Velg en side

Tidligere stilte spørsmål

Svarene er basert på utveksling av synspunkter mellom jurister og ingeniører basert på de til ethvert tid gjeldende rettskilder og erfaringer fra egen virksomhet. Verken Norsk Vann eller andre som har bidratt til svarene har ansvar for eventuelle feil, ufullstendigheter eller manglende ajourføring. Brukerne oppfordres derfor til å søke råd fra juridisk ekspertise i forbindelse med egne juridiske problemstillinger, da sakens fakta kan ha vesentlig betydning. I tillegg kan regelverket og fortolkningene av dette være endret etter at spørsmålet ble besvart.

Finner du ikke det du leter etter? Søk her:

Erstatning

Kommunen har fått regresskrav etter tilbakeslag i en bolig. Årsaken er rotter i avløpssystemet. Det kinkige her er at den oversvømte kjelleren er ulovlig innredet. Det er en tilleggsdel som har blitt innredet som hoveddel uten å ha søkt om det. Vil dette gi kommunen noen reduksjon i erstatningssum da bruken er ulovlig og siden en kjellerstue nødvendigvis er dyrere innredet enn en bod?

 

24.01.2018

I Standard abonnementsvilkår, administrative bestemmelser pkt. 3.14 står følgende, nederst på side 27:

«Kommunen er heller ikke ansvarlig for skader etter oversvømmelse i kjeller/lagerlokaler, andre næringslokaler eller boligareal som skyldes ledningsbrudd, kloakkstopp eller kapasitetsproblemer når skadetilfellene omfatter: bygningsmessig innredning, innbo og løsøre i rom som brukes til varig opphold (boligformål) og/eller næringsvirksomhet, og som mangler nødvendig godkjenning av bygningsmyndighetene til slik bruk.»

Så lenge kommunen har vedtatt standard abonnementsvilkår er det følgelig bare et spørsmål om hvor stor avkortningen skal være.

I to saker fra Fredrikstad som Guttorm Jakobsen (advokat i Haavind) prosederte i 2004 og 2005 fikk kommunen medhold i at ulovlig innredet kjeller ikke hadde erstatningsrettslig vern. Det ble der gitt avkortning med 50 %.

Den ene av Fredrikstad-sakene ble rettskraftig avgjort ved Fredrikstad tingretts dom av 20. oktober 2004. Dommen er inntatt i RG 2005 s. 385. Det sentrale avsnitt er her på s. 22 annet avsnitt. Det heter her:

«En av boligene i Haugstenveien har innredet kjellerstue. Retten er enig med kommunen i at meromkostningene ved utbedring av stue ikke kan kreves dekket av kommunen. Innredning av kjellerstuer skal meldes, og i den forbindelse måtte huseier påregne at kommunen ville stille krav i henhold til plan- og bygningsloven. Retten finner at det stiller seg annerledes for kommunen enn overfor huseiers eget forsikringsselskap som beregner premie etter husets verdi inkludert innredet kjellerstue. Retten legger til grunn at kjelleren opprinnelig var delvis innredet slik at det må sammenlignes med delvis innredet kjeller, ikke uinnredede som påstått av kommunen. For Haugstenveien reduseres erstatningen skjønnsmessig med kroner 50.000»

I den andre dommen avsagt av Fredrikstad tingrett 4. juli 2005 drøfter retten spørsmålet om avkortning på grunn av ulovlig innredede kjellere på side 26-28. Retten uttaler øverst på side 28:

«Retten er enig med kommunen i at det kun er godkjent bruk av kjeller som skal erstattes. Innredning av kjellerstuer, gjesterom, hybler etc i kjellere skal meldes til kommunen før kjelleren tas i bruk til varig opphold. Det er ikke gitt at tillatelse ville blitt tillatt, og i alle fall ikke uten av kommunen stilte nye krav til bygningen, som for eksempel tilbakeslagsventiler.

Reparasjon av skader i innredede kjellere er betydelig dyrere enn reparasjon av grovkjellere og begrenser seg til vask og desinfisering av kjelleren, samt skader på innbo og løsøre som er oppbevart på gulv.

Det er ikke mulig å beregne merkostnaden for hver enkelt eiendom. Avkortningen må gjøres skjønnsmessig og settes til 50 % for de ovennevnte eiendommer».

Dommen ble senere anket inn for Borgarting lagmannsrett som i dom avsagt 13. juni 2007 frifant Fredrikstad kommune og KLP Skadeforsikring AS i sin helhet for de fremsatte regresskrav som følge av inntatte ansvarsfraskrivelser i kommunens standard abonnementsvilkår og som følge av force majeure den aktuelle skadedatoen. Spørsmålet om avkortning på grunn av ulovlig innredet kjeller kom derfor ikke opp for lagmannsretten, da de ikke behøvde å ta stilling til dette for sitt resultat.

Guttorm Jakobsen anbefaler å avkorte med ca 50 % som i tingrettsdommen fra Fredrikstad, med mindre kommunen kan klare å regne ut eksakt hvilke merkostnader som har oppstått som følge av den ulovlig innredede kjelleren.

Fredrikstad kommune opplyser at både kommunen og deres forsiktingsselskap Gjensidige alltid avkorter regress etter tilbakeslagsskader ved ulovlig innredet kjeller. Også If og Jernbanepersonalets forsikring har akseptert slik avkortning. I enkeltsaker går de inn og ser på kravet, og gjør fradrag for den del av kravet som tilskrives den innredede del av kjelleren.

Foreløpig avkorter de ikke i erstatningssaker etter vannlekkasje.

Det foreligger en dom fra Nedre Romerike tingrett av 29.04.2008, hvor retten kom til motsatt resultat av sakene fra Fredrikstad.

Høyesterett har i en dom av HR 24 juni 2014 akseptert at kommunen kan fraskrive seg ansvar for skader i sine abonnementsvilkår (Sanitærreglement) for lokaler som manglet byggegodkjenning. Generelt uttalte Høyesterett at det er en del særegne forhold som gjør at rammene for ansvarsfraskrivelser bør være snevrere enn det som følger av avtaleloven § 36 om at avtalen ikke må være urimelig. Ansvarsfraskrivelser – avhengig av karakter og omfang- må i det minste ivareta tungtveiende saklige behov, og dessuten ikke avskjære ansvar i en slik utstrekning av man i realiteten rokker ved den grunnleggende risikofordelingen som det objektive ansvaret er et uttrykk for. Høyesterett la vekt på at kommunens ansvarsfraskrivelse var klar og lite inngripende og det var enkelt for huseiere o forholde seg til klausulen. Se nærmere omtale av dommen her.

Kategorier: Erstatning

Vi har fakturert en entreprenør for våre utgifter med prøvetaking og oppfølging i forbindelse med at de gravde av den kommunale hovedvannledningen. Entreprenøren mener dette er et hendelig uhell som han ikke kan belastes for, og vil velte ansvaret over på grunneieren som både er oppdragsgiver og den som fortalte hvor ledningen skulle ligge. Han mener videre dette er urimelig, og vil oppfordre grunneier til å «ta opp det prinsippielle i saka». Kommunen har ikke hatt noen henvendelse om påvising av vannledningen. Vi ble heller ikke varslet om bruddet før vakthavende driftsoperatør konstaterte trykkfall. Entreprenøren unnskyldte seg med at det var viktigere å reparere fort enn å varsle. Grunnet fare for innlekking av fremmedvann tok vi vannprøve i nærmeste kum rett etter reparasjonen og utførte spyling av vannledningen. Hvilken rett vi har til å fakturere våre utgifter i forbindelse med dette? Vi ønsker ikke å være urimelige, men her synes vi entreprenøren bør ta ansvar. I brevet fra entreprenøren er det vist til 3 tilsvarende brudd i samme område forårsaket av en annen entreprenør. 2 av disse ble fakturert entreprenør på samme måte(Uten protester fra entreprenør). Den tredje tok vi ansvar for pga feil plassering av advarselskilt for en nyere sjøledning.

24.01.2018

Jeg har ikke funnet noen tilsvarende saker som har blitt avgjort i retten. Det er imidlertid lite tvilsomt at en entreprenør kan bli erstatningsansvarlig for å ha gravet over en vannledning. Samtidig kan han ikke holdes ansvarlig, hvis han har tatt alle nødvendige forhåndsregler og uhellet skyldes eksempelvis at kartet var feilaktig eller at kommunen har gjort feil ifm. påvisning av ledningen. I RG 2006 652 (Hålogaland lagmannsrett) er kommunen holdt erstatningsansvarlig for en huseieres vannskader som skyldtes at en entreprenør hadde gravd hull i en kommunal vannledning. Bakgrunnen for ansvaret var imidlertid at retten la til grunn at en ansatt i kommunen uaktsomt hadde gjort feil i forbindelse med kommunens påvisning av hvor vannledningen lå.

Når en entreprenør skal grave et sted hvor han vet det er en vannledning, vil en aktsom person (spesielt en som har dette som levebrød) varsle kommunen om gravingen og be om å få påvist ledningen. Når entreprenøren verken varslet kommunen om gravingen eller fikk kommunens folk til å påvise hvor ledningen lå, er det mye som trekker mot at han har handlet uaktsomt. Sånn sett virker det rimelig at kommunen krever inn sin utgifter fra entreprenøren. Slike krav ryktes fort, og det bidrar forhåpentlig til økt oppmerksomhet om gravereglene.

Følgende enkle regler som er basert på forvaltningspraksis i Skien kan være lure å følge:

  1. Det er viktig at kommunen sørger for en ordning med gravemelding. Det betyr at alle som skal grave et vesentlig hull i bakken, må henvende seg til kommunen. Kommunen gir da gravefirmaet melding om det er kommunale VA-ledninger nær det planlagte graveområdet. Kommunen vurderer om det er nødvendig å påvise ledningene, eller om ledningskartet forteller nøyaktig nok hvor ledningene ligger.
  2. Det er kommunens ledning, og det er derfor kommunens oppgave å få tegnet ledningen inn på kart med rimelig nøyaktighet. Av ulike årsaker, så er det ikke alltid kommunen vet nøyaktig hvor en kommunal vannledning ligger. Dette gjelder særlig i områder der kommunen har overtatt tidligere, private vannverk. I tilfelle noen melder om graving i områder med unøyaktig ledningskart, må kommunen sørge for påvisning av aktuelle ledninger. I tilfelle en ledning er av plast, og den har knekkpunkter utenfor kummene, kan det være arbeidssomt å påvise ledningen. I slike tilfeller må kommunen merke av et område der forsiktig graving er nødvendig. Det kan være nødvendig med en person som står nær graveområdet og følger med på spor etter VA-ledninger (det er ikke alltid så lett for gravemaskinføreren å oppdage slike spor fra førerhuset).
  3. Hvis entreprenøren følger de anvisningene som kommunen har gitt i det enkelte tilfelle, og ledningen likevel skades, er det vanlig at kommunen dekker kostnadene ved graveskader, men hvis entreprenøren ikke har meldt skikkelig fra om gravingen, må entreprenøreren dekke kostnaden ved graveskader.

Det er viktig at kommunen bidrar aktivt til å skape en kultur for at graving skal meldes på forhånd. Det gjelder både for kabler, rørledninger og fornminner – samt i eventuelle rasfarlige områder. Jeg er kjent med at enkelte kommuner (i hvertfall Skien) alltid har folk til stede som kan levere ut kart og behandle gravemeldinger. (Små kommuner har neppe mulighet til å behandle gravemeldinger «over disk».) Videre hender de truer med melde umeldt graving inn til Statens bygningstekniske etat (via byggesak). Til nå har det vært nok med trusler om tilsyn og eventuell tilbaketrekking av godkjenninger.
Kategorier: Erstatning

En huseier i kommunen opplevde at en rotte tok seg inn i kjelleren hans via sluket fra avløpsledningen. Huseierens forsikringsselskap har fremmet et regresskrav mot kommunen og mener kommunen er objektivt ansvarlig for all skade som avløpsnettet gjør.  Uansett hvor godt man drifter et avløpsnett, er det umulig å unngå en og annen rotte. Det ville ikke være urimelig om huseier selv hadde ansvaret for å hindre rotter i å ta seg inn i huset, for eksempel ved å bruke slukrist av metall og ikke plast, samt sørge for at slukristen er godt festet.

08.03.2013

Her må faktum klarlegges grundig før man vurderer hvorvidt bestemmelsen åpner for ansvar for denne type hendelser. Hva skal være ansvarsgrunnlaget og årsaksrekken mht. hvordan den skadevoldende rotta har kommet inn i kjelleren eller inn i avløpsnettet? Mulighetene er mange, for eksempel gjennom vindu eller lufteluke,  via kumlokkene, hull i offentlig avløpsledning, hull i privat avløpsledning eller private avløpsledninger som ikke er plugget. Det er vanskelig å se at et rotteangrep er en skade som et avløpsanlegg har voldt etter forurensningsloven § 24a, fordi vedlikeholdet har vært utilstrekkelig.

I forbindelse med utsprengning av Bekkelaget renseanlegg på 90-tallet inne i Ekebergfjellet mottok VAV krav om erstatning for rotteangrep inn i hus.  Påstanden var at sprengningsarbeidene hadde forårsaket skader på husene i åsen, og dermed gjort det mulig for rottene å ta seg inn i bygningen.  Kravet var med andre ord hjemlet i nabolovens regler om erstatningsansvar for urimelige ulemper (nabostridige forhold).  Kravene skal ha blitt avslått under henvisning til manglende dokumentert årsakssammenheng.

Denne skaden har vel lite å gjøre med kapasitet eller utilstrekkelig vedlikehold, jf §24a. Dette må også ses opp mot forurensningslovens formålsbestemmelse i § 1. Bestemmelsen definerer loves virkefelt, og skaden synes å falle utenfor lovens definisjon av forurensning i  § 6. Jeg hadde avvist ansvar, så fikk det bli opp til selskapet å komme med en grundig kartlegging av faktum og begrunne ansvarsgrunnlaget nærmere.

Kategorier: Erstatning

På grunn av frost i en kommunal avløpsledning i et hyttefelt ble det vinteren 2011 tilbakeslag via sluk på badet og oversvømmelse i en hytte. Ledningsanlegget ble overtatt av kommunen fra en privat utbygger for noen år siden, og fram til den aktuelle hendelsen hadde det ikke vært problemer med frost på ledningen. Etter hendelsen har kommunen frostsikret ledningen for å forhindre gjentakelser.

Forsikringsselskapet fremmet regresskrav til kommunen med henvisning til forurensningslovens § 24a. Kommunen avviste kravet fordi den mener den ikke har opptrådt uaktsomt og henviser til ansvarsfraskrivelsen i Standard abonnementsvilkår pkt. 14.3 som er vedtatt i kommunen.

Forsikringsselskapet opprettholder kravet og henviser til kommunens objektive ansvar og til at Høyesteretts avgjørelse i Alta-saken begrenser muligheten til ansvarsfraskrivelse.

Kan dommen i Alta-saken brukes som begrunnelse for dette kravet. Er frost i en avløpsledning (som ikke har forekommet tidligere) manglende vedlikehold?

11.03.2013

Her må kommunen vurdere konkret om tilbakelslaget skyldtes utilstrekkelig vedlikehold og om det var ekstreme værforhold denne vinteren, som kommunen ikke kunne ta høyde for da ledningen ble lagt (force majeure). Jeg antar at frost i ledningen ikke var noe kommunen kunne vedlikeholde seg fra, men at det var snakk om at ledningen ikke ble lagt dypt nok/ ikke ble tilstrekkelig frostsikret da den ble lagt. I såfall er det ikke forurensningsloven § 24 a som regulerer erstatningsansvaret, men den alminnelige erstatningsretten. I forarbeidene til endringen av forurensingsloven § 24a uttalte departementet at:

Bestemmelsen gjelder ikke for andre skadeårsaker, men utelukker ikke at det her inntrer objektivt erstatningsansvar på annet grunnlag.

Som eier av ledningen er kommunen ansvarlig overfor abonnentene for at den som i sin tid la ledningen opptrådte uaktsomt. Kommunen kan i såfall kreve regress fra den som i sin til la ledningen (evt. forrige eier).

Oppfyller faren for tilbakeslag kravet til ekstraordinær risiko (kravet om tilknytning og at skaderisikoen er stadig og typisk er nok oppfylt)? Uansett skal det også foretas en helhetsvrudering av hvem som er nærmest til å bære ansvaret.

Kategorier: Erstatning

Når vi fornyer vannledninger prøver vi å gi alle full provisorisk vannforsyning anleggsgjennomføringen. Det blir likevel noen korte stanser med trykkløst nett og mange får også vannforsyningen inn til boligene sine gjennom f.eks. utekran.

Hvilke forpliktelser har kommunen ovenfor abonnenter som har begrodde stikkledninger, ofte jernrør med innvendige rustknoller. Endret vannstrøm og/eller påfylling etter trykkløst nett fører ofte til at rustflak løsner og tetter kraner, ødelegger varmtvannstanker osv.

Hvilke forpliktelser har kommunen?

23.07.2015

Vannressursloven § 47 oppstiller ansvar for skade fra vannledninger. Nå partiklene kommer fra huseiers egen ledning blir ikke kommunen ansvarlig.

Standard abonnementsvilkår pkt 3.6 gir kommunen anledning til å stenge offentlige ledninger. Dersom det private anlegget skaper problemer knyttet til dette, må ansvar avvises i tråd med standard abonnementsvilkår pkt. 3.14 fjerde avsnitt:

«Kommunen er uten ansvar hvis private vann- og avløpsanlegg eller sanitærinstallasjoner, på grunn av arbeider på det offentlige hovednettet, forurenses eller tilstoppes av rust, slam eller andre stoffer, eller får frostskader.»

I en dom som er omtalt i Rt. 1979 s. 1224 og er omtalt i «Vann- og avløpsrett på side 373 og 374 hadde Moss kommune fraskrevet seg ansvar for skader pga. urenheter (rust etc.) i vannet, som ikke skyldtes uaktsomhet fra vannverkets side. Lagmannsretten frikjente kommunen under henvisning til ansvarsfraskrivelsen, mens Høyesterett frifant kommunen pga manglende årsakssammenheng. Poenget er imidlertid at Høyesterett i dommen på s. 1229 uttalte at:

«For ordens skyld skal tilføyes at jeg ved å foretrekke et annet avgjørelsesgrunnlag, ikke har ment å ta avstand fra lagmannsrettens konklusjoner når det gjelder spørsmålet om objektivt ansvar og gyldigheten av reglementsbeskrivelsen om ansvarsfrihet.»

Hvorvidt denne avgjørelsen fremdeles vil stå seg basert på de siste dommer om adgang til å fraskrive seg ansvar, er imidlertid et åpent spørsmål.

Kategorier: Erstatning

Kommunen eier og er ansvarlige for montering av vannmålere hjemme hos abonnentene. Hvilket ansvar har kommunen for eventuelle skader når vi skifter vannmåler hos abonnenter og måleren er koblet til en eldre galvanisert vannledning som sprekker i forbindelse med utskiftningen?

23.07.2015

Det kan stilles spørsmål ved om de tekniske kravene til abonnentens private sanitæranlegg som følger av standard abonnementsvilkår (teknisk del) og plan- og bygningsloven er oppfylt når det ikke tåler utskiftning av vannmåler.

Kommunen bør vurdere å pålegge abonnenten å utbedre anlegget før vannmåleren skiftes. Norsk Vann har utarbeidet standardbrev for pålegg om utbedring av vannlekkasjer. Plan- og bygningsloven § 31-3 hjemler pålegg om utbedring av ledningen når det er «fare for skade» (at vannledningen vil sprekke). Hvor høy sannsynlighet det må være for at ledningen vil sprekke for at begrepet «fare for» skal være oppfylt er så vidt jeg vet ikke avklart. I vurderingen må man veie sannsynligheten opp mot konsekvensen for å konstatere om det er «fare for» (risikoen).

Alternativt kan kommunen fraskrive seg ansvar for skader som følger av at det private anlegget ikke oppfyller de nødvendige lover, forskrifter og vilkår og oppfordre abonnenten til å utbedre ledningen før vannmåleren skiftes.Uten slike forbehold, hvor det viser at anlegget ikke oppfyller kravene, må dette løses ut fra alminnelig erstatningsrettslig bestemmelser, med særlig fokus på ansvarsgrunnlaget og medvirkning skadeserstatningsloven § 5-1.

Kategorier: Erstatning

En lekkasje på vår vannledning i en kommunal veg førte til skader på eiendommen nedenfor vegen. Kan huseier velge om han selv vil ta skadeoppgjøret direkte med kommunen eller kan vi kreve at han går via forsikringsselskapet, som deretter søker regress hos oss?

24.07.2015

Det er ikke noe krav om at hus skal være forsikret mot denne type skade, og heller ikke noe i veien for at huseier velger å ta oppgjøret direkte med kommunen, uten å blande inn sitt forsikringsselskap. Du kan sikkert ha nytte av den nederste av Norsk Vanns standardbrev for forsikringssaker.

Kategorier: Erstatning

Kommunen har mottatt krav om å erstatte en huseiers egenandel etter en vannlekkasje på privat stikkledning, hvor vannet trengte inn i deres kjeller. Huseieren fikk et stort trekk fra forsikringsselskapet da stikkledning var meget dårlig/gammel. Han krever erstatning for at kommunen har «somlet» med å sanere kommunale ledninger i området. Området ligger i kommunens saneringsplan, men har blitt forskjøvet frem i tid, da det har vært omprioriteringer på tiltakene.
Kommunen har hatt brudd på kommunal hovedledning, som ligger bare noen få meter fra husveggen til huseieren. Skader i forbindelse med brudd på hovedledning har kommunen erstattet. Huseier påstår at kommunen har opptrådt grov uaktsom, og krever erstatning.

24.07.2015

Her må det foretas en konkret vurdering av hele kommunikasjonen mellom kommunen og huseieren, men det skal mye til for at kommunen skal anses for å ha opptrådt grovt uaktsomt. Utgangspunktet må være at kommunen ikke er ansvarlig for tilstanden på den private stikkledningen og at huseiere kan skifte ut en dårlig/gammel stikkledning uavhengig av kommunens saneringsplan (antar at kommunen ikke har nektet huseieren å gjøre dette). Kommunen er ikke forpliktet til å følge en utarbeidet saneringsplan slavisk, men kan foreta nødvendige omprioriteringer underveis.

Kategorier: Erstatning

Kommunen har en bakkekran med varerør rundt, samt kumring og lokk i en kommunal veg som er gruset. Veg og kumring har med årene seget såpass at varerør for bakkekran har presset lokket opp, slik at lokket ikke har vært skikkelig på rammen, og forskøvet seg.
Dette har medført at en bil fikk skade. Er kommunen erstatningspliktig?

24.07.2015

Det objektive erstatningsansvaret etter vannressursloven § 47 annet ledd dekker i bokstav d) «vannledninger eller vanntunneler». Hva som inngår i begrepet «vannledning» er ikke omtalt i forarbeidene, men det er særskilt nevnt at det er mest praktisk for skader voldt ved oversvømmelse etter lekkasjer eller brudd på ledninger. En tilhørende kum til vannledningen vil nok ikke være dekket av begrepet «vannledning».

Det må da være det ordinære culpa-ansvaret som gjelder. Det skal en del til før kommunen blir erstatningsansvarlig for hull i veg, men kommuner påtar seg ofte et større ansvar når det gjelder åpne kumlokk. Det vil da også være mer nærliggende å tenke at kommunen har vært uaktsom når et kumlokk er åpent i en ellers godt vedlikeholdt veg. Humper og hull i vegene vil bilistene normalt måtte påregne og tilpasse farten etter, mens åpne kumlokk ikke er noe man kan forvente at bilistene avpasser farten med tanke på.

Kategorier: Erstatning

Ein vasslekasje i eit byggefelt har med stor sansynligheit ført til at beleggingstein i eit tun er vorte øydelagd grunna tele. Lekasjen er kome ved at påkobling/klave er montert feil, og kommunal vassledning har sprekt, og gått lekk. Forsikringsselskapet til privatpersonen er ikkje med på å ta noko kostnad sidan lekkasjen er på kommunen sitt røyr.

Er dette ei sak som kommunen enkelt bør ta kostnadene med? Bør me la privatpersonen ta skadene via forsikringsselskapet, og vurdera eit regresskrav i etterkant?

30.07.2015

Jeg antar at påkobling/klave er det samme som anboringsklammer. Hvis kommunen har vedtatt standard abonnementsvilkår, følger det av disse at anboringklammeret er privat, se pkt 1.3 (figur). Forhold knyttet til påkobling av klammeret vil dermed i utgangspunktet anses som et privat anliggende.

Etter vannressurssloven § 47, 2 ledd bokstav d) er tiltakshaver ansvarlig uten hensyn til skyld. Tiltakshaver er definert i pbl § 23-2 til å være den person eller foretak tiltaket utføres på vegne av, i dette tilfellet er det huseieren som er ansvarlig for at stikkledningen er feilkoblet på den kommunale hovedledningen.

Kommunen er uten ansvar og utgifter kommunen har hatt i saken kan søkes dekket av den private huseieres ansvarsforsikring. For å kunne utføre arbeider på sanitærinstallasjoner følger det en rekke bestemmelser, herunder abonnemnetsvilkårene tekniske del. Når monteringen er feil er ikke vilkårene i den tekniske delen oppfylt. Her har åpenbart ansvarlig søker utført arbeider som kan bringe han over i et erstatningsansvar.

Kommunen bør med andre ord ikke ta ansvar for denne skaden. Årsaken til skaden er en handling fra abonnentens egen rørlegger. Etter min mening bør kommunen avvise ansvar og henvise skadelidte til å søke regress hos rørlegger, eventuelt dennes ansvarsforsikringsselskap.

Kategorier: Erstatning

Vi har i lengre tid hatt problemer med filler i spillvannsnettet. Dette medfører ekstra utgifter ved stans og utbedring av kloakkpumper/stasjoner. Kan vi kreve utgiftene dekket i de tilfellene vi finner ut hvor fillen kommer fra?

11.08.2016

For at noen skal kunne bli erstatningsansvarlig, må følgende vilkår være oppfylt:
– Skaden må ha påført de(n) skadelidte et økonomisk tap.
– Det må være årsakssammenheng mellom skaden og skadens årsak, eller den skadevoldende handling /unnlatelse.
– Det må foreligge et ansvarsgrunnlag. Her er det flere alternativer, bl.a. avhengig av skadeårsaken.
– Skaden må være påregnelig for skadevolder (de som har forårsaket skaden).

Vær oppmerksom på at skadelidte (dvs. kommunen) må bevise eller sannsynliggjøre skadens årsak og det økonomiske tapet. Det er derfor viktig at dere er nøye med å dokumentere skadene og problemene som dere har og hvilken sammenheng det har med fillene som dere har funnet på avløpsnettet. Ta vare på bilder ev. filmer av avløpsnettet. Dere må også ta vare på dokumenter som dokumenterer utgiftene som dere har i forbindelse med skadene og problemene. Dokumenter også hvordan dere finner frem til kilden til fillene og hva som et årsaken til at disse havner på avløpsnettet.

Når dere har funnet kilden, må dere kontakte kommunens jurist, kommuneadvokaten eller faste advokat som kan hjelpe dere å vurdere om alle vilkårene er oppfylt og ev. skrive et erstatningskrav for dere.

Kategorier: Erstatning

Hvem har kostnadsansvaret når vi må justere kummer i vegen?

Når kumtoppen ligger høyere enn vegbanen mener vi det er vegen som har seget med årene (pga dårlige vegmasser og dårlig komprimerte masser i veg/rundt kum) og ikke kummen som har ”løftet seg”.

Vi mener at kumtopper med flytende ramme er vegeiers ansvar å justere f.eks. ved reasfaltering. Kumtopper av eldre årgang med fast ramme, bør rehabiliteres til flytende ramme der det er behov for justeringer i forhold til vegbanen og ansees derfor å være eier av VA sitt ansvar.

12.08.2016

Ifølge forskrift om ledninger i offentlig veg § 15 tredje ledd er ikke vegmyndigheten ansvarlig for ulemper som ledningsanlegget utsettes for som følge av vegmyndighetens vedlikehold, reparasjons- og utbedringsarbeid. Dersom kummen er en del av «ledningsanlegget» og årsaken til at kumtoppene ligger høyere enn vegen er vegmyndighetens «vedlikehold, reparasjons- og utbedringsarbeid» er vegeier/vegmyndighet uten ansvar.

Videre står det i § 16 at ledningseier er forpliktet til for egen regning å foreta endringer på ledningsanlegg, eller fjerne ledningsanlegget, dersom det er nødvendig av hensyn til veginteressen.

Dersom ingen av disse bestemmelsene dekker situasjonene du beskriver faller man tilbake på de ordinære reglene om at erstatningsansvar hvis skadevolder (vegeier/vegmyndighet) har opptrådt uaktsomt.

Kategorier: Erstatning

En rørlegger ba kommunen om å stenge hovedvannledningen, fordi han skulle skifte en defekt hovedkran på en vannledning i et hus og ikke fant noen stoppekran. En fra kommunen forsøkte å stenge vannet i gata. Rørleggeren kuttet deretter vannledningen, med den følge at vannet sto med fullt trykk inn i huseiers kjeller.

Har kommunen objektivt ansvar for skaden?

Rørleggeren var veldig rask til å kutte ledningen og koble fra hovedkranen, og reiste raskt fra stedet. Kommunens mann klarte å stanse lekkasjen etter 5-10 minutter. Forsikringsselskapet mener at rørleggeren ikke hadde opptrådt uaktsomt.

03.10.2017

Etter vannressursloven § 47 annet ledd bokstav d) er tiltakshaver ansvarlig uten hensyn til skyld for skade fra sine vannledninger. Her må kommunen vurdere om de selv eller rørleggeren var tiltakshaver. Normalt vil eieren være ansvarlig, så her må man vurdere om det var kommunen som eier av hovedledningen som ikke ble avstengt eller huseieren som eier av vannledningen som ble kappet som forårsaket skaden. Hvis man anser skaden som en direkte konsekvens av at hovedledningen ikke ble avstengt, må kommunen anses å være tiltakshaver med et objektivt ansvar for skaden.

Dersom det foreligger et objektivt ansvar for kommunen, kan den vurdere å kreve regress fra rørleggeren, fordi vedkommende har opptrådt uaktsomt. Uaktsomhet forutsetter at rørleggeren har opptrådt uten den omtanke eller forsiktighet som kreves i den aktuelle situasjonen, herunder tatt i betraktning at han/hun har utdanning og yrkeserfaring som rørlegger. her er det relevant å ta stilling til om rørleggeren burde sjekket at vannet faktisk var avstengt, før han kappet ledningen. Hvis rørleggeren kan holdes ansvarlig, vil huseier enten kunne gå rett på vedkommende med sitt erstatningskrav eller kommunen kan kreve regress.

Kategorier: Erstatning

Et lokalt bryggeri har sluppet så store mengder tørr mask på avløpsnettet at dette har tettet rørene fullstendig og medført tilbakeslag på naboeiendommen til bryggeriet. Kan vi kreve erstatning fra bryggeriet?

05.10.2017

Kommunen kan kreve regress fra bryggeriet dersom de har opptrådt uaktsomt (culpa), noe det høres ut som at de har gjort.

Hvis kommunen har vedtatt Standard abonnementsvilkår kan dere vise til punkt 3.14 nest siste avsnitt. Hvis dere har fastsatt påslippskrav etter forurensingsforskriften § 15A-4 eller har en avtale med bryggeriet som dekker dette, kan dere også vise til dette.

Kategorier: Erstatning

Kommunen har opparbeida eit nytt bustadfelt i det som var eit skogsterreng. Kommunen har hatt ansvaret for utbygging av veg, vatn og avløp. Terrenget er relativt bratt, båe eksisterande bustadfelt, og det nye – med det nye feltet på oppsida av det eksisterande. Etter etableringa, har eksisterande bustadfelt meldt inn at dei har fått vesentleg mykje meir overvatn inn på sine eigedomar, og så mykje at fleir ser det som naudsynt å gjere tiltak.

Kvar langt strekker ansvaret seg for oss som utbyggjar av feltet på oversida? Er det vi som skal koste tiltaka for dei eksisterande tomtane?

Det ble særskilt poengtert i den gamle vassdragsloven og i veiledningen til den tidligere byggteknisk forskrift § 15-10 første ledd at «Eieren av nedenforliggende eiendom må påregne vannets naturlige løp over sin grunn». Jeg forstår imidlertid det du skriver dithen at den nye utbyggingen medfører at det nå ledes overvann, utover det naturlige løpet, over grunnen til de eksisterende eiendommene.

Etter plan- og bygningsloven § 27-2  femte ledd skal avledning av grunn- og overvann være sikret før kommunen gir byggetillatelse. Ut fra din beskrivelse tyder det på at dette ikke er tilstrekkelig ivaretatt. Kommunen som tiltakshaver har ansvaret for at overvannet er håndtert på en tilfredsstillende måte. Kommunen som bygningsmyndighet må sjekke at kravene for byggetillatelse er oppfylt og skal føre tilsyn med at utbyggingen gjennomføres i samsvar med gjeldende krav.

Grannelova § 2 sier at ingen må «ha, gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom.» For at kommunen skal bli ansvarlig etter denne bestemmelsen må det være

  1. årsakssammenheng mellom utbyggingen og overvannsproblemene,
  2. utbyggingen må ha medført en skade eller ulempe og
  3. skaden eller ulempen må være urimeleg eller uturvande.

Dette må dere vurdere konkret. Mye tyder på at kommunen som tiltakshaver kan være ansvarlig for å hindre at overvannet fra deres tiltak skaper problemer for den eksisterende bebyggelsen.

Kategorier: Erstatning

Load More

Gebyr/Selvkost

Gir et vanntrykk på 1,5 bar rett til prisavslag når kommunen har vedtatt Standard abonnementsvilkår?

02.08.2018

Gjennom Standard abonnementsvilkår punkt 3.9 har kommunen forpliktet seg til å levere 2 bar ved tilknytningspunktet på den kommunale vannledningen. Etter forbrukerkjøpsloven § 16, jf. § 15 første ledd vil det være en mangel dersom kommunen unnlater å levere vanntrykk på 2 bar, fordi vanntjenesten da ikke er i samsvar med de «krav til art, mengde, kvalitet, andre egenskaper og innpakning som følger av avtalen», dvs. abonnementsvilkårene punkt 3.9.

Abonnenten kan kreve prisavslag for et beløp som tilsvarer kostnadene ved å avhjelpe mangelen. Et slik prisavslag bør være oppad begrenset til 100% av abonnementskostnaden. Alternativt kan abonnenten kreve erstatning for sine kostnader til nødvendig utstyr for å avhjelpe mangelen, dvs. oppnå 2 bar trykk ved tilknytningspunktet, jf. §§ 31 og 33.

I andre tilfeller enn for manglende vanntrykk, hvor kommunen ikke har påtatt seg konkrete forpliktktelser til vannleveransen i sine abonnementsvilkår, er situasjonen annerledes, se NOU 1993:27 (om ny forbrukerkjøpslov) side 113;

«Vannleveranser kan skape enkelte særlige problemer i forhold til mangelsvurderingen. Dels oppstår spørsmålet om hva som skal regnes som en mangel, og dels er problemet hvilke beføyelser abonnentene kan kreve. Forholdet er at dersom vannkvaliteten er dårlig og abonnentene krever prisavslag, dvs. lavere kommunale avgifter, blir kommunene satt i dårligere stand til å etterleve de offentligrettslige forskriftene om vannkvalitet. Prisavslag vil derfor motvirke kvalitetsøkningen på vann.

Utgangspunktet må være at i alle fall helseskadelige vannleveranser rammes av mangelsbegrepet. Hvis vannet er helseskadelig, må mangelsvurderingen føre til at man kan kreve prisavslag eller erstatning. I slike tilfeller må bedømmelsen av kjøpsforholdet skje på samme måte som når det er andre varer som er mangelsfulle. 

Annerledes må bedømmelsen bli hvis mangelen utgjør dårlig trykk eller total uteblivelse av vannleveranser, typisk pga. for lav kapasitet. Å gjøre mangelsansvar gjeldende i slike tilfeller vil gripe inn i den kommunale prioriteringen. Utgangspunktet må være at ikke enhver svikt utgjør en kjøpsrettslig mangel. Det må noe mer til, typisk at kommunen kan bebreides for sin prioritering av vannutbyggingen. I så fall kan kommunen være ansvarlig også etter deliktansvarsreglene.» 

Som disse uttalelsene gir anvisning på, vil ikke enhver svikt i vannleveransen utgjøre en mangel i kjøpsrettslig forstand. Ved spørsmål om det foreligger en mangel ved vannleveransen bør derfor kommunene skille mellom de situasjonene hvor de har påtatt seg særlige forpliktelser knyttet til trykk, mengde, kvalitet og andre egenskaper til vannleveransen i sine abonnementsvilkår, og i de tilfeller hvor slike krav ikke er stilt. Der kommune ikke har påtatt seg særskilte forpliktelser må det nok kreves noe mer før mangelsansvar kan gjøres gjeldende. Mangelsbegrepet er nærmere omtalt i Vann- og avløpsrett side 308 flg.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Vår kommune har forholdt oss til hovedregelen om tre års foreldelsesfrist både ved tilbakebetaling og ved innkreving av gebyr. Den siste tiden har vi fått et par klagesaker hvor abonnenten har krevd tilbakebetaling utover de tre årene, med henvisning til foreldelsesloven § 10 nr. 1. I en av disse sakene ga klagenemnda medhold i tilbakebetaling for 13 år.

Har vi en generell forpliktelse til å vurdere tilbakebetaling ut over tre år for eiendommer hvor vi oppdager eller blir gjort oppmerksom på at det er betalt inn for mye avgift. Hvor langt strekker abonnentens egen undersøkelsesplikt seg mht. å påberope uvitenhet for kravet?

01.08.2018

Foreldelsesfristen vil løpe fra det tidspunktet som abonnentens krav om tilbakebetaling mot kommunen forfaller, og tidligst ett år etter den dagen da abonnenten fikk eller burde skaffet seg kunnskap om kravet på tilbakebetaling, jf. foreldelsesloven § 10 nr. 1. Foreldelsestiden kan ikke forlenges med mer enn til sammen 10 år. Det vil si at maksimal lengde er 3+10 år = 13 år.

Det sentrale vurderingstemaet vil gjerne være om abonnentene manglet nødvendig kunnskap om sitt krav. Dersom abonnentene hverken rent faktisk hadde kunnskap om eller burde ha kjent til sitt tilbakebetalingskrav før 12 år etter at kravet oppsto, vil et tilbakebetalingskrav først bli foreldet ett år etter dette tidspunkt, dvs. etter 13 år.

Spørsmålet ble belyst av Sivilombudsmannen i en uttalelse fra 2006, hvor han skrev følgende:
«Hovedregelen er at det foreligger full refusjonsplikt når en kommune har krevd for høye kommunale gebyrer. Det skal mye til for at kommunen kan høres med oppgjørshensynet etter læren om condictio indebeti i slike tilfeller. I denne saken måtte abonnenten anses å ha et tilbakesøkingskrav mot kommunen, og ombudsmannen ba kommunen behandle saken på nytt.» «Condictio indebeti» er den alminnelige læren om retten til å kreve tilbakebetalt beløp som betaleren ikke var forpliktet til å betale (tilbakesøking). 

RG-1998-163 ga lagmannsretten et sameie medhold i at læren om condictio indebiti ga dem et tilbakebetalingskrav etter at Oslo kommune i flere år hadde beregnet for høyt vann- og avløpsgebyr for et boligsameie (brutto gulvareal var satt for høyt blant annet fordi det ved en feil ikke var gjort fradrag for garasjearealer i kjellerne, slik det skulle ha vært gjort i henhold til kommunens egen praksis). Sameiets manglende kunnskap om sitt krav var i hovedsak basert på en rettsvillfarelse i det de ikke var kjent med kommunens praksis, men lagmannsretten fant at sameiet ikke kunne lastes for rettsvillfarelsen.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Vi har mottatt en klage på tilknytningsgebyr i forbindelse med seksjonering av et leilighetsbygg. Utbygger mener at beregningen av tilknytningsgebyret ikke ivaretar forholdsmessighets- og selvkostprinsippet.

Etter vår lokale forskrift skal det ved seksjonering av en allerede eksisterende bolig betales tilknytningsgebyr for hver ekstra boenhet (seksjonsnr/festenr) som blir opprettet.

Kan vi avvise klagen fordi plikten til å betale tilknytningsgebyr følger direkte av forskriften?

01.08.2018

Justisdepartementets lovavdeling sluttet seg i tolkningsuttalelse av 04.02.2003 til uttalelsen som i dag står i Miljødirektoratets kommentar til forurensningsforskriften § 16-1 annet ledd:

Fastsettelsen av vann- og avløpsgebyrer for den enkelte gebyrpliktige vil som regel følge automatisk av regler fastsatt i kommunal forskrift. Dette er ikke enkeltvedtak som kan påklages, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd b. Dersom gebyrfastsettelsen bl.a. er resultat av vedtak truffet individuelt overfor den enkelte gebyrpliktige, vil det derimot være et enkeltvedtak som kan påklages etter forvaltningsloven § 28.”

Det innebærer at så lenge det ikke er foretatt en individuell vurdering overfor den enkelte gebyrpliktige, vil det heller ikke være noen klageadgang (ikke noe enkeltvedtak å klage på). Dere må derfor vurdere om kommunen har gjort en individuell vurdering ved fastsettelsen av tilknytningsgebyret for den enkelte seksjon. Jeg antar at kommunen ikke har truffet noe enkeltvedtak, men at tilknytningsgebyret har fulgt direkte av forskriften, og at det derfor heller ikke er noen klageadgang. Kommunen skal da avvise saken, jf. forvaltningsloven § 33 annet ledd siste punktum. Det kan være lurt å vise til kommentaren fra Miljødirektoratet og eventuelt også til lovavdelingens tolkningsuttalelse.

Kommunen bør uansett vurdere om den lokale forskriften er i tråd med  dommen fra Borgarting 28.02.17 om lovligheten av å kreve nytt tilknytningsgebyr ved seksjonering.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Vi fastsetter tilknytningsgebyr etter antall boenheter/vannmålere (fast pris per enhet/vannmåler). Boligblokker kommer ganske dyrt ut når de skal betale per boenhet. Er det lov å gebyrdifferensere mellom leiligheter og eneboliger når beregningsgrunnlaget er det samme?

31.01.2018

Etter vass- og avløpsanleggslova § 3 er eier av ”eiendom” ansvarlig for å betale gebyr. Etter forurensningsforskriften § 16-2 kan kommunen bestemme om de vil beregne gebyrene for hele eiendommen under ett eller separat for den enkelte boenhet.

Jurist i Miljødirektoratet, Øystein Wang, skriver følgende i sin kommentar på Gyldendal Rettsdata:

”For boligblokker, rekkehus osv. som er organisert som selveierseksjoner, er gebyrplikten knyttet til den enkelte boenhet. Det er eieren av den enkelte boenhet som har plikt til å betale gebyret. Loven er imidlertid ikke til hinder for at kommunen og eierne blir enige om at det dannes et felles rettssubjekt, for eksempel en huseierforening, slik at gebyrberegningen og betalingen skjer for hele fellesskapet under ett. Med boenhet forstås bolig med ett eller flere rom og med separat inngang, samt eget bad/wc og kjøkkendel.”

Forurensningsforskriften § 16-5 regulerer uttømmende når man kan ha ulike gebyrsatser. Tredje ledd åpner for ulike satser for tilknytningsgebyr for ulike boligkategorier, der det er ulike kostnader forbundet med betjeningen av dem. I følge Miljødirektoratets kommentar kan det for eksempel fastsettes lavere gebyrsatser for blokkleiligheter på bakgrunn av at kostnadene med ledningsnett er lavere pr. boenhet for disse boligkategoriene enn for mer spredte boligenheter.

Norsk Vann har utarbeidet en veiledning i utarbeidelse av kommunale gebyrforskrifter for vann og avløp, hvor du kan finne mer informasjon.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

I forbindelse med at vi skal slå oss sammen med en nabokommune lurte vi på:

  • Er det mulig å ha ulike VAR-gebyr i en overgangsfase? Ev. hvor lenge?

  • Hva skal til for å ha ulike gebyr innad i samme kommune?

  • Kjenner dere til noen som har differensierte VA-gebyr?

26.01.2018

Adgangen til å ha differensierte gebyrer er uttømmende listet opp i forurensningsforskriften § 16-5.

Det er fullt mulig å ha differensierte gebyrer, hvis det er store forskjeller i kostnadene for å levere tjenesten (se § 16-5 annet ledd). I så fall må den nye kommunen opprette flere gebyrområder med egne selvkostregnskap.

Du finner en kort omtale av dette i vår selvkostveiledning side 34. Jeg kjenner ikke til kommuner som har differensierte gebyr (selv om det sikkert er noen), men det er mulig at du kan finne noe om det i vår rapport 179/2011.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Vi har gjentatte ganger erfart at huseiere har koblet seg til våre kommunale ledninger for vann og avløp, ofte via naboens stikkledninger, uten å søke kommunen om tillatelse. Siden vi ikke har kjent til påkoblingene, har vi heller ikke kunnet kreve tilknytnings- og årsgebyr.

En abonnent har koblet seg på brannvannsuttak i vår kommunale vannkum, noe som kan føre til:

  • Fare for trykktap i kommunalt nett og dermed fare for innsug av forurenset vann

  • Fare for at andre abonnenter blir uten vann i perioden det tappes

  • Erstatningssaker etter følgeskader

Vi vurderer å anmelde forholdene, men er usikre på lovgrunnlaget og myndighet for å kunne anmelde.

26.01.2018

Det finnes en gammel høyesterettsdom fra 1979 om tyveri (naskeri) av vann, se va-jus.no. I den nye straffeloven, som gjelder for handlinger begått etter 1. oktober 2015, er det som tidligere var betegnet som naskeri regulert som mindre tyveri. Det er ikke lenger krav om påtalebegjæring fra den fornærmede (kommunen), men fornærmedes standpunkt er sentralt i vurderingen av om det foreligger allmenne hensyn som tilsier at forholdet ikke skal påtales.

Dere bør selvfølgelig vurdere grundig i hvilken utstrekning den enkelte saken egner seg for politianmeldelse. Uttak som kan forurense drikkevannet eller som utsetter andre abonnenter for å miste vanntilførselen kan det være gode grunner for å gå videre med.

Det økonomiske kan dere alternativt løse gjennom å kreve både tilknytnings- og årsgebyr for perioden med ulovlig tilknytning, men her må dere være oppmerksomme på reglene om foreldelse. Tilknytninger som dere ikke burde kjent til foreldes etter etter 3 år (foreldelsesloven § 2) + 10 år (foreldelsesloven § 10), dvs. 13 år, fra den dagen dere fikk eller burde skaffet dere kunnskap om gebyrkravet. Etter foreldelsesloven § 11 kan krav inndragning fremmes i tilknytning til en straffesak, selv om foreldelsesfristen er ute. Se mer om foreldelse under svar på spørsmålet «Foreldes gebyrkravene til «gratispassasjerer»».

I tillegg kan kommunen vurdere følgende tiltak:

  1. Skrive til huseier og etterlyse søknad
  2. Purre søknad hvis det ikke kommer svar
  3. Opplyse eier om at dette er et ulovlig (ikke godkjent) tiltak som vil bli opplyst til eksempelvis meglere
  4. Sende notat til byggesaksavdeling om ulovlig (ikke godkjent) tiltak
  5. Kontakte rørlegger
  6. Måle inn anlegget og oppdatere kart
  7. Kreve gebyr
Kategorier: Gebyr/Selvkost

Jeg ser at det i Norsk Vann sin veiledning i utarbeidelse av kommunale gebyrforskrifter (rapport 179/2011) side 58 (§ 3-2) står at det er mulig å ta gebyr fra tilknytningsdato. Betyr det at dersom vi oppdager gratispassasjerer som har vært tilknyttet i 15 år, så kan kommunen fakturere dem for abonnemenstsgebyr for det enkelte år, samt forbruk etter areal (dersom de ikke har vannmåler) for 15 år tilbake i tid, eller foreldes kravene?

24.01.2018

Ordinær foreldelsestid er 3 år fra det tidspunkt fordringen forfaller, dvs. kommunens krav på tilknytnings- og årsavgift, jf. foreldelsesloven § 2. Dette er egentlig på tilknytningstidspunktet, nærmere presist når første termin forfaller til ordinær betaling, dersom tilknytningstidspunktet hadde vært kjent for kommunen.

Dersom kommunen ikke har gjort kravet gjeldende fordi kommunen manglet nødvendig kunnskap om kravet eller den ansvarlige, inntrer foreldelse tidligst 1 år etter den dag da kommunen fikk eller burde skaffet seg slik kunnskap, jf. foreldelsesloven § 10 nr. 1. Foreldelsestiden kan ikke forlenges etter denne bestemmelsen med mer enn til sammen 10 år. Det vil si at maksimal lengde er 3+10 år = 13 år.

Foreldelse avbrytes ved fristavbrytende skritt, se foreldelsesloven § 15. Det kan være uttak av forliksklage, stevning, tvangsfullbyrdelse eller ved at abonnenten skriftlig erkjenner kravet.

Det er naturlig å legge areal til grunn i en slik sak, uansett om vannmåler er montert, fordi det kan være vanskelig å godtgjøre hva telleren sto på etter de enkelte år og forbruket hvert år skal ha mest mulig korrekt gebyrsats.

Enkelte kommuner praktiserer kategorisk 3 års foreldelse på tilfeller de oppdager. Det innebærer at gamle tilknytningsgebyr og årsgebyr eldre enn 3 år ikke blir innkrevet. Bakgrunnen for denne praksisen er å få enkle regler som kan tas på regnskapsnivå. De opplever problemet som beskjedent og utgjør ikke noen store tap for kommunen. Vær for øvrig oppmerksom på at noen kommuner har vedtatt at de ikke skal påberope seg tilleggsfristen i foreldelsesloven § 10 når det gjelder krav på tilknytningsgebyr og årsgebyr.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Kommunen har krav om at alle vannmålere skal være kommunale, som kunden betaler leie for. Det er videre krav om at alle nye abonnenter skal innstallere vannmåler. I noen tilfeller oppstår det lekkasje på vannmåleren. i slike tilfeller krever kundes forsikringsselskap, at vannskaden må dekkes av kommunen. Det er ikke mange slike saker, men kostbare. Dette er i de fleste tilfeller når vannmåler er blitt montert i kj.benk, noe vi av den grunn ikke lenger godkjenner. Vi mener vannmåleren  er en del av rørinstallasjonen, og burde dekkes av kundens forsikring. Har dere noen kjennskap til hva som er riktig, om det har vært noen rettsavgjørelse om dette?

Når kommunen tar stilling til hvem som er ansvarlig for vannskaden må dere se nærmere på hva som forårsaket den. Hvis årsaken eksempelvis er en frostskade, er dette huseiers ansvar. Hvis årsaken er en monteringsfeil, er det montørens ansvar, Hvis kommunen har stått for monteringen blir kommunen direkte ansvarlig overfor abonnenten, men kan kreve regress fra montøren hvis dere har brukt en privat montør/rørlegger. Kristoffersen i Moss kommune utelukket at det kunne skyldes en feil på selve måleren (men hvis det likevel skulle være tilfelle blir jo kommunen ansvarlig, siden dere er eier og kunden leier).

Det er også mulig at vannskaden skyldes mangelfull kvalitet på røret og da er huseier ansvarlig for vannskaden. Kvaliteten på røret vil montøren kunne si noe nærmere om, er det eksempelvis setningsskader på røret, pålegger Moss kommune at dette utbedres. I Moss la de til grunn at dersom det var tørt og greit da montøren forlot huset, så er vannskaden huseiers ansvar (det forutsetter etter min mening uansett at vannskaden kan tilbakeskrives til dårlige rør).

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Lov om vass- og kloakkavgifter § 1 sier at eier plikter å betale vann- og avløpsavgift til kommunen. Vi har praktisert at man etter ønske fra eiere og leietakere har fakturert leietaker direkte. Dette har fungert fint så lenge leietaker har betalt, men i en konkret sak har vi fått problemer med betalingen. Kravet ble etter hvert betydelig, og i forbindelse med at leietaker hadde til gode skatt hos kommunen, motregnet man kravet.  Skal bestemmelsen fortolkes slik at man kan fakturere andre, men at eier alltid vil være ansvarlig? Kommunens krav foreldes i april 2012. Dersom vi ikke har et rettmessig krav mot leietaker, må vi rette kravet mot eier så raskt som mulig.

Selv om kommunen går inn på en ordning der en leietaker betaler direkte til kommunen på vegne av huseier, vil nok ikke adgangen til å tvangsinndrive kravet etter vass- og kloakkavgiftsloven § 4 bli den samme overfor leietaker som overfor huseier. Her vil kommunen være bundet av det som står om hvem som er rettssubjekt for gebyrplikten etter § 1. Det er derfor viktig å ta prosessuelle skritt for å sikre kravet best mulig ift huseier. Send forhåndsvarsel og fatt formelt vedtak om avgiftsplikt ovenfor eier, og sørg for fristavbrytende skritt blir foretatt for sikkerhets skyld før foreldelse inntrer. Det vil være eneste mulighet til å gjøre krav gjeldende mot eieren av bygget, dersom kravet mot leietakeren ikke skulle nå frem.

Øystein Wang (Klif) skriver i kommentaren til vass- og kloakkavgiftsloven § 1 på Gyldendal Rettsdata:

«Avgiftsplikten påhviler i utgangspunktet eieren av den faste eiendom. Iht.  § 1 tredje ledd kan likevel fester i visse tilfeller være ansvarlig for avgiftene. Også når den enkelte boenhet benyttes som avgiftsobjekt, er det eieren av den faste eiendommen som er ansvarlig overfor kommunen for både tilknytningsavgift og årsavgift for hele eiendommen, jf. forskriften  § 16-2 annet ledd. For boligblokker, rekkehus osv. som er organisert som selveierseksjoner, er avgiftsplikten knyttet til den enkelte boenhet. Det er eieren av den enkelte boenhet som har plikt til å betale avgiften. Loven er imidlertid ikke til hinder for at kommunen og eierne blir enige om at det dannes et felles rettssubjekt, for eksempel en huseierforening, slik at avgiftsberegningen og betalingen skjer for hele fellesskapet under ett. Med boenhet forstås bolig med ett eller flere rom og med separat inngang, samt eget bad/wc og kjøkkendel. Som boligeiendom regnes også fritidsbebyggelse. For eiendom med næringsbygg i kombinasjon med bolig, beregnes gebyrene også for hele eiendommen under ett eller separat for den enkelte enhet.»

Bakgrunnen for at spørsmålet er blitt aktuelt er trolig endringen som skjedde i husleieloven § 3-1 i 2009, hvor den nå åpner for at utleierens utgifter til vann og avløp kan fordeles forholdsmessig mellom brukerne av eiendommen, når disse utgiftene skal betales etter målt forbruk. Det betyr imidlertid ikke at leietakeren overtar ansvaret som eieren har ift kommunen.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Er det lovlig med generelle årsgebyr for tilsyn/kontroll av fett- og oljeutskillere?

Se veilederen fra Klif (TA-2236/2007) punkt 8.3:

”Forurensningsforskriften § 11-4 gir kommunen hjemmel til å fastsette forskrift om innkreving av gebyrer for kommunal saksbehandling (forurensningsforskriften kapittel 12 og 13 og § 15-A-4) og kontroll etter forurensningsforskriften kapittel 11 til 16. Bakgrunnen for dette bygger på prinsippet om at brukeren av tjenester/ytelser også skal belastes de kostnader de påfører samfunnet. Kostnader som dekkes gjennom kapittel 16 om kommunale vann- og avløpsgebyrer, gebyrer fastsatt etter plan- og bygningsloven § 109, avfallsgebyr for tømming av slamavskillere etter forurensningsloven § 34 eller som dekkes på andre måter, kan ikke medtas i gebyrgrunnlaget. Gebyrene settes slik at de samlet ikke overstiger kommunens kostnader ved saksbehandlingen eller kontrollordningen, jf. forurensningsloven § 52a.

Gebyr for kontroll kan helt eller delvis dekkes ved at det fastsettes årsgebyr. Dersom årsgebyr fastsettes, forplikter kommunen seg til å foreta jevnlig kontroll. Eventuelt nødvendig oppfølgingsarbeid kan også legges inn i gebyrsatsen…”

TA-2236 er erstattet av miljøkommune.no. En kommune opplyser at de ikke har krevd tilsynsgebyr ved befaringer, fordi det er litt tilfeldig hvem som får besøk. Hvis kommunen skal ta gebyr, mener de befaringene må fordeles jevnere. Et generelt gebyr blir en politisk beslutning.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Kommunen har bygd en stasjon for tømming av avløpsvann fra bobiler med enkle tekniske og velfungerende løsninger. Dersom stasjonen skal vært selvfinansierende må vi etablere mer avanserte tekniske løsninger som ville økt kostnadene vesentlig. Selv med dagens løsninger ville det kanskje koste rundt 100 kroner/tømming for å bruke stasjonen. Vi har valgt en ording der bruken av stasjonen er gratis for bobilene som bruker den. Vi finansierer driftsutgiftene for denne over selvkostregnskapet for avløp. Vi har fått en henvendelse fra en privat aktør om å anlegge enda en tømmestasjon for bobiler. Spørsmålet om tilskudd kom opp. Tilsvarende kan båtlag også ønske at kommunen skal anlegge tømmestasjoner for båter. Kommunen har vedtatt at avløpsområdet skal være selvfinansierende. Forurensingsforskriften med underliggende veiledere gir føringer for hva som kan legges inn i gebyrgrunnlaget. Kan kommunene legge inn kostnader for etablering, drift og vedlikehold av tømmestasjoner for bobiler og fritidsbåter i selvkostgrunnlaget for avløp?

I henhold til Forurensningslovens § 26 fjerde ledd skal kommunen ilegge gebyr for tømmingen i henhold til reglene i § 34. Det innebærer at kommunen kan kreve utgiftene til tømming av anlegg både fra bobiler og fritidsbåter dekket av avfallsgebyret. Klif har uttalt at det også er anledning til å ta med utgiftene til etablering av mottaksanleggene inn i avgiftsgrunnlaget.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Hvis vi vedtar tilskuddsordninger for utskifting/oppgradering av et privat avløpsanlegg, er da våre kostnader/utgifter henførbare til selvkost?

Har vi lov å øke kloakkavgiften til abonnenter som er tilknyttet kommunalt nett for å finasiere et privat avløpsanlegg som ikke er tilknyttet kommunalt nett?

Det er veldig viktig å skille området for de kommunale vann- og avløpsgebyrene og det øvrige arbeidet som kommunen gjør. Kommunale vann- og avløpsgebyr omfatter etter lov om kommunale vass- og kloakkavgifter § 1 bare eiendommer som «har tilknyting til kommunal vass- eller kloakkleiding». Dette gjelder dermed ikke private avløpsanlegg.

Selv om husstandene hadde vært tilknyttet det kommunale nettet er det et hovedprinsipp at bare kostnadsmessige og beregningstekniske hensyn skal legges til grunn for gebyrberegningen. Gebyrene skal fordeles på brukere av fast eiendom slik at de i størst mulig utstrekning gir uttrykk for hva det koster kommunen å betjene den enkelte eiendom med vann- og avløpsanlegg. Intensjonen er at brukerne av fast eiendom fullt ut skal dekke alle kostnader i forbindelse med kommunale vann- og avløpsanlegg.

Det kan ikke tas hensyn til fordelingspolitiske ønsker ved fastsettelse av kommunale forskrifter om vann- og avløpsgebyrer. Miljøverndepartementet har illustrert dette med at kommunen kan fastsette ulike gebyrsatser for gebyrpliktige eiendommer som er knyttet til ulike vann- og avløpsanlegg eller større enheter av disse, der dette er begrunnet med at kostnadene pr. tilknyttet er vesentlig forskjellige. Det kan derimot ikke fastsettes lavere gebyrer for f.eks. gebyrpliktige som er minstepensjonister, uføretrygdede eller arbeidsledige, eller for øvrig tas hensyn til gebyrpliktiges privatøkonomi. En utjevning må evt. skje ved bevilgning over kommunebudsjettet.

Når det gjelder ditt spørsmål om tilskuddsordninger for utskifting/oppgradering av et privat avløpsanlegg kan henføres til selvkost, er dermed svaret et klart nei. Jeg antar at du dermed også har svar på ditt neste spørsmål. Siden vann- og kloakkgebyrene ikke kan brukes til private avløpsanlegg, kan man heller ikke øke abonnentenes gebyr for å finansiere disse.

Lov om kommunale vass- og kloakkavgifter og forurensningsforskriften kapittel 16 fastsetter rammene for gebyrene. Norsk Vann har utarbeidet en selvkostveiledning som ligger under Tematisk utdypning på nettsiden.

KRD har også laget retningslinjer for beregning av selvkost for kommunale betalingstjenester.

Jeg vil anbefale at kommunen vedtar en lokal forskrift etter forurensningsforskriften § 12-6 for behandlingen av denne type saker. I tillegg vil det være klokt å fastsette en lokal forskrift etter § 11-4 for saksbehandlings- og kontrollgebyr. Jeg vil i tillegg minne om muligheten for å søke om støtte via Husbanken (startlån) og Nav for husstander med særskilte behov. Norsk Vanns rapport om vannforskriftens økonomiske konsekvenser (B 15) drøfter muligheten for ulike støtteordninger knyttet til opprydding av avløp i spredt bebyggelse.

Ellers kjenner du jo sikkert til Klif sin veileder for utslipp av sanitært og kommunalt avløpsvann.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Når jeg skal beregne kalkulatorisle renter for 2011, blir det da som følger:
IB2011
+ avsetning/bruk av fond 2011
Saldo etter avsetning 2011
+Renter beregnet av (IB2011/saldo2011)/2*rentesats for 2011
UB2011

Eller blir det slik:
IB2011
+renter fra 2010
+avsetning/bruk 2011
=UB2011
Renter for 2011 blir: (IB2011+UB2011)/2*rentesats 2011
Dette blir da ført for 2012 som ovenfor
IB2012 = UB2011
+beregnet rente fra 2011
+

07.05.2012

May Rostad oppgir følgende:
Selvkost: A
Gebyrinntekter: B
Overskudd/underskudd: C = B-A

Positiv tall avsettes på fond, negativt dekkes inn av fond

IB selvkostfond 1.1: D
Selvkostfond etter årets avsetning: E = D + C
Renteberegning selvkostfond: F = (D+E)/2*rente % Halvårsvirkning, jf. retningslinjene til KRD
UB selvkostfond 31.12: E + F

To eksempler fra Gunnar Mosevoll:

Fond IB: kr 2000 Kalkulatorisk rente 4 %
1. Sum kostnader kr 11000
2. Sum inntekter kr 12 000
3. Netto inntekter: kr 12 000 – kr 11 000 = kr 1000
4. Renter fond: kr 2000 x 4/100 = kr 80
5. Renter årets drift: (kr 1000 /2 x 4/100) = kr 20
(regner med en jevn økning av overskuddet over året,
dvs. at midlere beløp til forrentning blir omlag halvparten at overskuddet ved årets slutt)
6. Avsetning til fond:
3 + 4 + 5 = kr 1000 + kr 80 + kr 20 = kr 1100.
Dvs. at inngående fond (1.1) = kr 1000, utgående fond (31.12) = kr 1000 + kr 1100 = kr 2100

Fond IB: – kr 2000 (negativt fond) Kalkulatorisk rente 4 %
1. Sum kostnader kr 12 000
2. Sum inntekter kr 11 000
3. Netto inntekter: kr 11 000 – kr 12 000 = – kr 1000
4. Renter fond: – kr 2000 x 4/100 = – kr 80
5. Renter årets drift: (- kr 1000 /2 x 4/100) = – kr 20
(regner med en jevn økning av overskuddet over året,
dvs. at midlere beløp til forrentning blir halvparten at overskuddet ved årets slutt)
6. Avsetning til fond:
3 + 4 + 5 = – kr 1000 – kr 80 – kr 20 = – kr 1100.
Dvs. at  inngående fond (1.1) = – kr 1000, utgående fond (31.12) = – kr 1000 – kr 1100 = – kr 2100

Kalkulasjonsrenten for 2011 er 2,24 + 1,0 = 3,24 % (og ikke 4 % som brukt i eksemplene).

Kategorier: Gebyr/Selvkost

En gårdbruker ber om reduserte avgifter på kloakk fordi mye av vannforbruket ikke går til avløpet. Dette gjelder vann til dyrene (i dette tilfelle kyllinger), vask av landbruksredskap, fylling av sprøyter med mer. Det er montert vannmåler på eiendommen, som dekker to boliger og driftsbygning. Vi må ta høyde for at dette vil gjelde flere gårdsbruk i kommunen. Ordningen må være mest mulig rettferdig og enkel å følge opp. Hvordan bør dette løses, har dere erfaringer fra andre kommuner?

07.05.2012

I Norsk Vanns rapport 179/2011 «Veiledning i utarbeidelse av kommunale gebyrforskrifter for vann og avløp» er ikke problemstillingen knyttet til kriterier for avslag i avløpsgebyret berørt. I prosessen med utarbeidelsen innhentet vi erfaringer fra mange kommuner og «problemet» med at landbrukseiendommer ønsket særordninger var aktuell i flere kommuner. (Noen kommuner hadde regulativ med betaling pr. ku). Veiledningen anbefaler ingen særordning for landbrukseiendommer, men at disse kommer i kategorien næring og følger de samme prinsippene som øvrige abonnenter.

Dersom problemstillingen i skal inntas i forskriftene, må ordningen med avslag pga. vesentlig mindre menge avløp enn vann, etter visse kriterier gjelde alle næringsabonnenter. I industrisammenheng er det vel heller vanlig at prosessvann som ikke skal behandles i avløp ikke kjøpes av det kommunale vannverket, slik at prinsippet om vann inn = vann ut opprettholdes.

Mange kommuner har abonnementsregler der det ikke gis rabatt/avslag i avløpsgebyret med mindre det kan dokumenteres minst 15% redusert avløpsmengde sammenliknet med vannforsyningsmengden. For eksempel har Aass Bryggeri i Drammen slik reduksjon. Bilvask, hagevanning og spyling av gårdsplassen berettiger ikke til avslag, spesielt ikke siden avløpsmengden ofte inneholder takvann og annet fremmedvann i tillegg til «drikkevannsmengden».

Kommunene Hamar, Ringsaker, Stange og Løten har i sine lokale gebyrforskrifter gitt mulighet for fritak for avløpsgebyr på vannforbruk som ikke gir avløp til den kommunale  ledningen:

§ 3-3  Forbruksgebyr
Forbruksgebyr skal være basert på målt vannforbruk. I særlige tilfeller kan forbruksgebyret fastsettes på grunnlag av stipulert forbruk.

Forbruksgebyr for både vann og avløp betales i henhold til målt (evt. stipulert) vannforbruk og gjeldende m3-pris. (Vann inn = avløp ut.).

Dersom avløpsmengden er vesentlig større eller mindre enn det målte vannforbruk, skal forbruksgebyret for avløp baseres på den avløpsmengde som stipuleres av kommunen. Både kommunen og abonnenten kan kreve at forbruksgebyret for avløp skal være basert på målt avløpsmengde hvis dette er teknisk mulig.

Det kan monteres reduksjonsmåler og fratrekkes forbruksgebyr avløp for vann som medgår i bedrifters produkter eller prosesser.

Det kan monteres reduksjonsmåler og fratrekkes forbruksgebyr avløp for hagevann.

Utgifter til måling i henhold til tredje, fjerde og femte ledd, belastes abonnenten særskilt.

Ettersom disse kommunene har tilnærmet 100 % vannmålerdekning, vil slike fradrag i praksis bli basert på målt forbruk over en ”fratrekksmåler”.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

En eier av næringseiendom har ikke lest av vannmåleren på 6 år. Når vi omsider fikk en avlesning, ble fakturaen rimelig stor, som følge av de manglende avlesningene og at vi hadde stipulert det årlige forbruk noe lavt.

Vårt regelverk sier at kunden er pliktig til å lese av samt sende inn denne avlesningen til kommunen. Videre viser regelverket at kommunen kan  sende ut mannskap for tvangsavlesning.  Dette er imidlertid ikke gjort. Eier nekter nå betale restbeløp for mer enn 3 år tilbake, dette med grunnlag i lov om foreldelse av fordringer. Eiers advokat støtter seg til en uttalelse fra Sivilombudsmannen datert 6.5.2011, sak 2010/ 1888. Uttalelsen drøfter ikke (eller begrenset) eiers ansvar for avlesning, men sier at kommunen kan selv velge å lese av måler. (Dette ser vi slik at det er en forskyvning av ansvaret). Uttalelsen drøfter heller legalpanten, hvilket vi også ser som en svakhet i uttalelsen.

Slik vi ser saken, legger sivilombudsmannen grunnlag for mulig utnyttelse av systemet ; Eiere kan spekulere i å la være å lese av, eller lese av for lavt tall på måler, og  når rett avlesning på et eller annet tidspunkt foreligger, hevde at det kun er forbruk de siste 3 år som skal betales.

Dette er selvkost, hvilket gir at det er andre abonnenter som må betale. Dette bør tilsi strengere moral enn i et forretningsregime.

Har dere noen erfaring med problemstillingen? Fins det noen tilsvarende saker?

07.05.2012

Etter foreldelsesloven § 2 er den alminnelige foreldelsesfristen tre år og regnes normalt etter § 2 fra den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse.

Normalt vil kommunen ha krav på gebyr for de tre siste årene etter ordinært forfall for den enkelte termin.  Dersom forfallstidspunkt for 1. termin er pr. 20. januar 2009, vil krav på avgift for denne terminen, stipulert eller målt, være foreldet etter 20. januar 2012, dersom fristavbrytende skritt ikke innen denne dato er tatt av kommunen.  Fristavbrytende skritt kan være forliksklage eller stevning eller å begjære tvangsfullbyrdet legalpantet til tingretten som kommunen har for forfalt krav på årsgebyr.

Borgarting lagmannsrett uttalte i en kjennelse av 08.03.2016:

«Lagmannsretten anser at det er rettslig og praktisk mulig for kommunen å inndrive gebyr basert på det reelle forbruket hvert år. Dette forutsetter at måleren leses av ved kalenderårets avslutning. Lagmannsretten finner at bestemmelsens ordlyd «har rett til å kreve oppfyllelse», klart taler for at fristen løper fra dette tidspunktet. Etter rettens syn vil det i utgangspunktet ikke være i samsvar med bestemmelsen dersom foreldelsesfristen for forbruksgebyret først begynner å løpe når avlesningen rent faktisk skjer. Lagmannsretten viser også til Sivilombudsmannens uttalelse 6. mai 2011, SOM-2011-627. At eieren av eiendommen har primæransvar for slik avlesning, kan ikke avgjørende tale mot en slik forståelse av bestemmelsen. Det er uomstridt at også kommunen har rettslig og faktisk adgang til avlesning. Lagmannsretten tar ikke stilling til om forhold på skyldnerens side kan gi grunn til å fravike utgangspunktet. I denne saken er det uansett ikke opplysninger om forhold som tilsier at utgangspunktet skal fravikes. At forbrukeren ikke har fulgt plikten til avlesning fastsatt i forskriften, kan som nevnt ikke alene være tilstrekkelig. At forbrukeren er et selskap, og ikke en privatperson, kan slik saken her er opplyst, heller ikke gi grunn til et annet utgangspunkt for foreldelsesfristen.

Lagmannsretten legger således til grunn at foreldelsesfristens utgangspunkt her regnes fra 31. desember i det året vannet er forbrukt. Dette er tidspunktet fordringshaver tidligst kan kreve oppfyllelse. Hvilken frist innbetalingskravet ville vært gitt, kan i relasjon til foreldelsesloven § 3 ikke få betydning. (…) 

(…) Lagmannsretten legger som nevnt til grunn at avgiften for merforbruket for 2012 tidligst kunne beregnes og kreves 31. desember 2012. Lagmannsretten anser at merforbruket for 2012 tidligst «skulle ha vært betalt» sammen med første termin for 2013.»

Når man vil kreve tilbakebetaling for mer enn tre år kommer man raskt borti kompliserte vurderinger om hva kommunen visste eller burde visst om sitt krav på avgift tidligere, og disse vurderingene har medført at kommuner har vært tilbakeholdne med å kreve for mer enn tre år tilbake i tid.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Vi skal oppdatere våre gebyrforskrifter. Så har vi oppdaget at vi trenger klarere hjemmel for å kreve utskifting av vannmålere i næringseiendommer. (Hjemmel skulle stått klart i «Standard abonnementsvilkår»).
Vannmålere i næringseiendommer er i dag eid av vedkommende næringsdrivende/bedrift. Vannmålere i boligeiendommer er det kommunen som eier.
Det er huseier / næringsdrivende som bekoster arbeidet med montering / utskifting.

  • Er det noe i vegen for å ta inn hjemmel til å kreve utskifting av vannmålere over en viss alder/om det er mistanke om feilmåling i gebyrforskriften?

  • Er det noe i vegen for å ta inn i gebyrforskriften at kommunen skal eie alle vannmålere (også i næringsbygg)?

  • Er det noen kommune som legger inn også arbeidet med montering / utskifting av vannmålere i grunnlaget for målerleie? I så fall vil kommunen ha full kontroll med både de fysiske målerne, samt montering og utskifting av disse.

Økonomisk sett vil dette være et nullsumspill for kommunen.

07.05.2012

I Norsk Vanns veiledning om kommunale gebyrforskrifter berøres alle problemstillingene du tar opp:

  • I vedlegg med mal for gebyrforskrifter foreslås det formuleringer for omfattende regulering av vannmålere, inkl. utskiftinger og håndtering av feilmålinger
  • Du finner også forslag til alternative formuleringer mht. kommunalt eller private eierskap til vannmålerne
  • Vannmålerleien skal være selvkost for all håndtering av vannmålere, noe som gjør at også disse kostnadene kan inngå. I veiledningen anbefales det derfor å droppe vannmålerleier for kommuner der alle abonnentene har vannmåler, da det like gjerne kan inngå i selvkostgrunnlaget. Dersom bare noen abonnenter har vannmåler, blir dette et eget selvkostområde.

Kapittel 3.8  Kommunens sanksjonsmuligheter overfor abonnentene
Lov om vann- og kloakkavgiftsloven gir ingen sanksjonsmuligheter dersom eiere er motvillige til å installere vannmåler. Heller ikke forurensningsforskriften kapittel § 16-5 om ulike gebyrsatser gir kommunen hjemmel for å ilegge tilleggsgebyr eller øke gebyrsatsen ved manglende etterlevelse av pålegg. Skal kommunen tvinge gjennom installasjon av vannmåler må de ta ut søksmål, noe som er overførbart til utskifting av vannmålere. Dette kan skape utfordringer når kommunen gir abonnentene et pålegg men ikke har sanksjonsmuligheter som kan hjelpe til med å få gjennomført påleggene.

Basert på dette kan det være enklere å gjennomføre et vellykket vannmålerregime, dersom kommunen tar alt ansvar for eierskap, montering og utskifting av vannmålerne. Jfr. Eksemplet fra Moss kommune i kapittel 4.4.2.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

En bolig ble tilknyttet kommunalt vann for mange år siden, uten at kommunen registrerte dette. Boligen har skiftet eier i mellomtiden og vi lurer på om vi må fakturere eier på tilknytningsdato, eller om vi kan fakturere eier på faktureringsdato? Når foreldes dette kravet?

22.05.2012

Ordinær foreldelsestid er 3 år fra det tidspunktet kommunens krav på tilknytnings- og årsavgift (fordringen) forfaller, jf. foreldelsesloven § 2. Dette er på tilknytningstidspunktet, nærmere presist når første termin forfalt til ordinær betaling, dersom tilknytningstidspunktet hadde vært kjent for kommunen. Dersom kommunen ikke gjorde kravet gjeldende fordi den manglet nødvendig kunnskap om kravet eller om den ansvarlige, inntrer foreldelse tidligst 1 år etter den dag da kommunen fikk eller burde skaffet seg slik kunnskap, jf. foreldelsesloven § 10 nr. 1. Foreldelsestiden kan ikke forlenges etter denne bestemmelsen med mer enn til sammen 10 år. Det vil si at maksimal lengde er 3+10 år = 13 år. Det avgjørende er med andre ord fra hvilket tidspunkt kommunen burde skaffet seg kunnskap om kravet. Hvis det var en «glipp» fra kommunens side at tilknytningen ikke ble registrert, er det nok ikke grunnlag for å kreve tilbakebatalt mer enn tre år tilbake i tid.

Engangsgebyret for tilknytning er nok foreldet, siden boligen ble tilknyttet «for mange år siden».

Etter vass- og avløpsanleggslova § 3 er det «eigar» som skal betale avgiften/gebyret. Jeg ville først krevd beløpet fra den som eide eiendommen på tidspunktet for tilknytningen. Kravet vil være tvangsgrunnlag for utlegg, og kan inndrives av namsmyndigheten uten annet tvangsgrunnlag. Kommunen har altså en personlig fordring mot vedkommende, som normalt kan inndrives forholdsvis enkelt. Dersom vedkommende ikke betaler vil det være enklere  for en kommune enn for en huseier å nå frem med et krav mot den tidligere eieren, i og med at kommunen allerede har et tvangsgrunnlag og dessuten er den profesjonelle parten i saken. Jeg ville derfor vært tilbakeholden med å kreve tilknytningsavgiften fra en ny eier, dersom denne ikke var kjent med den manglende innbetalingen. Se for øvrig dom fra Agder tingrett (LA-2016-1114441).

Kategorier: Gebyr/Selvkost

En kunde krever å sette inn vannmåler og betale etter forbruk. Kommunen har pr i dag ikke noe utregning for faktisk forbruk og fastavgift. En slik omlegging av gebyrforvaltningen vil kreve store resurser for kommunen og omfattende merarbeide. Kommunens spørsmål blir da om en abbonent kan kreve å betale etter faktisk forbruk og evt hva vi kan argumentere med i et tilsvar.

08.03.2013

Etter forurensningsforskriften § 16-4 annet ledd kan både kommunen og den enkelte gebyrpliktige kreve at årsforbruket skal fastsettes ut fra målt forbruk. Den enkelte gebyrpliktige må selv bekoste slik måling, og målingen må utføres med vannmåler etter kommunens anvisning.

Norsk Vann har utgitt en rapport 179/2011 med veiledning i utarbeidelse av kommunale gebyrforskrifter. Denne kan skaffes i bokhandelen på norskvann.no.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Etter kommunens forskrift skal næringsvirksomheter/landbruksnæring betale abonnement for næring, og målt forbruk ved vannmåler. Vi har forstått det slik at vi ikke kan sanksjonere med for eksempel straffegebyr til abonnementer som ikke installerer vannmåler. Hva kan kommunen gjøre for å få slike abonnementer til å installere vannmåler? Har kommunen for eksempel anledning til å stenge av vannet dersom de ikke forholder seg til forskriftens bestemmelser, eller må vi eventuelt da stipulere vannforbruket ?

12.03.3013

Lov om kommunale vass- og avløpsanlegg gir dessverre per i dag ingen sanksjonsmuligheter dersom eiere av næringsvirksomhet/landbrukseiendom er motvillige til å installere vannmåler. Skal man tvinge gjennom installasjon av vannmåler må kommunen ta ut søksmål. Problemstillingen omtales i Norsk Vanns veiledning om kommunale gebyrforskrifter (Rapport 179/2011):

3.8 Kommunens sanksjonsmuligheter overfor abonnentene
Iht. forurensningsforskriften kapittel § 16-5 om ulike gebyrsatser, kan ikke kommunen ilegge tilleggsgebyr eller øke gebyrsatsen ved manglende etterlevelse av pålegg. Dette kan skape utfordringer når kommunen gir abonnentene et pålegg med hjemmel i lov om kommunale vass- og kloakkavgifter og forskriftene til denne, for eksempel pålegg om montering av vannmåler. Kommunen har i virkeligheten ingen sanksjonsmuligheter som kan hjelpe til med å få gjennomført påleggene.

Basert på dette kan det være enklere å gjennomføre et vellykket vannmålerregime, dersom kommunen tar alt ansvar for eierskap, montering og utskifting av vannmålerne, jfr. eksemplet fra Moss kommuner i rapportens kapittel 4.4.2.

Forurensingsforskriften § 16-4 fjerde ledd regulerer anledningen til å sette et høyere stipulert gebyr for eiendommer som ikke brukes til bolig:

For eiendom som ikke brukes som bolig, kan det fastsettes særlige regler for gebyrberegning eller inngås særlige avtaler. Den fastsatte eller avtalte beregningsmåte må normalt ikke føre til lavere gebyr enn det som ville bli pålagt etter kommunens ordinære forskrift. Hvis det ikke er fastsatt særlige regler eller inngått særlig avtale, skal årsgebyret, eventuelt den variable delen av årsgebyret, beregnes på grunnlag av målt forbruk.

Klif skriver i sin kommentar til denne bestemmelsen:

4. ledd: For næringsbygg og andre bygninger som ikke brukes som bolig, er hovedregelen at årsforbruket, eventuelt den variable delen av årsgebyret, beregnes på grunnlag av målt vannforbruk. Er det ikke installert vannmåler, kan det fastsettes særlige regler eller inngås særlige avtaler om beregning av gebyret. Kommunen har begrenset adgang til å sette lavere gebyrer for disse bygningene enn det som ville følge av kommunens ordinære beregningsmåte for boliger. Det er ikke adgang til å fastsette en ren kvantumsrabatt for storforbrukere av vann. For bedrifter, gartnerier, gårdsbruk og annen virksomhet hvor avløpsmengden avviker vesentlig fra vannforbruket, kan det inngås avtale basert på avvikende avløpsmengde.
Det kan gjøres fradrag for vann som går inn i bedriftens produkter, eller av andre grunner ikke slippes ut i avløpsnettet fra næringsbygg og andre bygninger nevnt ovenfor.
Det kan beregnes økt avløpsvannmengde i forhold til målt vannforbruk dersom overvann føres til avløp. For bygg med installert sprinkleranlegg kan det gjøres særlige avtaler slik at kommunens kostnader blir dekket.

Det er altså ganske vid adgang til å utforme lokale regler (evt. avtaler) om hvordan gebyret skal beregnes for bygninger som ikke brukes som bolig, så lenge gebyret ikke blir lavere enn etter den ordinære beregningsmåten. Det vil kreve at man skiller ut vannet som går til boligen og stipulerer etter en forhøyet kvadratmetetsats for driftsbygninger mv.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

En abonnent har vannmåler som har vist høyt forbruk og hevder at det ikke har vært lekkasje eller bevisst/ubevisst høyt forbruk. Vannmål har vært sendt til Ax-Flow for test som viste at vannmåler var ok. Abonnenten bestider resultatet. Kommunen skal møte abonnenten i forliksrådet og lurer derfor på om det finnes noen rettskraftig dom som understøtter at test utført av testlaboratorium som er godkjent av Justervesenet holder «vann»?

13.03.2013

Spørsmålet om hvordan man forholder seg til abonnetenes påstander om feilmålinger er normalt regulert i de lokale gebyrforskriftene. Norsk Vann har omtalt dette i sin veiledning i utarbeidelse av kommunale gebyrforskrifter.

Jeg har ikke funnet noen direkte relevante avgjørelser i forhold til spørsmålet om beviskrav for at det er feil på vannmåleren. Når man har testet vannmåleren på et testlaboratorium godkjent av Justervesenet og testen viser at måleren er i orden, så vil utgangspunktet være at man kan legge målingen til grunn. En dom avsagt Borgarting lagmannsrett har en viss interesse, se omtale i Norsk Vann bulletin nr. 3 2009 side 8.

Kommunene i Drammensområdet har regulert dette på følgende måte i sin gebyrforskrift:

§ 4-6 Nøyaktighetskontroll.
Kommunen skal veilede abonnentene om egnet metode for egentesting av måler.
Både kommunen og abonnent kan kreve ytterligere nøyaktighetskontroll av måler. Kommunen avgjør om kontrollen skal foretas av kommunen eller ved ekstern kontrollinstans.
Kontrollen skal foretas med måleutstyr og prosedyrer for måling som er akseptert av Justervesenet.
Kommunen dekker kostnadene ved kontrollen.
Krever abonnenten ytterligere nøyaktighetskontroll av måler, skal abonnenten bære kostnadene ved slik  kontroll dersom testresultatet ligger innenfor feilmarginen etter § 4-7. I motsatt fall dekker kommunen kostnadene.
 
§ 4-7. Avregning ved feilmåling.
Dersom måleren ved kontroll viser mer enn 5 % for høyt forbruk, har abonnent krav på tilbakebetaling for feilmålingen.
Tilbvakebetalingen regnes fra det tidspunkt feilen må antas å ha oppstått. Krav som ner foreldet etter reglene om foreldelse av fordringer, dekkes ikke.
Viser måleren mer enn 5 % for lavt forbruk, har kommunen krav på tilleggsbetaling etter tilsvarende regler.
Er plomberingen av måleren brutt, har abonnenten ikke krav på tilbakebetaling.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Er det ok å frafalle tilknytningsgebyr der kommunen krev tilknytning? Vår kommunale forskrift er slik:

Abonnent som må installere pumpe eller har andre store anleggskostnader for å kople seg til det kommunale nettet, kan få reduksjon/fritak for tilknytingsgebyr. Vedtak om reduksjon/fritak vert gjort administrativt. Prinsippet som skal leggast til grunn ved vurdering av reduksjon eller fritak av tilknytingsgebyret, er at det ikkje skal koste meir for ein abonnent å knyte seg til offentleg leidningsnett enn gjennomsnittet innan kvar av kategoriane. Det kan ikkje gjevast større reduksjon enn det faktiske tilknytingsgebyret til ein kvar tid,  innan kvar kategori. Eigedomar som ligg forholdsvis langt unna offentleg nett, kan ikkje krevje å få dekt meirkostnader forbunde med tilknyting, når eigar sjølv søkjer om tilknyting.

12.04.2013

Kommunene kan ikke frita  huseiere for tilknytningsgebyr.

Når fast eigedom har tilknyting til kommunal vass- eller avløpsleidning, anten beinveges eller gjennom privat samleidning, har eigaren skyldnad til å svare vass- og avløpsgebyr til kommunen. Det same gjeld når kommunen med heimel i plan- og bygningslova §§ 27-1 eller 27-2 har kravd at eigedomen skal ha slik tilknyting, se vass- og avløpsanleggsloven § 3 første ledd. Etter fjerde ledd kan kommunen ta bort alt eller noe av gebyret for eigedom som det ikke er hus på. Denne muligheten gjelder ikke eiendommer med hus.

Loven åpner i § 5 for at kommunen kan bestemme størrelsen på gebyrene og gi nærmere bestemmelser for gjenomføring av gebyrvedtaket og innkreving av gebyrene i lokal forskrift, men det står ikke noe om at kommunene kan unnta fra plikten til å betale gebyr.

Forurensingsforskrften  § 16-5 regulerer ulike gebyrsatser (altså ikke unntak fra gebyr totalt) kommunene kan ha:
Det kan fastsettes lavere tilknytningsgebyr for eiendommer der det er betalt refusjon eller annen form for opparbeidelseskostnader for vann- og/eller avløpsanlegg som er utført etter planer godkjent av kommunen.
       Det kan fastsettes ulike gebyrsatser for tilknytnings- og årsgebyr dersom et vann- eller avløpsanlegg eller større enhet av dette medfører vesentlig høyere eller lavere kostnader enn de øvrige.
       Det kan videre fastsettes ulike gebyrsatser for tilknytnings- og årsgebyr for ulike boligkategorier, der det er ulike kostnader forbundet med betjening av ulike boligkategorier.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

I vår forskrift om vann- og avløpsgebyr beregnes årsgebyr etter eiendommens registrerte bruksareal for bygningene. Skal parkering i samme bygg i boligblokker eller bolighus hvor du kan gå til garasjen innenfra være med i bruksarealet?

23.07.2015

Etter forurensningsforskriften § 16-4 skal bebyggelsens størrelse legges til grunn for eiendommer som ikke har vannmåler. Det stipulerte forbruket skal i størst mulig grad tilsvare reelt forbruk og det kan dessuten tas hensyn til bebyggelsens art og den bruk som gjøres av den, samt eiendommens størrelse og beskaffenhet.

Det er ikke gitt bindende regler for hvordan bebyggelsens areal skal beregnes, men i følge kommentarene til Miljødirektoratet, angir NS 3940 en hensiktsmessig måte å beregne arealet på. Kommunen avgjør selv om de vil benytte tidligere arealberegninger eller foretas ny beregning. Kommunen må redegjøre for beregningsprinsippene kommunen legger til grunn for å fastslå stipulert forbruk for ulike bruksareal i sin kommunale forskrift.

NS 3940 om Areal- og volumberegninger av bygninger side 12, punkt 5.3.5 om Bruksareal for en bygning:

”Bruksarealet for en bygning er summen av bruksarealene for alle måleverdige plan og etasjer uavhengig av bruken”

I veiledningen til NS 3940 blir måleverdig areal beskrevet slik:

”Et areal er måleverdig når fri høyde over gulv er minst 1,90 meter i en bredde på minst 0,6 meter.”

Det kan tas hensyn til bebyggelsens art og den bruk som gjøres av den, samt eiendommens størrelse og beskaffenhet. Prinsipielt gjelder at vann inn = vann ut.

Med «bruk av bebyggelsen» menes varige bruksmåter. Midlertidig ikke-bruk er ikke relevant, slik som at en bolig står tom i en periode. Gjelder det derimot eiendom beregnet på fritidsbruk eller som av andre grunner har lavt vannforbruk, er bestemmelsen relevant. Det kan fastsettes særlige regler f.eks. for bebyggelse har et særlig stort areal i forhold til vannforbruk og avløpsmengde. Andre kriterier, som f.eks. gebyrpliktiges privatøkonomi (minstepensjonister, uføretrygdede eller arbeidsledige), antall personer, antall våtrom i huset etc., kan ikke legges til grunn for gebyrberegningen. Selv om det er adgang til å benytte ulike beregningsmåter for eiendommer med ulik bruk, kan ikke selve prisen pr. m3 vann/avløp settes forskjellig for de ulike eiendommene.

 

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Vi har mange private sjøledninger for vann til hytter/hus som er tilknyttet offentlig vannverk. Til nå har det vært vanlig å installere vannmåler i bebyggelsen på øyene. Dette medfører at eier av den private sjøledningen betaler for vann brukt på øyene. Hvis den private sjøledningen lekker vil det imidlertid ikke slå ut på vannmåleren. Kommunen ønsker ikke å sitte med risikoen for lekkasjer på private sjøledninger.

Hvilket lovverk man kan benytte for å komme i mål?

23.07.2015

Etter forurensingsforskriften § 16-4 annet ledd kan kommunen kreve at årsforbruket skal fastsettes ut fra målt forbruk. Kommunen kan derfor kreve at det settes inn en måler ved starten av sjøledningen for å måle hvilke vannmengder kommunen leverer til denne. Det mest praktiske vil være at måleren settes på det sted som representerer grensesnittet mellom kommunal ledning og privat felles sjøledning.

Dersom sjøledningen som eksempel leverer vann til 10 eiendommer og alle disse 10 har vannmålere inn til den enkelte eiendom, må abonnenten i tillegg til å betale for faktisk vannforbruk inn til den enkelte eiendom, også betale 1/10- del av eventuelt svinn som følge av lekkasje på fellesledningen.

Virkeligheten kan selvsagt være at kun enkelte av eiendommene har vannmålere inn til sine eiendommer, og dette kan nok skape visse utfordringer når det gjelder korrekt beregning av gebyret, men de resterende eiendommer må da få sitt forbruk stipulert basert på ellers gjeldende regler for dette.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

For snart tre år siden oppdaget kommunen at en abonnent har vært gratispassasjer siden 60-tallet (boligen var tilkoblet kommunalt vann). Dette skjedde i forbindelse med eieroverdragelse. Den nye eieren har betalt årsgebyr og forbruksgebyr, men har fått utsatt betalingen av tilknytningsgebyr i påvente av at de skal komme til enighet med tidligere eier. Nå hevder imidlertid den nye eieren at saken er foreldet, siden tilknytningen skjedde på 60-tallet, og at hvis kommunen skal kreve noe må det i så tilfelle være fra tidligere eiere. Hvordan bør kommunen forholde seg til en slik sak?

23.07.2015

Ordinær foreldelsestid er 3 år fra det tidspunktet kommunens krav på tilknytnings- og årsgebyr (fordringen) forfaller, jf. foreldelsesloven § 2. Dette er på tilknytningstidspunktet, nærmere presist når første termin forfalt til ordinær betaling, dersom tilknytningstidspunktet hadde vært kjent for kommunen. Dersom kommunen ikke gjorde kravet gjeldende fordi den manglet nødvendig kunnskap om kravet eller om den ansvarlige, inntrer foreldelse tidligst 1 år etter den dag da kommunen fikk eller burde skaffet seg slik kunnskap, jf. foreldelsesloven § 10 nr. 1. Foreldelsestiden kan ikke forlenges etter denne bestemmelsen med mer enn til sammen 10 år. Det vil si at maksimal lengde er 3+10 år = 13 år.

Tilknytningsgebyret er nok foreldet, siden boligen ble tilknyttet over 50 år siden.

Etter vass- og avløpsanleggsloven § 3 skal «eigaren» betale gebyret. Jeg vil anbefale at dere først krever beløpet fra den som eide eiendommen på tidspunktet for tilknytningen. Kravet vil være tvangsgrunnlag for utlegg, og kan inndrives av namsmyndigheten uten annet tvangsgrunnlag. Kommunen har altså en personlig fordring mot vedkommende, som normalt kan inndrives forholdsvis enkelt. Dersom vedkommende ikke betaler vil det være enklere for en kommune enn for en huseier å nå frem med et krav mot den tidligere eieren, i og med at kommunen allerede har et tvangsgrunnlag og dessuten er den profesjonelle parten i saken. Jeg ville derfor vært tilbakeholden med å kreve tilknytningsgebyr fra en ny eier, dersom denne ikke var kjent med den manglende innbetalingen.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Blir dette ulovlig forskjellsbehandling hvis vi fastsetter gebyr pr. eiendom som hovedregel, men lar det være pr. leilighet/andelshaver for borettslag? En eiendom med fire boenheter vil dermed få ett gebyr, mens et borettslag med fire boenheter vil måtte betale fire gebyr.

23.07.2015

Etter vass- og avløpsanleggsloven § 3 skal eier av fast eiendom betale gebyr, det vil som regel si eieren av det enkelte gårds-/bruksnummer ev. seksjonsnummer, men ikke nødvendigvis, jf. forurensningsforskriften § 16-2 og Miljødirektoratets kommentar som sier at kommunen kan beregne gebyret for hele eiendommen under ett eller separat for den enkelte boenhet.

Boenhet er bolig med ett eller flere rom og med separat inngang, samt eget bad/wc og kjøkkendel. For boligblokker, rekkehus osv. som er organisert som selveierseksjoner, er gebyrplikten knyttet til den enkelte boenhet. Det er eieren av den enkelte boenhet som har plikt til å betale gebyret. Loven er ikke til hinder for at kommunen og eierne blir enige om at det dannes et felles rettssubjekt, f.eks. en huseierforening, slik at gebyrberegningen og betalingen skjer for hele fellesskapet under ett.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Et borettslag som består av tre blokker har egen vannmåler for utekran (hagevanning). De mener de kun skal betale vann- og ikke avløpsgebyr for denne. De argumenterer med at de ikke belaster vårt spillvannsnett siden vannet kun skal benyttes til hagevanning. Hvilke regler gjelder for dette?

23.07.2015

Verken gebyrbestemmelsene i forurensningsforskriften eller kommentarene til denne åpner eksplisitt for å justere avløpsgebyret når vann ikke sendes i sluket, men i stedet i bakken. Gebyrforskriften i mange kommuner åpner for at avløpsgebyret kan justeres, slik at kommunen bestemmer når mengden avviker fra målt vannforbruk.

Selv om både vann- og avløpsgebyret beregnes ut fra vannforbruket, er det ikke noen nøyaktig sammenheng mellom dette. Gebyrregelverket legger ikke opp til dette og det ville blitt et svært ressurskrevende og nesten umulig system å håndtere i praksis. Dette skyldes først og fremst at deler av avløpskostnadene (ofte over en tredjedel) ikke henger sammen med vannforbruket, fordi avløpsnettet tilføres drens- og overvann fra privatboliger og fellesareal som veger, parker, mv. Hvis borettslaget er tilkoblet en overvannsførende ledning, ville jeg nok argumentert med at de benytter avløpsnettet selv om utekranen ikke er direkte tilkoblet avløpsledning.

Mange utekraner har ikke egen vannmåler og de fleste betaler dermed både vann- og avløpsgebyr for vannet som brukes fra utekranen.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Kommunen skal bygge en ny idrettshall som vil innebære overbygging av en eksisterende hovedledning for vann. Byggetiltaket forutsetter derfor omlegging av hovedledningen. I festekontrakten mellom kommunen og idrettslaget gis kommunen rett til legge og vedlikeholde vann- og avløpsledninger over tomta som det er planlagt å bygge idrettshall på og å foreta gravearbeid både før den er bebygget og ved senere anledninger.

Kan omleggingen av hovedledningen kan finansieres av VA-gebyrmidler?

24.07.2015

Å plassere en idrettshall over ledningen vil være i strid med kommunens rettighet etter festekontrakten.

Etter forurensingsforskriften § 16-1 skal vann- og avløpsgebyrer ikke overstige kommunens nødvendige kostnader på henholdsvis vann- og avløpssektoren. Siden kommunen (vann og avløp) ikke er forpliktet til å finansiere en eventuell omlegging av ledningen kan utgiftene til dette heller ikke flyttes over på summen av va-abonnenter, siden det ikke er en nødvendig kostnader på henholdsvis vann- og avløpssektoren. VA-gebyrene kan som den absolutte hovedregel (vet ikke om det er tenkelig med noen unntak) ikke brukes til å gi rene tilskudd/støtteordninger til privatpersoner, foreninger eller andre.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Et hyttefelt med ca. 30 hytteenheter har eget privat vann, mens spillvannet føres via hyttefeltets eget ledningsnett til kommunal slamavskiller og kommunalt utslippsarrangement. Kommunen har tidligere belastet hyttefeltet samlet med kr. 1 000,- for slamtømming. Vi har nå informert om at denne praksis ikke er i tråd med vår lokale forskrift og at hver hytteeier heretter blir å vurdere som en abonnent og dermed skal betale avløpsgebyr på lik linje med andre hytteabonnenter i kommunen som betaler lik fast avgift som bolig, men betaler halvparten i variabelt gebyr.

Hytteeierne hevder kommunen går utover selvkost når det faktureres kr. 70 000 – 90 000,- totalt fordelt på hyttene, i og med at hyttefeltet har sitt eget felles ledningsnett frem til slamavskilleren. De mener selvkostberegningen skal skje individuelt for hver eiendom, dvs. i dette tilfellet at kommunen skal beregne individuelt for dette hyttefeltet hva faste og variable avløpskostnader er og fakturere avløpsavgifter deretter.

Kan kommunen juridisk sett kreve at hver hytteeier betaler årlig avløpsavgift på lik linje med andre hytteeiere i kommunen?

25.07.2015

Det variable gebyret skal i størst mulig grad tilsvare reelt forbruk, se forurensningsforskriften § 16-4. Bebyggelsens areal legges til grunn (uten kommunalt vann er normalt ikke vannmåler like aktuelt), og det kan fastsettes særlige regler for eiendom beregnet på fritidsbruk. Dette har kommunen tatt hensyn til ved at hytteeierne avkreves halvparten i variabelt (stipulert) gebyr i forhold til de øvrige abonnentene. Det er ikke slik at selvkost skal vurderes som et individuelt regnestykke for hver enkelt abonnent , selvkostbegrensningen i forurensningsforskriften § 16-1 gjelder for driften av vann- og avløpssektoren i kommunen som helhet.

Utgangspunktet er at gebyrsatsene skal være de samme i hele kommunen. Kommunen har en begrenset adgang til å fastsette ulike gebyrsatser etter forurensningsforskriften § 16-5, som gir en uttømmende oppstilling av når kommunen kan gis ulike gebyrsatser for den variable delen av gebyret. Det er aldri noe krav om at kommunen skal fastsette ulike gebyrsatser.

Det er ikke uvanlig med lange felles stikkledninger frem til det kommunale avløpsanlegget i hytteområder. Dette er ikke et grunnlag for å kreve redusert gebyr.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Kommunen (avdeling bygg og eiendom) skal etablere en slamavskiller for kommunal skole og barnehage. Det er ingen andre abonnenter. Kan kostnadene med investering og drift knytta til anlegget belastes sjølvkost eller på bygg og eiendom. Vi har flere slike eksempler på eksisterende anlegg der avløpsverket driver slamavskillere knyttet til offentlige enkeltbygg mot at de betaler avløpsgebyr, men blir dette korrekt ift. sjølvkost og tilsvarende private bygninger i kommunen? Hva skal vi svare en privat bygningseier som vil at vi skal ta over hans private renseanlegg mot at han går fra slamgebyr til avløpsgebyr?

30.07.2015

Kommunen står fritt til å bestemme hva slags policy den vil ha for å eie mindre vann- og avløpsanlegg, jf. begrensningen i privat eierskap til hovedledninger mm. som følger av vass- og avløpsanleggslova § 1. Her må kommunen ta stilling til hva slags policy de vil ha overfor sine innbyggere.

Kommunalt eierskap til slamavskilleren medfører at kommunen også blir ansvarlig for drift og vedlikehold, jf. forurensingsloven § 24. Utgiftene til anlegg, drift og vedlikehold av avløpsanlegg som helt eller delvis eies av kommunen, dekkes av kommunen, jf. § 25. Til gjengjeld kan kommunen kreve utgiftene dekket i samsvar med bestemmelsene i vass- og avløpsanleggslova. Det betyr imidlertid ikke at skolen og barnehagen omfattes av kommunens lokale forskrift om vann- og avløpsgebyr og det ordinære selvkostområdet. Her må kommunen utforme en egen forskrift for håndteringen av slamavskilleren.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

I vår kommune legger, og eier kommunen ledning fram til tomtegrense. Dette er jo ganske kostbart, spesielt i tynt befolkede områder hvor stikkledninger blir lange. Kan det forsvares å bruke selvkost-penger på dette (det er veldig dyrt fordi vi har lange strekk).

30.07.2015

I Norge er det ingen statlige føringer på hvem som skal eie stikkledningene. Det er derfor opp til hver enkelt kommune å beslutte grensen for eierskapet. I Norsk Vann rapport om eierskap til stikkledninger blir spørsmålet om eierskap drøftet. Det vanlige er at kommunene følger det som står om ansvarsgrense i punkt 1.3 i Standard abonnementsvilkår, nemlig at abonnenten eier til og med anboringsklamme/sadel. Stavanger vedtok å overta eierskapet ut av veg i 2012. Det er også enkelte andre kommuner som har andre ansvarsgrenser, som regel er dette en følge av at de har overtatt et andelsvannverk (samvirker) og videreført ordningen de allerede hadde innført. Kommunen er forpliktet til å overta hovedledninger som grunneier har lagt etter plan- og bygningsloven § 18-1, se femte ledd.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Vi hadde i sommar problemar med ein gamal vassleidning. Dette ga brunt vatn. Våre vassprøver viser berre farge, ingen høge kimtal. Ein abonnent har sendt ei prøve sjølv og meiner den er «den gjeldande» prøven. Denne eine prøva viste høge kimtal. Vatnet var verst i sommarferien da vi hadde få folk til å ta seg av det. Etter ferien har dei alle fått tilbod om å hente reint vatn og vi har sett i verk tiltak fram til at vasseleidningen skal skiftast i 2015. No vil abonnentane ikkje betale vassavgift, eller i alle fall få redusert den, for den perioda dei hadde dårleg vatn. Vi har så langt sagt nei. Er det rett ?

30.07.2015

Levering av vann til husholdninger regnes som et forbrukerkjøp i forhold til forbrukertvistloven og kjøpsloven. Dette er direkte regulert i forbrukerkjøpsloven § 2 bokstav b). Dersom vannet ikke er i samsvar med krav som stilles i lovgivning eller i vedtak har normalt en mangel som kan føre til krav på retting, omlevering, prisavslag, heving eller erstatning, hvis ikke forbrukeren har til hensikt å anvende vannet på en slik måte at kravet er uten betydning. Se forbrukerkjøpsloven § 16, jf. § 15 bokstav f.

Begrepet «mangel» er imidlertid elastisk. Etter forarbeidene må i alle fall helseskadelig vannleveranser rammes, mens lav kapasitet ikke er dekket. I følge Justisdepartementet er ikke et hvert brudd på drikkevannsforskriften en mangel, og det var ikke ment å foreta noen innstramming i forhold til Forbrukertvistutvalgets tidligere praksis. Det skal ganske mye til for at for brist i vannkvaliteten blir ansett som en mangel.

Spørsmålet du tar opp er omtalt i Vann- og avløpsrett punkt 3.5. Det er etter dette avsagt et vedtak fra Forbrukertvistutvalget 10.11.2011, Sak 11/1262 for mangler ved vannleveranse.

Det er anledning til å fraskrive seg ansvaret for forskriftsmessig vann gjennom uttrykkelig ansvarsfraskrivelse inntatt i abonnementsvilkårene.

Forbrukere som blir påført et økonomisk tap (typisk har måttet kjøpe flaskevann eller fått misfarget tøy ved vask) som følge av mangelfullt vann, vil etter produktansvarsloven ha krav på erstatning, dersom det kan påvises at vannet ikke bød på den sikkerhet som en bruker eller allmennheten med rimelighet kunne vente under hensyn til alle forhold som har sammenheng med produktet, dets presentasjon, markedsføring og påregnelig bruk. Vannverkets eventuelle ansvarsfraskrivelse for denne type ansvar vil være ugyldig. Etter § 2-3 er det en egenandel på 4 000 kroner.

Kommunen kan gi prisavslag og erstatning ved mangelfull vannkvalitet (forurensingsforskriften § 16-5 andre ledd), men er altså i begrenset grad forpliktet til dette. Drammensregionen har etablert en praksis for prisavslag ved svikt i vannleveranse eller kvalitet. Dette har Norsk Vann tatt inn som et innspill fra kommunene i Norsk Vann Rapport 179/2011, Veiledning i utarbeidelse av gebyrforskrifter for vann og avløp. Se kapittel 5.12 side 49 i rapporten, samt i malen for kommunale gebyrforskrifter § 3-10, side 61.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Kan tilknytningsgebyr for avløp beregnet etter vedtatt lokal forskrift og gebyrregulativ endres i politisk utvalg? I forurensningsforskriften § 16-5: «Det kan fastsettes ulike gebyrsatser for tilknytnings- og årsgebyr for ulike boligkategorier…». Kommunen har ikke fastsatt ulike gebyrsatser i forskrift. Kan politisk utvalg da endre størrelsen på gebyret i enkeltsak?

30.07.2015

Tilknytningsgebyr og årsgebyr skal fastsettes i tråd med lov om kommunale vass- og avløpsanlegg. Rammen for gebyrene og hovedreglene for utregning og innkreving overlates i § 4 til departementet (KLD) å fastsette, noe som er gjort i forurensingsforskriften kapittel 16.

Kommunen kan etter lovens § 5 fastsette størrelsen på gebyrene og gi nærmere regler for gebyrvedtaket og innkreving av gebyrene i lokal forskrift. I tillegg vedtar kommunene årlig et gebyrregulativ som sier hva satsene blir ut fra selvkostkalkylene.

Det ovennevnte regelverket er rammene for gebyrberegningen i kommunen. Politisk utvalg kan ikke sette seg ut over lov og forskrift og vedta unntak fra dette, uten at de har en hjemmel. Etter forurensningsforskriften § 16-5 kan kommunen fastsette lavere tilknytningsgebyr:

  • For eiendommer der det er betalt refusjon eller annen form for opparbeidelseskostnader for vann- og/eller avløpsanlegg som er utført etter planer godkjent av kommunen.
  • Dersom et vann- eller avløpsanlegg eller større enhet av dette medfører vesentlig høyere eller lavere kostnader enn de øvrige.
  • For ulike boligkategorier, der det er ulike kostnader forbundet med betjening av ulike boligkategorier.
  • For avløpsvann som forurensningsmessig avviker fra vanlig kommunalt avløpsvann.

Dersom ikke dette er tilfelle, kan jeg ikke se at det finnes noen hjemmel for den type beslutning som du viser til at er gjort i politisk utvalg.

Jeg minner for øvrig om at når formannskapet beslutter at en eiendom skal unntas fra å betale tilknytningsgebyr innenfor et selvkostsystem innebærer det at de øvrige abonnentene må dekke dette gjennom sine gebyrer. Det er ikke hjemmel for å høyne de øvrige abonnentenes gebyrsats ut fra en slik begrunnelse. Et alternativ kan være at kommunen dekker kostnaden over sitt ordinære budsjett.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Kommune vurderer å overta seks samvirkevannverk. Må kommunen kreve tilknytningsavgift fra abonnentene dersom vannverkene overtas av kommunen. Ingen av vannverkene blir fysisk tilknyttet et eksisterende kommunalt vannverk, og det virker da urimelig at abonnentene må betale tilknytningsavgift, bare på grunn av eierskiftet. Bakgrunnen for spørsmålet er forurensningsforskriften § 16-3, som sier at det skal betales et engangsgebyr ved tilknytning.

02.08.2015

Denne problemstillingen er beskrevet i Norsk Vanns rapport 187/2011 om kommunal overtakelse av vannverk kapittel 3.5.3.

Så lenge eiendommene blir gebyrpliktige etter vass- og avløpsanleggsloven, vil også plikten til å betale engangsgebyr gjelde. Hvis vilkårene for å anvende forurensningsforskriften § 16-5 er oppfylt, kan kommunen endre sine gebyrforskrifter slik at det fastsettes et særskilt engangsgebyr for nye abonnenter som overtas fra samvirkevannverkene, som for eksempel kan være kr 100,-.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Vår kommunale gebyrforskrift opplyser at dersom vannmåler viser et avvik på mer enn 5% foretas en justering av årsgebyret tilsvarende. En kunde har en måler som viser 4% avvik. Den er byttet ut for vår regning og det er ikke gjort noen justering av målt forbruk av den gamle måleren. Det syntes abonnenten er urimelig og ber om 4% avslag i antall målt m3.

  1. Er det et enkeltvedtak som kan påklages og hvem er i så fall riktig klageinstans

  2. Kommer grensen på 5% kommer fra lov om vannmåler eller hvorfor har man landet på akkurat dette tallet?

02.08.2015

Spørsmål om hva som er et enkeltvedtak er ikke alltid så enkle. Akkurat på spørsmål som dette, har vi imidlertid en uttalelse fra Justisdepartements lovavdeling i 2003 som tilsier at beslutningen vil være et enkeltvedtak som kan påklages.

Klageinstansen vil være kommunestyret, med mindre det er delegert til en kommunal klagenemd e.l., se forvaltningsloven § 28.

Du finner noe om tillatt målefeil i forskrift om krav til vannmålere § 25.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Kommunen har vedtatt at et bygg som er seksjonert inn i ca. 30 individuelle leiligheter som eies av privatpersoner, men leies ut i samarbeid med et hotell 9 måneder per år, ikke skal betale vannavgift per leilighet. Det faktureres kun en avgift for hele bygget. I kommunens forskrift defineres abonnent som

«Eigar/festar av eigedom som er registrert i grunnboka med eige gards- og bruksnummer, eller eige festenummer eller seksjonsnummer (under felles gards- og bruksnummer), som er tilknytt kommunal vass- og eller avlaupsleidning direkte eller gjennom felles stikkleidning.»

I andre seksjonerte bygg må hver seksjon betale fastledd og variabel del av vannavgift. Er denne praksisen med forskjellsbehandling mellom abonnenter lovlig?

02.08.2015

Forurensingsforskriften § 16-4 setter rammerfor beregning av årsgebyr. I første ledd åpner bestemmelsen for at det kan tas hensyn til bebyggelsens art og den bruk som gjøres av den, samt eiendommens størrelse og beskaffenhet. I sin kommentar til første ledd skriver Miljødirektoratet:

 «Det kan tas hensyn til bebyggelsens art og den bruk som gjøres av den, samt eiendommens størrelse og beskaffenhet. Prinsipielt gjelder at vann inn = vann ut.

Med bruk av bebyggelsen menes varige bruksmåter. Midlertidig ikke-bruk er ikke relevant, slik som at en bolig står tom i en periode. Gjelder det derimot eiendom beregnet på fritidsbruk eller som av andre grunner har lavt vannforbruk, er bestemmelsen relevant. Det kan således fastsettes særlige regler f.eks. for bebyggelse som bare er i bruk deler av året, som har et særlig stort areal i forhold til vannforbruk og avløpsmengde, som har tomt som medfører stort vannforbruk osv. Andre kriterier, som f.eks. gebyrpliktiges privatøkonomi (minstepensjonister, uføretrygdede eller arbeidsledige), antall personer, antall våtrom i huset etc., kan ikke legges til grunn for gebyrberegningen. Bestemmelsen gir adgang til å fastsette ulike beregningsmåter for eiendommer med ulik bruk etc. Dette innebærer ikke at selve prisen pr. m3 vann/avløp kan settes forskjellig for de forskjellige eiendommene.»

Så vidt jeg forstår er det her inngått en avtale som avviker fra kommunens forskrift, og som innebærer at de aktuelle leiligheten ikke skal betale den faste delen av årsgebyret. I fjerde ledd åpner forurensingsforskriften § 16-4 for at det kan inngås særlige avtaler for eiendom som ikke brukes som bolig. Avtalene må imidlertid normalt ikke føre til lavere gebyr enn det som ville bli pålagt etter kommunens ordinære forskrift. Denne bestemmelsen retter seg primært mot næringsvirksomhet, men kan også brukes for fritidsbebyggelse (jf. «eiendom som ikke brukes som bolig»).

Avtaler som fraviker fra kommunens gebyrforskrift  og gir lavere gebyr for de seksjonerte leilighetene kan bare inngås hvis det er særlige grunner for dette (se begrepet «må normalt ikke føre til lavere gebyr» i fjerde ledd).

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Er det riktig å gi fratrekk i gebyret for bygget som ble revet når det skal bygges et nytt leilighetsbygg på eiendommen?

11.08.2016

Hvis forholdet er regulert i kommunens eget gebyrreglement, må dette naturligvis følges.

I følge vass- og avløpsanleggslova § 4 første ledd og forurensningsforskriften § 16-3 skal det betales et engangsgebyr for tilknytning til kommunens nett. Dersom det er betalt tilknytningsgebyr for det bygget som er revet, tenker jeg at dette må trekkes fra når dere beregner tilknytningsgebyr for det nye bygget. Dersom dere ikke trekker fra arealet som det er betalt tilknytningsgebyr for tidligere, vil det medføre at abonnenten betaler tilknytningsgebyr for det samme arealet to ganger. Det vil i så fall virke urimelig og ikke helt i tråd med loven og forskriften. Den mest rimelige løsningen vil  derfor normalt være å trekke fra arealet som det er betalt tilknytningsgebyr for tidligere når dere beregner tilknytningsgebyr for det nye bygget.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Kan kommunen benytte sykelønnsrefusjonen fra selvkostområdet VA til kommunal bruk?

11.08.2016

Den langtidssykemeldte personen får sin vanlige lønn fra selvkostområdet VA. Sykelønnsrefusjonen skal finansiere arbeidsgivers utbetaling av lønn til den sykemeldte. Den sykemeldtes lønn er bokført som utgift i VA-regnskapet, og derfor skal sykelønnsrefusjon inntektsføres i VA-regnskapet. Det har  ikke noen betydning at det ikke er hyret inn en vikar.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Kan kommunen kreve abonnementsgebyr fra eiendommer som har fått pålegg om tilknytning, men ikke er fysisk tilknyttet?

11.08.2016

I følge vass- og avløpsanleggslova § 3 første ledd «har eigaren skyldnad til å svare vass- og avløpsgebyr til kommunen (…) når kommunen med heimel i plan- og bygningslova §§ 27-1 eller 27-2 har kravd at eigedomen skal ha slik tilknyting». Innkreving av gebyr kan motivere huseiere som er uvillige til å følge opp kravet om å knytte seg til de kommunale ledningene til likevel å gjennomføre dette.  Etter forurensningsforskriften § 16-4 femte ledd kan kommunen fastsette særlige regler for gebyrberegningen eller inngå særlige avtaler for ubebygde tomter.

Manglende oppfyllelse av den fysiske tilknytningen følges opp etter kapittel 32 om ulovlighetsoppfølgning i plan- og bygningsloven. Her kan kommunen, foruten pålegg om retting og pålegg om stans etter pbl. § 32-3, også benytte tvangsmulkt (§ 32-5), utferdige forelegg om plikt til å etterkomme pålegg eller forbud etter § 32-6, som har virkning som rettskraftig dom dersom det ikke blir reist sak for å få forelegget satt til side innen 30 dager etter at forelegget er gitt, og det kan også bli aktuelt med tvangsfullbyrdelse av tilknytningsplikten etter pbl. § 32-7. Overtredelsesgebyr etter § 32-8 kan også være aktuelt. Etter § 32-10 må imidlertid sanksjonene stå i rimelig forhold til ulovligheten. Dersom det utferdiges flere ulike sanksjoner for samme overtredelse, må disse samordnes slik at overtrederen ikke rammes på en urimelig måte.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Kan kommunen nå kreve tilknytningsgebyr for hyttefeltet, når kommunen overtok vannverket som hyttene får sommervann fra i 2014, men som kommunen har krevd årlig vannavgift siden 1993?

11.08.2016

I følge vass- og avløpsanleggslova § 3 første ledd første setning har eieren plikt til å svare vann- og avløpsgebyr til kommunen når en fast eiendom har tilknytning til kommunal vann- eller avløpsledning, enten direkte eller gjennom privat fellesledning.

Spørsmålet er om tilknytningen til kommunal vannledning skjedde i 1993, da kommunen overtok driften av det private vannverket, eller i 2014, da kommunen overtok eierskapet til vannverket. Her må dere se om dere kan finne en nærmere avklaring i avtalen fra 1993 og forholdene rundt da kommunen overtok driften. Hvis kommunen kommer til at eierne plikter å betale tilknytningsgebyr, må dere vurdere om de har krav på fratrekk for anleggskostnadene eiendommene hadde da vannverket ble etablert. Dersom kommunen kommer til at eierne ikke plikter å betale tilknytningsgebyr, er trolig kommunen kreve tilknytningsgebyr for eventuelle påbygg og tilbygg, jf. forurensningsforskriften § 16-3 annet punktum. Se for øvrig Norsk Vann veiledning om kommunal overtakelse av vannverk.

Det har ingen betydning hvorvidt eiendommene har innlagt vann eller bare sommervann ute på husveggen.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Kan kommunen hjemle tømming av fettavskiller i forurensningslovens § 26 og ta dette med i kommunale årsgebyr for avløp på lik linje med tømming av septiktanker/slamavskillere?

11.08.2016

Fettutskillere faller nok utenfor virkeområdet til forurensningsloven § 26. Videre gjelder kommunens plikt bare mindre renseinnretninger fra bolighus o.l. For fettavskillere må den ansvarlige selv sørge for tømming. Det betyr at tømmingen ikke kan omfattes av lokal forskrift om kommunal tømming av slamavskillere/tette tanker og at kommunen dermed ikke kan ta gebyr for tømmingen.

Krav om tømming av fettavskillere kan fastsettes i vedtak med hjemmel i forurensningsforskriften § 15A-4, enten i forskrift eller i enkeltvedtak.  En god del kommuner har forskrift om fettholdig avløpsvann som stiller krav om tømming av fettavskillere.

Dersom virksomhetene ikke oppfyller kravene i forskriften, vil det være et brudd på forskriften. Kommunen kan da gi de aktuelle virksomhetene pålegg etter forurensningsloven § 7 fjerde ledd om å etterleve kravene forskriften, i dette tilfellet å tømme fettavskilleren. Pålegget må angi konkret hva de skal gjøre, tømme fettavskiller, montere prøvetakingskum osv. Dersom pålegget ikke blir gjennomført, kan kommunen fatte vedtak om tvangsmulkt. Miljødirektoratet har for øvrig gitt ut en veileder i bruk av tvangsmulkt som kan være til hjelp.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Et eldre hyttefelt har lagt nytt felles avløpsanlegg inn til området. Anlegget er nå tilknyttet kommunalt og stikkledninger er lagt ferdig frem til hytteveggene. En av hytteeierne som har fått nye stikkledninger for vann og avløp lagt frem til hytta, har ennå ikke påbegynt arbeidet med innvendig sanitær. Hytta har fremdeles kun sommervann. Hytteeier er positiv til å betale tilknytningsavgiften, men ønsker at vann- og avløpsgebyrer ikke skal belastes før innvendig sanitær er ferdig bygd. Kommunen er i utgangspunktet ikke negative til dette, men usikker på hva lovverket sier.
Når kan/skal kommunen kreve at gebyrer skal betales? Ved utvendig tilknytning, eller først når innvendig sanitær er på plass? Kan det for eksempel kreves fastgebyrer frem til arbeidet er ferdig?

12.08.2016

Når fast eiendom har tilknytning til kommunal vann- eller avløpsledning, enten direkte eller gjennom privat fellesledning, er eieren forpliktet til å betale vann- og avløpsgebyr til kommunen.Det samme gjelder når kommunen med hjemmel i plan- og bygningsloven §§ 27-1 eller 27-2 har krevd at eiendommen skal ha slik tilknytning. Se vass- og avløpsanleggslova § 3 første ledd. Etter fjerde ledd kan kommunen ta bort alt eller noe av gebyret for eiendom som det ikke er hus på. Denne muligheten gjelder ikke eiendommer med hus.

Loven åpner i § 5 for at kommunen kan bestemme størrelsen på gebyrene og gi nærmere bestemmelser for gjennomføring av gebyrvedtaket og innkreving av gebyrene i lokal forskrift, men det står ikke noe om at kommunene kan unnta fra plikten til å betale gebyr. Forurensningsforskriften § 16-5 regulerer ulike gebyrsatser (altså ikke unntak fra gebyr totalt) kommunene kan ha: Det kan fastsettes lavere tilknytningsgebyr for eiendommer der det er betalt refusjon eller annen form for opparbeidelseskostnader for vann- og/eller avløpsanlegg som er utført etter planer godkjent av kommunen. Det kan fastsettes ulike gebyrsatser for tilknytnings- og årsgebyr dersom et vann- eller avløpsanlegg eller større enhet av dette medfører vesentlig høyere eller lavere kostnader enn de øvrige. Det kan videre fastsettes ulike gebyrsatser for tilknytnings- og årsgebyr for ulike boligkategorier, der det er ulike kostnader forbundet med betjening av ulike boligkategorier.

I følge forurensningsforskriften § 16-4 første ledd siste setning kan det tas hensyn til bebyggelsens art og den bruk som gjøres av den, samt eiendommens størrelse og beskaffenhet når man skal fastsette forbruket. Det følger av kommentarene til forurensningsforskriften  at midlertidig ikke-bruk ikke er relevant. Som eksempel nevnes en bolig som står tom i en periode. Hytteeieren planlegger å installere innvendige sanitæranlegg. Inntil det  står ferdig har man en midlertidig situasjon.

For å redusere kostnadene til forbruksdelen, kan hytteeieren eventuelt montere vannmåler dersom det han sparer i årsgebyr er mer enn kostnadene ved å montere og å ha vannmåler.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Kan landbrukseiendommer si opp tilknytningen til den kommunale vannledningen for landbruksdelen?

17.08.2016

Etter plan- og bygningsloven § 30-1 første ledd gjelder ikke tilknytningsplikten til offentlige ledninger etter § 27-1 andre til fjerde ledd og § 27-2 andre til femte ledd for oppføring av driftsbygning i landbruket eller for endring og reparasjon av bestående driftsbygning.

Det innebærer at et landbruksbygg som er tilknyttet et kommunalt vassverk har anledning til å si opp sitt abonnement, dersom de anser at de kan skaffe seg vann på annen måte som tilfredsstiller kravene i pbl. § 27-1 om at det må foreligge «forsvarlig adgang til hygienisk betryggende og tilstrekkelig drikkevann, samt slokkevann.» Dette kravet gjelder også for landbruksbygninger.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Kan vi kreve gebyr både for manglende installasjon og for manglende avlesning av vannmåler? I boka Vann- og avløpsrett står det på side 183: «Kommunen kan ikke ilegge tilleggsgebyr eller øke gebyrsatsen ved manglende etterlevelse av pålegg.» I rapport 179 – 2011 (Veiledning i utarbeidelse av kommunale gebyrforskrifter for vann og avløp) er det en mal for kommunale gebyrforskrifter. Der står det i § 4-4: «Unnlater abonnenten å foreta avlesing, kan kommunen fastsette årsgebyret skjønnsmessig etter purring. Kommunen kan også selv foreta avlesing uten ytterligere varsel til abonnenten og kan kreve særskilt gebyr for dette.» Blir dette gebyret i strid med det som står i boka?

17.08.2016

Kommunale VA-gebyrforskrifter er hjemlet i lov kommunale vass- og avløpsanlegg § 5 og forskrift av 1. juni 2004 nr. 931 om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften) § 16-1 annet ledd. Loven åpner ikke for at kommunene skal kunne kreve straffegebyr for abonnentenes manglende etterlevelse av forskriftene. Kommunen kan imidlertid kreve å få dekket sine kostnader for å utføre oppgaver, som gebyr for avlesning av vannmåler og gebyr for leie av vannmåler, forutsatt at dette er definert i den kommunale forskriften. Kommunen kan imidlertid ikke kreve gebyr fra abonnenter som ikke å ha installert vannmåler, da dette er en straffereaksjon som ikke knytter seg til konkrete utgifter kommunen har hatt.

For eiendommen som ikke har vannmåler beregnes årsgebyret ut fra stipulert forbruk, jf. forurensningsforskriften § 16-4 første ledd. Dersom en husholdningsabonnent ikke har installert vannmåler, må gebyret kreves inn iht. areal, inntil abonnenten har installert måler.

Ved manglende måleravlesning fastsettes forbruket skjønnsmessig. Kommunene kan ha ulike modeller for det. En måte å gjøre det på er å benytte samme forbruk som ved forrige avlesning eller et gjennomsnitt av de siste måleravlesningene. Alternativt kan man fastsette forbruket på den måten som er beskrevet i  malen for kommunale gebyrforskrifter. Det er uansett viktig at kommunen har en bestemmelse i sin lokale forskrift om hvordan årsgebyret fastsettes ved manglende måleravlesning.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

En tomannsbolig ble gjort om til enebolig i 2008, men ved en feil ble ikke matrikkelen endret før i år. Kunden har mottatt faktura med to fastledd inntil feilen ble oppdaget. Det står tydelig på faktura at det er to fastledd vann og to fastledd avløp. Kunden klager nå og vil ha tilbake for hele perioden, mens vi har kreditert for 3 år, jf. den alminnelige foreldelsesfristen i foreldelsesloven § 2.

Kan vi gi avslag for mer enn tre år, selv om det er vår feil, når det tydelig fremgår på faktura at de har betalt for 2 i stedet for 1?

17.08.2016

Spørsmålet ble belyst av Sivilombudsmannen i en uttalelse fra 2006, hvor han konkluderte slik:
«Hovedregelen er at det foreligger full refusjonsplikt når en kommune har krevd for høye kommunale gebyrer. Det skal mye til for at kommunen kan høres med oppgjørshensynet etter læren om condictio indebeti i slike tilfeller. I denne saken måtte abonnenten anses å ha et tilbakesøkingskrav mot kommunen, og ombudsmannen ba kommunen behandle saken på nytt.» «Condictio indebeti» er den alminnelige læren om retten til å kreve tilbakebetalt beløp som betaleren ikke var forpliktet til å betale (tilbakesøking). 

Foreldelsesfristen vil løpe fra det tidspunktet som abonnentens krav om tilbakebetaling mot kommunen forfaller, og tidligst ett år etter den dagen da abonnenten fikk eller burde skaffet seg slik kunnskap, jf. foreldelsesloven § 10 nr. 1. Foreldelsestiden kan ikke forlenges etter denne bestemmelsen med mer enn til sammen 10 år. Det vil si at maksimal lengde er 3+10 år = 13 år.

Se også RG-1998-163

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Er «innbaking» av tilsynsgebyr (kontrollgebyr) i slamgebyret en lovlig løsning, eller må gebyret skilles ut som eget tilsynsgebyr (kontrollgebyr)?

02.10.2016

De to gebyrene har forskjellige hjemler og er to forskjellige gebyr. Når kommunen kaller noe et «slamgebyr» henviser dette til forurensningsloven paragraf 26, jf. paragrafene 30 og 34. Forurensningsloven paragraf 26 hjemler ikke å ta betalt for annet enn «tømming av slamavskillere, privet m.v». Det er altså ikke hjemmel for å «bake inn» kontrollgebyret.

Gebyret for saksbehandling og kontroll kan på samme måte heller ikke inneholde utgiftene til tømming av slam, siden forurensningsloven paragraf 52a bare hjemler gebyr for «behandling av tillatelser» og «kontrolltiltak» som spesifiseres nærmere i forurensningsforskriften paragraf 11-4. Se for øvrig veiledningen til Miljødirektoratet.

Man fratar den gebyrpliktige muligheten til å klage på gebyret, dersom man ikke spesifiserer hva gebyret faktisk dekker (hvis gebyrene er fullt ut standardiserte er det imidlertid et spørsmål om det i det hele tatt er klageadgang).

Dette hindrer likevel ikke at gebyrene sendes ut på en og samme faktura.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Skal kommunens gebyrforskrift hjemles i lov om kommunale vass- og avløpsanlegg eller i forurensningsforskriften?

29.09.2017

Hovedhjemmelen for gebyrforskriften er forurensingsforskriften § 16-1 annet ledd (forskriftsteksten ikke er oppdatert etter ny lov) hvor departementet delegerer myndigheten de har fått etter vass- og avløpsanleggslovens § 4 annet ledd til å gi forskrifter om beregning og innkreving av gebyrene videre til kommunen. Det som står om gebyrenes størrelse og innkreving i forskriftsbestemmelsen er egentlig allerede lagt til kommunen i  vass- og avløpsanleggslova § 5. Jeg ville derfor også henvist direkte til denne.

Det ligger en kort omtale av selve forskriftsarbeidet her: http://va-jus.no/sentrale-og-lokale-forskrifter/lokale-forskrifter/

Kategorier: Gebyr/Selvkost

En utbygger har søkt igangsettingstillatelse for to lagerhaller hvor det ikke er foretatt en seksjonering enda. Antallet leiligheter som går frem av tegningene stemmer ikke med det utbygger oppgir, og kan uansett endre seg. Normalt utløser igangsettingstillatelse fakturering av tilknytningsgebyret, og da fakturerer man antall leiligheter når det er et leilighetsbygg. Her gjelder det lagerbygg, og usikkerheten er da hvor mange tilknytningsgebyr det skal faktureres for, siden det ikke er seksjonert enda. Jeg ser tre alternativer.

  1. Fakturere for to tilkoblinger – en for hver lagerhall, siden det ikke er seksjonert enda?

  2. Fakturere for det antallet tegningene viser, selv om det ikke er seksjonert enda?

  3. Fakturere for det antallet utbygger oppgir?

Dersom vi fakturerer og tallet endrer seg, hvordan fanger vi opp riktig antall. Det er sannsynlig at ledninger er/blir lagt inn til bygget, og at alt ligger til rette for å koble seg på.

29.09.2017

Kommunen bestemmer når gebyrene forfaller til betaling, med den reservasjon at det ikke kan stilles krav om betaling av tilknytningsgebyr før byggetillatelse er gitt, jf. forurensningsforskriften § 16-3.

Siden tilknytningsgebyret er et engangsgebyr, kan ikke kommunen kreve nytt gebyr ved bruksendring eller ominnredning av bygningsareal som forelå på tilknytningstidspunktet. Det kan imidlertid kreves tillegg i gebyret ved tilbygg eller påbygg som utvider bygningsarealet. Kommunen kan bestemme at tilleggsgebyret bare skal betales når utvidelsen utgjør et visst minsteareal, jf. forskriften § 16-1. Dersom det er betalt tilknytningsgebyr for en bolig som senere seksjoneres, kan det i følge en dom fra Borgarting lagmannsrett ikke senere kreves nytt tilknytningsgebyr for den enkelte boenhet.

Kommentar til forurensningsforskriften:

«Kommunen kan velge om beregningen av gebyrene for boligeiendom (tilknytningsgebyr og årsgebyr) skal baseres på hele eiendommen under ett eller separat for den enkelte boenhet. Med boenhet forstås bolig med ett eller flere rom og med separat inngang, samt eget bad/wc og kjøkkendel. Som boligeiendom regnes i denne forbindelse også eiendom med fritidsbebyggelse. For eiendom med næringsbygg i kombinasjon med bolig, beregnes gebyrene også for hele eiendommen under ett eller separat for den enkelte enhet.» 

I deres lokale forskrift § 5 står det følgende:

  • Bolig/leilighet/utleieleilighet/fritidsbolig
    Det skal betales tilknytningsgebyr for alle selvstendige leiligheter/ferieleiligheter/utleieleiligheter.

    •  For konsentrert bebyggelse betales tilknytningsgebyr pr. enhet/leilighet uavhenging av størrelse.

Dette innebærer at dere bør kreve tilknytningsgebyr for hver enkelt leilighet, når disse blir seksjonert.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Ved utbygging av boligfelt tinglyser ofte ikke utbygger eiendommene på seg selv, men lar det stå på opprinnelig hjemmelshaver frem til endelig salg. For å unngå at opprinnelig hjemmelshaver får fakturaene for tilknytningsgebyr, har kommunen etablert en nettportal, hvor rørleggere oppgir en fakturaadresse når de søker om tilknytning til kommunalt vann og avløp. Det stilles ikke krav om ordrebekreftelse fra den som skal motta fakturaen.

Et utbyggingsfirma som en rørlegger har oppgitt som fakturamottaker mener kravene skal sendes til firmaene som i mellomtiden har kjøpt boligene.

Har eierforholdet til boligen på tilknytningstidspunktet noe å si, når vår lokale forskrift sier at «abonnenten er ansvarlig for innbetaling av gebyr» og at innbetaling forfaller senest ved tilknytning?

04.10.2017

Vass- og avløpsanleggslova § 3 regulerer gebyrplikten. Etter både denne og etter forurensningsforskriften § 16-2 er eier av fast eiendom ansvarlig for gebyrene. I følge forurensningsforskriften § 16-3 oppstår plikten til å betale tilknytningsgebyr når eiendommen blir bebygd. Miljødirektoratet skriver i sin kommentar til denne bestemmelsen at kommunen bestemmer når gebyrene forfaller til betaling. Det kan imidlertid ikke stilles krav om betaling av tilknytningsgebyr før utstedelse av byggetillatelse. For å finne ut hvordan forurensningsforskriftens bestemmelser skal tolkes i den enkelte kommune, må man kjenne til hvordan kommunen har regulert dette i sine lokale gebyrforskrifter.

En dom avsagt i Agder lagmannsrett i april 2017 illustrer denne problemstillingen.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

En abonnent krever tilbakebetalt vann- og avløpsgebyr, fordi vannkvaliteten har vært dårlig over flere år. Noen ganger de siste par årene har det vært kloridverdier over grenseverdiene i drikkevannsforskriften. Da har beboerne blitt varslet. Kommunen tar ukentlig prøver av vannet, men tidligere har vi kun testet årlig på klorid, eller etter at det kom inn klager. Det er altså snakk om korte perioder der vannet hadde for høye kloridverdier, men vi har ikke prøveresultater som viser at det har vært OK resten av tiden. Har han rett på tilbakebetaling av det han mener er for dårlig vann?

18.01.2017 Spørsmål om prisavslag er drøftet i Vann- og avløpsrett kapittel 3.5.

Forbrukerkjøpsloven gjelder for levering av vann, se § 2 bokstav b). Vannet har normalt en mangel som kan føre til krav på retting, omlevering, prisavslag, heving eller erstatning når det ikke er i samsvar med krav som stilles i lovgivning eller i vedtak, hvis ikke forbrukeren har til hensikt å anvende vannet på en slik måte at kravet er uten betydning.

Det følger av forbrukerkjøpsloven § 15 annet ledd bokstav f) sammenholdt med § 16 at det er en mangel ved leveransen hvis ikke vannkvaliteten oppfyller kravene i drikkevannsforskriften. Utover dette er begrepet «mangel» elastisk. Etter forarbeidene må i alle fall helseskadelig vannleveranse rammes, mens lav kapasitet ikke er dekket. I følge Justisdepartementet er ikke et hvert brudd på drikkevannsforskriften en mangel, og det var ikke ment å foreta noen innstramming i forhold til Forbrukertvistutvalgets tidligere praksis. Det skal ganske mye til for at for brist i vannkvaliteten blir ansett som en mangel, se saken fra Forbrukertvistutvalget.

Abonnenten kan henvende seg til Forbrukerrådet/Forbruketvistutvalget hvis han/hun er misfornøyd med kommunens svar. Utvalget har imidlertid i flere saker mot kommunale vannverk funnet det vanskelig å overprøve de folkevalgte organers prioriteringer mellom oppgradering av kvalitetsnivået på vannforsyningen og andre viktige tiltak. De har uttalt at et langvarig sammenbrudd på forsyningsnettet og at vannet som ble levert var direkte helsefarlig, giftig eller totalt ubrukelig til ordinære husholdningsformål, bør gi grunn til prisavslag. Dårlig trykk er normalt ikke ansett som en mangel. Det blir lagt vekt på i hvilken grad kommunen har konkrete planer om å forbedre forholdene.

Kommunen kan gi prisavslag og erstatning ved mangelfull vannkvalitet (forurensingsforskriften § 16-5 andre ledd), men er altså i begrenset grad forpliktet til dette.

Kommunen kan bli ansvarlig etter produktansvarsloven hvis eksempelvis en abonnent får klærne sine ødelagt på grunn av misfarget vann.

Kommunen er leverandør av vannet, og ikke forvaltningsmyndighet i disse sakene. Det betyr at klager ikke behandles etter forvaltningsloven, men som et spørsmål om prisavslag som følge av at vannleveransen lider av en mangel etter forbrukerkjøpsloven.

Forbrukere som blir påført et økonomisk tap (typisk har måttet kjøpe flaskevann) som følge av mangelfullt vann, vil etter produktansvarsloven ha krav på erstatning dersom det kan påvises at vannet ikke bød på den sikkerhet som en bruker eller allmennheten med rimelighet kunne vente under hensyn til alle forhold som har sammenheng med produktet, dets presentasjon, markedsføring og påregnelig bruk. Vannverkets eventuelle ansvarsfraskrivelser for denne type ansvar vil være ugyldige.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

I hvilken grad har en kommune lov til å differensiere på vanngebyret (prisen pr m3 avlest på vannmåler) for å tilrettelegge for vannkrevende næring? I kommunens lokale forskrift står det at fastleddet kan differensieres etter brukerkategori, men ingenting om at forbruksgebyret kan differensieres.

18.01.2018

Dette er regulert i forurensningsforskriften § 16-4 fjerde ledd:

For eiendom som ikke brukes som bolig, kan det fastsettes særlige regler for gebyrberegning eller inngås særlige avtaler. Den fastsatte eller avtalte beregningsmåte må normalt ikke føre til lavere gebyrenn det som ville bli pålagt etter kommunens ordinære forskrift. Hvis det ikke er fastsatt særlige regler eller inngått særlig avtale, skal årsgebyret, eventuelt den variable delen av årsgebyret, beregnes på grunnlag av målt forbruk.

I sin kommentar til dette skriver Miljødirektoratet:

For næringsbygg og andre bygninger som ikke brukes som bolig, er hovedregelen at årsforbruket, eventuelt den variable delen av årsgebyret, beregnes på grunnlag av målt vannforbruk. Er det ikke installert vannmåler, kan det fastsettes særlige regler eller inngås særlige avtaler om beregning av gebyret. Kommunen har begrenset adgang til å sette lavere gebyrer for disse bygningene enn det som ville følge av kommunens ordinære beregningsmåte for boliger. Det er ikke adgang til å fastsette en ren kvantumsrabatt for storforbrukere av vann. For bedrifter, gartnerier, gårdsbruk og annen virksomhet hvor avløpsmengden avviker vesentlig fra vannforbruket, kan det inngås avtale basert på avvikende avløpsmengde.

Det kan gjøres fradrag for vann som går inn i bedriftens produkter, eller av andre grunner ikke slippes ut i avløpsnettet fra næringsbygg og andre bygninger nevnt ovenfor.

Det kan beregnes økt avløpsvannmengde i forhold til målt vannforbruk dersom overvann føres til avløp. For bygg med installert sprinkleranlegg kan det gjøres særlige avtaler slik at kommunens kostnader blir dekket.

Regelverket begrenser ikke kommunenes adgang til å fastsette høyere pris per m3 for næringsabonnenter enn for husholdninger.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Kan vi kreve årsgebyr (den faste delen) for et hus som ikke lenger er i bruk (f.eks revet, brent) frem til vi har fått endringsmelding om plugging?

18.01.2018

Etter forurensningsforskriften 16-4 femte ledd kan kommunen fastsette særlige regler for gebyrberegning eller inngå særlige avtaler for ubebygd tomt.

I Miljødirektoratets kommentar til denne bestemmelsen står det:

”For ubebygd tomt kan kommunen fastsette de regler for gebyrberegning som er nødvendig for å få dekket kommunens drift- og kapitalkostnader ved å bygge og opprettholde et tilfredsstillende vannforsynings- og avløpssystem.”

Kategorier: Gebyr/Selvkost

I hvilke grad kan vi utstede fakturagebyr på papirfaktura for å stimulere til overgang til efaktura. Kan vi gi andre incentiver for å gå over til efaktura, eksempelvis rabatt?

22.01.2018

For å ilegge gebyr for papirfaktura, må kommunen i utgangspunktet også kunne ta vanlig fakturagebyr. Det vil variere fra tjeneste til tjeneste om kommunene har adgang til dette. Fylkesmannen i Rogaland har vurdert spørsmålet om hjemmel for fakturagebyr i forhold til en del andre kommunale områder og gir der en del generelle betraktninger som også er relevante for vann og avløpsområdet. Se også Sivilombudsmannens uttalelse fra 2011 om feiegebyr, hvor Sivilombudsmannen uttaler:

”De samme begrensninger som ligger i selvkostprinsippet, om hva som lovlig kan kreves i gebyr, må antas å gjelde også for fakturagebyr. Kommunen har ikke hjemmel til å kreve et høyere fakturagebyr enn de reelle kostnadene den har ved innkrevingen”.

Prinsippet på selvkostområder er at kommunen bare kan kreve dekning for kostnader som har gått med til å yte den aktuelle tjenesten, inkludert kostnader til å kreve inn betaling. Indirekte kostnader (interntjenester) som understøtter de direkte brukerrelaterte tjenestene, skal normalt være med i beregningen av selvkost. For eksempel skal utgifter til fakturering vanligvis allerede regnes med som en del av de indirekte kostnadene som er en del av selvkostregnskapet. Det betyr at utgiften må være holdt utenfor, dersom kommunen skal kunne kreve fakturagebyr.

Gebyret skal være betaling for faktisk utført arbeid, og bør derfor ikke settes høyere enn merkostnaden kommunen har med å sende papirfaktura. På samme måte må reduksjonen i fakturagebyr tilsvare mindrekostnaden.

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Kan abonnentene nekte installasjon av fjernavlest vannmåler når kommunen har tatt inn i sine abonnementsvilkår at de kan bestemme type vannmåler som skal installeres?

23.01.2018

Etter forurensningsforskriften § 16-4 annet ledd skal måling utføres med vannmåler etter kommunens anvisning. Etter Miljødirektoratets kommentar til bestemmelsen kan ikke tekniske krav til vannmålere være i strid med EUs måleinstrumentdirektiv, 2004/22EC, men ellers er det ikke spesifisert hva slags vannmålere som skal benyttes.

Både ordlyden i forskriftens § 16-4 og kommunens avtalevilkår hjemler at kommunen kan kreve at abonnenten installerer en bestemt type vannmåler.  Spørsmålet er om krav om fjernavlest vannmåler kan være i strid med annet regelverk, eksempelvis personopplysningsloven eller avtalelovens § 36 eller forvaltningsrettslige prinsipper om forsvarlig saksbehandling, herunder kravet til forholdsmessighet.

Personopplysningsloven § 8 jf. 2 nr. 1) forutsetter samtykke, lovhjemmel eller blant annet at behandlingen av personopplysningene er nødvendig for å oppfylle en avtale med den registrerte, for at kommunen skal kunne behandle opplysninger og vurderinger som kan knyttes til en enkeltperson. Se også personverndirektivet og den nye personvernforordningen som trer i kraft fra 25. mai 2018 og dom fra EU-domstolen. Det innebærer at innhentingen av vannmålerdata ikke kan strekkes utover samtykket, lovhjemmelen eller det som er nødvendig for å oppfylle avtalen omfatter.

Det kan nok være i strid med både forvaltningsrettens krav til forholdsmessighet og avtaleloven § 36 å kreve installasjon av fjernavlest vannmåler hos en abonnent som kan dokumentere at dette vil medføre helseproblemer. Dette må imidlertid vurderes konkret. Forskrift om kraftomsetning og nettjenester § 4-1 b) begrenser kraftselskapets plikt til å installere AMS dersom installasjonen er til vesentlig og dokumenterbar ulempe for sluttbruker, men gir ikke sluttbruker en selvstendig rett til å kreve unntak fra kraftselskapets installasjonsplikt. Vi har fått opplyst at rundt 2 000 målere ikke blir skiftet på bakgrunn av dette unntaket.

 

Kategorier: Gebyr/Selvkost

Load More

Merverdiavgift

Kan gebyr være organisert under en mva pliktig enhet så lenge kostnadene og inntektene kan dokumenteres med eget område i regnskapet eller må denne virksomheten føres under eget regime hvor man ikke fører mva-regnskap, ikke tillegger mva på gebyrene, og eventuelt søker momskompensasjon? Kan man eventuelt si at disse gebyrene ikke er mva-pliktig (men da blir det vel feil i mva-regnskapet?)

Lov om merverdiavgift § 3-9 (1) sier følgende:

«Omsetning av tjenester som ledd i offentlig myndighetsutøvelse er unntatt fra loven.» 

Gebyrfinansiert myndighetsutøvelse må følgelig holdes adskilt fra gebyrfinansiert tjenesteproduksjon. Kontroll og utslippstillatelse vil være myndighetsutøvelse, og er derfor unntatt fra merverdiavgift.

Tømming av slam fra slamavskillere er en gebyrfinansiert tjeneste med et mva-pliktig gebyr tilsvarene som kommunene vann- og avløpsgebyr. Tjenesten skal produseres iht. selvkostprinsippet, der utgifter og inntekter må føres i et selvkostregnskap.

Gebyrer som kreves inn for kontroller og saksbehandling knyttet utslippstillatelser, der kommunen er forurensingsmyndighet må holdes adskilt fra tjenesteproduksjonen og det må føres separat selvkostregnskap.

En mva-registert virksomhet kan også utføre mva-frie oppdrag

Selv om den enheten i kommunen som utfører tjenestene og/eller utfører myndighetsoppgaver er registrert i mva-reg. kan virksomheten likevel utføre oppgaver som ligger utenfor avgiftsområdet.

Regnskapsmessig må inntekter og utgifter relatert til den avgiftsfrie aktiviteten vurderes, da det heller ikke kan kreves fradrag for inngående mva for denne delen.

KRD holder for tiden på å revidere retningslinjene for selvkost. Norsk Vann har i forbindelse med dette spilt inn behovet for å gi klare retningslinjer for praktisering av selvkostprinsippet for gebyrfinansierte myndighetsoppgaver. Dette omtales ikke i gjeldende retningslinjer. Det antas at forslaget til nye retningslinjer kommer på høring sommeren 2012.

Kategorier: Merverdiavgift

Finnes det en lovhjemmel som sier noe om mva på tilknytning av kommunalt vann og avløp. Får en ny bolig som må knytte seg til nettet moms fritak? Dette gjelder et anleggsbidrag for ledninger i sjø

Dette er et komplisert regelverk og kommunene bør nok ikke bli brukt som mva – konsulenter, men veilede i retning av at her kan det være forskjellige løsninger, med anbefaling om å søke bistand på området. Det er vanskelig å finne et utfyllende svar på spørsmålet i merverdiavgiftsloven (mval) og forskriftene til denne (MVA-forskriften).

Selve leveransen av en rørledning og arbeidet med strekking, montering osv er avgiftspliktig og avgiften fra entreprenør vil som det klare utgangspunkt bli en endelig kostnad for en privat boligeier. Merverdiavgiftsloven har i § 4-2 en bestemmelse om hva som inngår i beregningsgrunnlaget:

(1) I beregningsgrunnlaget inngår alle kostnader ved oppfyllelsen av avtalen, enten de inngår i vederlaget eller det kreves særskilt betaling, herunder 

a) toll og andre avgifter fastsatt med hjemmel i lov eller Stortingets plenarvedtak, unntatt engangsavgift på motorvogner mv.

b) tilknytningsavgifter, gebyrer og andre beløp som påløper ved levering av varer eller tjenester

Fra dette gjelder det tre mulige unntak:

Frivillig registrering

Frivillig registrering etter mval § 2-3 (4) og MVA-forskriften §2-3-5/2-3-6 (Ordningen gjelder kun private utbyggere som utenfor næring oppfører vann- og avløpsanlegg som etter ferdigstillelsen av anlegget umiddelbart overføres til avgiftssubjekt som er registrert etter merverdiavgiftsloven § 2‑1 for virksomhet i vann- eller avløpssektoren.)

Etter mva avgiftsloven § 2-3, 4 ledd kan en utbygger som utenfor næring oppfører vann- og avløpsanlegg i privat regi registrere seg frivillig i MVA registret. Hensikten med frivillig registrering, er at de tjenesteytere som faller inn under ordningen, skal få adgang til å gjøre fradrag for inngående merverdiavgift på anskaffelser til bruk i virksomheten. Vilkåret for frivillig registrering er at anlegget etter ferdigstillelse overtas av noen som er registrert etter § 2-1 for virksomhet i vann og avløpssektoren  2-2 merverdiavgiftsloven kap 2. Nærmere vilkår for frivillig registrering fremkommer i  merverdiavgiftsforskriften. Bestemmelsene om registrering og rett for utbyggere av vann og avløpsanlegg er inntatt i merverdiavgiftsforskriften §§ 2-3-5 og 2-3-6.

§ 2-3-5. Utbyggere av vann- og avløpsanlegg

Utbyggere av vann- og avløpsanlegg skal ikke beregne utgående merverdiavgift ved overdragelsen av anleggene.

§ 2-3-6. Registrerings- og dokumentasjonsplikt mv. for utbyggere av vann- og avløpsanlegg

Vann- og avløpsanlegg som omfattes av den frivillige registreringen skal holdes atskilt i regnskapet.

Vilkårene for forhåndsregistrering fremkommer i §2-4-1.

2-4-1. Forhåndsregistrering – betydelige anskaffelser 

(1) Anskaffelser anses som betydelige når verdien er minst 250 000 kroner merverdiavgift medregnet. 

(2) Det er et vilkår for forhåndsregistrering at det framstår som overveiende sannsynlig at virksomheten når normal drift foreligger vil ha en omsetning som ligger betydelig over beløpsgrensen for registrering og at det skal drives næringsvirksomhet. Det er ikke adgang til forhåndsregistrering dersom det antas at det vil gå mindre enn fire måneder fra søknadstidspunktet til registreringsgrensen nås. 

Det er utbyggeren som må sørge for registreringen og ta kontakten med fylkesskattekontoret.

Anleggsbidragsmodellen

Hjemmelsgrunnlaget for denne ”modellen” er kompleks og utgjøres reelt sett av forvaltningspraksis, herunder en rekke bindende forhåndsuttalelser fra Skattedirektoratet.

Det første ”vilkår” for å benytte anleggsbidragsmodellen er at den som mottar fakturaen for entreprisetjenestene har fradragsrett for moms. Dette forutsetter i boligtilfellene at kommunen er byggherre for VA-ledningen (fradragsretten reguleres i mval kapittel 8)

Det andre ”vilkår” er at kommunen kan fakturere anleggsbidraget uten å avgiftsberegne dette. (Her er hjemmelsgrunnlaget som nevnt kompleks. Forvaltningspraksis dreier seg reelt om en fortolkning av begrepet ”omsetning” slik det er definert i mval § 1-3. I korte trekk kan kommunen belaste anleggsbidraget uten avgiftsberegning gitt at dette ikke anses som vederlag for varer/tjenester)

Bruk av kommunens justeringsrett på driftsmidler til bruk i kommunal produksjon av vann- og avløpstjenester

Kommunens justeringsrett

Den tredje mulighet for å unngå endelig momsbelastning for etablering av VA-ledning er gjennom utnyttelse av kommunens justeringsrett. Hjemmel for justeringsrett er mval § 9-3 og MVA-forskriften § 9-3 (særlig § 9-3-4/9-3-5). Justeringsretten må utøves av kommunen over 10 år og fordrer en avtale med kommunen om at sistnevnte er villig til å kreve justeringer og la netto justeringsbeløp tilfalle boligeier. Enkelte kommuner har fattet prinsippvedtak knyttet til utøvelse av slik justeringsrett.

Dette er kun er en overordnet gjennomgang av de muligheter som finnes. For ordinære stikkledninger vil det alltid skje en endelig avgiftsbelastning hos boligeier, fordi disse ledningene ikke vil kunne overtas av kommunen. For ledninger i sjø vil alternativene i utgangspunktet kunne være anvendelig, men det bør alltid foretas en konkret vurdering hvor man også vurderer de administrative kostnader opp mot mulige besparelser.

Kategorier: Merverdiavgift

Noen har fortalt meg at når jeg har et saneringsprosjekt som også innebærer oppbygging av veg, gjelder samme mva-regler for vegen som for saneringen. Stemmer dette?

02.12.2016

Spørsmål om merverdiavgift er regulert i merverdiavgiftsloven (mval.) av 19.06.2009 nr. 58 og merverdiavgiftsforskriften (mvaf.) av 15.12.2009 nr. 1540. Utgangspunktet etter lovens  § 3-1 første ledd er en generell avgiftsplikt for all omsetning av varer og tjenester. Deretter angir loven unntakene. Er det ikke angitt noe unntak er omsetningen avgiftspliktig. Utbygging av VA-anlegg er belagt med mva (ikke unntatt etter loven).  Frem til 31.12.2012 var omsetning av tjenester som gjaldt bygging mv av offentlig vei unntatt for mva. for å motvirke uheldig konkurransevridning mellom offentlige etater og private næringsdrivende. Denne bestemmelsen er nå opphevet. Fritaket var ment å motvirke en uheldig konkurransevridning mellom offentlige etater og private næringsdrivende ved utføring av arbeid på offentlig vei. Se lov 12. desember 2003 nr. 108 om kompensasjon av merverdiavgift for tiltak mot konkurransevridning generelt som følge av offentlige etaters arbeider i egen regi.

Kategorier: Merverdiavgift

Load More

Tilknytningsplikt

Kan vi krevje tilknytting av næringseigedomar? Kan vi krevje tilknytting for dei som har septiktank? Kan vi krevje tilknytting for abonnentar som ligg lågare enn avløpsleidning (må ha pumpe)? Korleis må eller bør anleggseigar bidra om ein grunneigar må gå over naboeigedomen der naboen ikkje ønskjer dette?

31.07.2018

Kravene om tilknytningsplikt i plan- og bygningsloven §§ 27-1 og 27-2 bruker begrepene ”eiendom” og bygning” og skiller ikke mellom ulike bygningskategorier. Lovbestemmelsene skiller heller ikke mellom hva slags vann- og avløpsløsning en eksisterende bygning eventuelt allerede har etablert, før man krever tilknytningsplikt. Du finner mer om dette blant annet i KMD sitt brev til Fylkesmannen i Hedmark av 12.10.2012. Dersom kommunen nylig har godkjent en annen løsning som eieren har investert penger i å etablere, kan det være uforholdsmessig å kreve tilknytning kort tid etterpå. Det er ingen særskilt begrensning i å kunne kreve tilknytning selv om dette krever pumping til hovedledningen, så lenge kostnaden ikke blir uforholdsmessig.

Hvis naboen ikke ønsker å tillate legging av ledninger over sin grunn, må den som har behov for dette likevel forsøke å få en privatrettslig avtale eller anmode fylkesmannen om å ekspropriere en rettighet etter oreigningslova § 2 nr. 47. Dette er en privatrettslig problemstilling som kommunen ikke bør blande seg inn i. Norsk Vann har lagd en mal for denne type avtaler som ligger på va-jus.no.

Kategorier: Tilknytningsplikt

Vi har anmodet om tilknytning til offentlig vann i forbindelse med utvidelse av offentlig nett med henvisning til plan- og bygningslovens § 27-1. To av de som har mottatt denne anmodningen har påberopt seg at de har nylig hatt store utgifter knyttet til sin private vannkilde og søker derfor om midlertidig fritak inntil anlegget ikke fungere eller det viser seg at vannkvaliteten ikke er tilfredsstillende. Kan tankegangen med 10 års nedskrivningstid, som vi bruker ved private avløpsanlegg, overføres til vann?

21.07.2015

Dette er skjønnsmessige vurderinger, så det er ikke så lett å si noe generelt. Den beste veiledningen får dere nok av brevet fra KRD særlig øverst på siste side:

«Der det nylig er investert i et anlegg på eiendommen, kan det være mye som tilsier at det foreligger særlige hensyn.»

 Når kommunen har innført en generell ordning med ikke å kreve tilknytning til avløpsledning før det eksisterende private avløpsanlegget er 10 år, kan det være naturlig å tenke en tilsvarende ordning for tilknytning til vannledning.

Kategorier: Tilknytningsplikt

Plan- og bygningsloven § 30-6 sier at kravet om tilknytning til offentlig vann- og avløpsledning etter 27-1 og 27-2, som i utgangspunktet ikke omfatter fritidsbebyggelse, likevel kan hjemle tilknytningsplikt for fritidsbebyggelse hvis dette er bestemt i plan. I merknaden til bestemmelsene i Ot prp 45 (2007-2008) står det:

«Der fritidsbebyggelsens art tilsier det, kan kommunen imidlertid i arealdelen til kommuneplanen eller reguleringsplan kreve tilknytning til vann- og avløp etter §§ 27-1 andre, tredje og fjerde ledd og 27-2 andre , tredje og fjerde ledd.»

Kan vi hjemle tilknytningsplikten i kommunedelplanen for vann og avløp?

22.07.2015

Tilknytningsplikten kan gjerne hjemles i en kommunedelplan for vann og avløp, så lenge planen er utarbeidet etter bestemmelsene i plan- og bygningsloven.

I prinsippet er det ikke behov for noe enkeltvedtak for å utløse tilknytningsplikten, fordi kravet følger direkte av § 27-1 og 27-2. I et brev fra KRD til Fylkesmannen i Hedmark skriver imidlertid departementet:

«I Pedersen, Sandvik m.fl. Plan og bygningsrett (2. utgave 2011) vises det på s. 473 til at tilknytningsplikten følger direkte av loven, og at det ikke er nødvendig med nye vedtak når lovens kriterier er oppfylt. Departementet er i prinsippet enige i dette, men vil peke på at det forutsettes en utløsende handling fra myndighetenes side for at eiendommer må knytte seg til; det er ikke et brudd på plan- og bygningslovens regler om grunneiere unnlater å knytte seg til en ny ledning på eget initiativ når den legges langs eller over eiendommen.»

En plan bør kunne være tilstrekkelig for å utløse plikten, så lenge den «utløsende handlingen» rettes mot den enkelte eieren av fritidsboligen. Det beste er likevel å sende et enkeltvedtak til hver enkelt eier, i tråd med Norsk Vanns standardbrev. Tvungen tilknytning til vann og avløp er et inngripende krav som kan medføre store kostnader for den enkelte. Ved å bruker enkeltvedtak sikrer dere at alle relevante opplysninger kommer fram og innbyggerne/hytteeierne får mulighet til å bli hørt.

Kategorier: Tilknytningsplikt

Etter forurensningslovens § 23 kan forurensningsmyndigheten bestemme at avløpsvann kan ledes inn i en annens avløpsanlegg. Det er en tilsvarende bestemmelse i plan- og bygningsloven § 27-3.
Betyr dette at kommunen kan pålegge en privat eier av vann- og avløpsledninger å gi tillatelse til at andre kan knytte seg til dennes eksisterende ledninger selv om eier ikke er villig til dette? Hvilke kriterier gjelder hvis kommunen skal kunne pålegge dette?

23.07.2015

Vurderingen etter forurensningsloven § 23 tilsvarer den som gjelder etter plan- og bygningsloven § 27-3, se omtale i brev fra KRD.

Selve tilknytningen besluttes i et enkeltvedtak og kan bestemmes selv om eieren av avløpsanlegget går imot. Både eieren av avløpsanlegget og den som ønsker tilknytning, er parter i saken med rett å påklage vedtaket, men det betyr jo ikke at de kan stoppe tilkoblingen hvis kommunen har fattet et riktig vedtak. Myndighet til å treffe vedtak etter første ledd vil være den forurensningsmyndighet som har fått delegert myndighet til å gi utslippstillatelse for vedkommende anlegg.

Den største hindringen ligger normalt i at man også trenger å gjøre inngrep (grave) på grunnen til den som eier ledningen. Dette kan ikke kommunen bestemme, sa da blir det enten snakk om en frivillig avtale eller ekspropriasjon. Dersom eieren av grunnen hvor avløpsanlegget er plassert, eller som rørsystemet må legges i, ikke godtar en frivillig ordning, må det søkes om ekspropriasjonstillatelse etter oreigningsloven § 2 første ledd nr. 47 for å erverve nødvendige rettigheter til tilknytningen.

Kategorier: Tilknytningsplikt

Vi har utvidet kommunens vann- og avløpsanlegg i forbindelse med etablering av et nytt boligfelt og har anmodet alle naboeiendommer opp til ca. 200 meter til feltet om å tilknytte seg både offentlig vann og avløp. Vi har etablert en beløpsgrense for uforholdsmessig kostnad for tilknytning til offentlig avløp. Beboerne forespør nå enkeltvis entreprenører om pris og ser ikke på fellesløsninger. De ønsker å ha prisen høyest mulig, for å komme over beløpsgrensen for så «å slippe» å knytte seg til kommunale ledninger. Det hører med til historien at det ikke er det beste naboskap mellom flere av de involverte. Kan kommune kreve at de ser på felles løsninger?

24.07.2015

I sin tolkning av plan- og bygningslovens begrep «nærliggende areal» (og herunder «uforholdsmessig kostnad») i brev av 20.10.2012 uttaler KMD:

«Det vil derfor være en fordel om flere kommuner enn i dag angir et tak eller en anslått normalkostnad for forskjellige områder i kommunen».

Kostnaden må vurderes opp mot hva som er en normalkostnad, og hvis dette er det samme for avløp som for vann, vil det nok være naturlig å videreføre samme beløpsgrense («tak»). I det omtalte brevet skriver KMD:

«Kostnadene for eiendommen vil være summen av alle utgiftene for å få lagt ledning frem til bebyggelse, inkludert eventuelle kostnader til ekspropriasjon av rett til å føre ledningen over naboeiendom. Eventuelle reduksjoner i kostnadene kommer til fratrekk, for eksempel tilskudd fra kommunen, fordel ved å spleise med naboer, jf. også muligheten for å knytte seg til privat vann- og avløpsanlegg.»

Kommunen kan ikke pålegge en huseier å etablere en felles ledning, men dere kan legge til grunn en slik løsning når dere vurderer om vedkommende plikter å koble seg til det kommunale ledningsnettet. Muligheten for å knytte seg til en offentlig ledning via et eksisterende privat anlegg etter pbl. § 27-3 eller en felles løsning for flere eiendommer, vil kunne være tungtveiende momenter ved vurdering av om tilknytning kan kreves etter andre ledd i plan- og bygningsloven §§ 27-1 og 27-2. Dersom de har mulighet til å samarbeide om en felles løsning, er det altså kostnaden for denne løsningen som må legges til grunn når man vurderer hva som vil innebære en uforholdsmessig kostnad.

Der det allerede er etablert private anlegg vil det være hensiktsmessig å tillate tilkobling til dette etter § 27-3, og deretter legger kostnadene ved en slik tilknytning til grunn ved vurderingen av om den offentlige ledningen går over nærliggende areal, herunder da også om kostnadene er uforholdsmessige. Tillatelse etter § 27-3 gis i form av et enkeltvedtak (husk klageplikt for alle parter mv.).

Kategorier: Tilknytningsplikt

I et brev fra kommunen fikk to hytter koble seg til et kommunalt feriehjems avløpsanlegg i 2005 mot å refundere deler av kommunens etableringskostnader som «tilknytningsgebyr». Kommunen har nå valgt å føre feriehjemmets avløp via et privat fellesanlegg til et kommunalt renseanlegg og legge ned infiltrasjonsanlegget og har følgende spørsmål:

  1. I hvor stor grad forplikter brevet fra kommunen i 2005?

  2. Kan hytteeierne kreve at de allerede er kommunale abonnenter?

  3. Kan hytteeierne kreve at de ikke skal belastes med kostnader nedstrøms deres tilknytningspunkter?

24.07.2015

Brevet der kommunen tillater tilkobling fremstår som en privatrettslig avtale uten henvisning til lokal forskrift eller annet regelverk eller bestemmelser om innbetaling av kommunalt tilknytnings- eller årsgebyr etter vedtatte satser. Det vises da også til at «gebyret» er en refusjon av kommunens etableringsutgifter for dette anlegget. Det står ikke noe om oppsigelse i avtalen. En slik avtale kan da normalt sies opp med rimelig varsel når avløpsløsningen legges ned. Som eier av feriehjemmet må kommunen selv vurdere behovet for en bedre løsning. Det vil, i dette tilfelle, bety at de ikke har behov for den eksisterende løsningen. En naturlig konsekvens av at feriehjemmet velger en annen løsning er at de bli løst fra sine forpliktelser som vedrører det eksisterende  anlegget, og at dette overføres til de to hytteeierne. De bør skrive en avtale om overdragelsen av driften og eierskap. Denne saken er ikke unik. Kommunene har skoler, sykehjem osv som har fellesledninger med private. En slik fellesledning er å betrakte som en privat stikkledning. Tilsvarende gjelder for stikkledningen til feriehjemmet. Man kan sammenligne med husleielovens regler om oppsigelse av leieforhold ved rivning av bygning. Jeg tror ikke det vil vurderes som urimelig å legge ned avløpsløsningen, selv om det er innbetalt kr. 5 000,- i «tilknytningsgebyr» for ni år siden.

Eieren skal betale vann- og avløpsgebyr til kommunen når han/hun har en fast eiendom med tilknytning til kommunal vann- eller avløpsledning, enten direkte eller gjennom privat fellesledning, jf. vass- og avløpsanleggslova § 3. Etter forurensningsforskriften § 16-3 oppstår plikten til å betale engangsgebyr for tilknytning når «en ellers gebyrpliktig eiendom blir bebygd, eller når gebyrplikt for bebygd eiendom inntrer etter lov om kommunale vass- og kloakkavgifter § 1» (dagens § 3). Slik jeg tolker dette har ikke hytteeierne innbetalt ordinært kommunalt tilknytningsgebyr lovens § 3, og må derfor betale dette ved tilknytning til det kommunale anlegget via den private fellesledningen.

Hyttenes innbetaling til den private ledningen ligger utenfor kommunens ansvarsområde, så kommunen skal ikke ta stilling til hvordan disse fordeler kostnadene seg i mellom.

Kategorier: Tilknytningsplikt

Har kommunen heimel til å krevje abonnent tilknytt privat fellesleidning som får vatn frå kommunalt vassverk? Situasjonen er at den kommunale leidninga stoppar og går over til å vere privat fellesleidning. Har vi muligheit til å pålegge nye abonnentar å bli tilknytt denne?

04.09.2015

Kommunene har ikke hjemmel til å pålegge tilknytning til det private anlegget.

Tilknytningsplikten må besluttes etter plan- og bygningsloven § 27-1 og være til den kommunale ledningen, men i vurderingen av hva som vil være «nærliggende areal», herunder uforholdsmessig stor kostnad, kan kommunen ta hensyn til at de har tillatt tilknytning til et privat anlegg etter pbl § 27-3, se siste avsnitt i brevet fra KRD til Fylkesmannen i Hedmark og et annet brev til Asker kommune.

 

Kategorier: Tilknytningsplikt

Et privat vannverk forsyner 10-15 boliger i en del av et boligområde. Kommunen har lagt vannledning i det samme området, og vi ønsker nå å koble alle boligene til det kommunale nettet. Det er under 50 meter fra vår kum til deres ledningsnett. 

  • Kan vi kreve at eierne av det private vannverket må ta den totale kostnaden med å koble sitt ledningsnett til vårt og fordele kostnaden internt? Eller må vi behandle hver enkelt for seg, dvs at vi må vurdere kostnaden for hver enkelt med å knytte seg på direkte i våre aktuelle tilknyttingspunkt?

  • Ligger det noen plikt for oss til å overta deres ledningsnett, eller kan vi si at det eksisterende ledningsnettet deres også vil være privat framover?

27.09.17

Kommunen kan velge mellom å overta det private vannverket eller pålegge de enkelte eierne av eiendommene å knytte seg til det kommunale ledningsnettet med hjemmel i plan- og bygningsloven § 27-1 annet ledd.

Norsk Vann har utgitt en rapport 187/2011 om fremgangsmåten ved kommunal overtakelse av vannverk. Dersom vannverket du beskriver ikke er organisert som andelslag/samvirke, men eksempelvis er et sameie, vil dere måtte tilpasse fremgangsmåten. Da kan det være enklere å pålegge den enkelte eier å knytte bygningene på eiendommen til den kommunale ledningen, så kan eventuelt det ledningsnettet til det private vannverket være en felles stikkledning som de fortsatt eier sammen. Jeg vil da anbefale dere å sikre at sameierne har en tinglyst avtale som regulerer ansvarsforholdet.

Krav om tilknytning vurderes for, og sendes til, den enkelte eier av eiendommene. Krav om tilknytning krever at den kommunale ledningen går over «nærliggende areal», noe som tolkes ganske vidt (noen hundre meter), se utdyping av dette i brevet fra KMD fra 2012 og fra KMD fra 2016 og fra fylkesmannen i Oslo og Akershus fra 2014. Dere kan kreve at hver enkelt eier kobler seg til den kommunale ledningen der denne går i dag, så kan de eventuelt velge å gjøre dette gjennom en felles stikkledning. Norsk Vann har utarbeidet standardbrev på både bokmål og nynorsk for denne saksgangen.

Kategorier: Tilknytningsplikt

Vi skal pålegge en eiendom i bysentrum tilknytning til kommunal spillvannsledning. Virksomheten på eiendommen har i dag direkteutslipp av sanitært avløpsvann til sjø som kommunen ga tillatelse til i 1962. Kan vi benytte plan- og bygningslovens § 27-2 annet ledd direkte eller om vi først må oppheve eksisterende tillatelse? Utslippet er mindre enn 50 pe, er det i så fall forurensningsforskriftens § 12-16 som her er hjemmel?

Eier av eiendommen har søkt om ca tre års utsettelse for å iverksette tilknytning med bakgrunn i reguleringsplan som tilsier at området skal utvikles til boligformål. Det er videre vist til at det må investeres i pumpeanordning og at hverken pumpe eller ledninger vil kunne nyttes når området bygges ut. Utslippet er i et industriområdet, kai/strandsone og benyttes ikke til friluftsformål. Det er ikke registrert synlig forurensning eller klager fra publikum. Fra kommunens side er det ønskelig å rydde opp i denne type direkteutslipp. Hvordan bør en slik midlertidig dispensasjonssøknad vurderes?

29.09.2017
Tilknytningsplikten gjelder selv om eiendommen allerede har en lovlig avløpsordning med utslippstillatelse. Tiltakshavers plikt til å knytte seg til offentlige vann- og avløpsledninger, er ikke kun pålagt for å ivareta hensynet til folks og dyrs helse, men også for å sikre at den offentlige vannforsyningen og avløpssystemet blir bygd ut og drevet teknisk og driftsøkonomisk rasjonelt, se Ot.prp. nr. 45 (2007-2008) kapittel 15.1.
Dersom dere velger å oppheve utslippstillatelsen, er hjemmelen forurensningsloven § 18. Tillatelse kan etter tredje ledd i alle tilfeller tilbakekalles når det har gått 10 år etter at den ble gitt. Bestemmelsen innebærer en «fri omgjøringsadgang» når 10 år er gått, men det understrekes i lovproposisjonen at det ikke alltid vil være rettslig adgang til å omgjøre selv om § 18 etter sin ordlyd gir adgang til det. Forvaltningen må etter rettspraksis foreta avveiningen mellom de økonomiske og de miljømessige hensynene. Fjerde ledd stiller visse krav til den vurderingen som må gå forut for vedtaket. I tillegg setter de alminnelige reglene om myndighetsmisbruk skranker for utøvelsen av skjønnsmyndigheten etter § 18 tredje ledd. For mer informasjon om dette kan du eksempelvis lese den ferske dommen fra Frostating lagmannsrett.
Kategorier: Tilknytningsplikt

Load More

Diverse

En av våre vannledninger, som opprinnelig ble lagt av et vannforsyningslag, ligger i privat grunn med tinglyst grunneiererklæring. Erklæringen inneholder ikke noe om byggebegrensinger. Vi har vedtatt standard abonnementsvilkår.

Nåværende grunneier ønsker å plassere et tilbygg 1,5 meter fra vannledningen og starte byggingen før han flytter vannledningen. Vår betingelse er at vannledningen må legges om før byggestart, så eventuelle senere ledningsbrudd eller omleggingsarbeid ikke påfører bebyggelsen skade.

Kan vi kreve at ny bebyggelse skal plasseres minst fire meter fra vår vannledning, og at dette bare kan fravikes hvis grunneier bekoster sikring eller omlegging av vannledningen før byggestart?

02.08.2018

Jeg anbefaler at dere tar opp dette med byggesaksmyndigheten i kommunen. Etter plan- og bygningsloven § 29-4 skal byggverkets plassering godkjennes av kommunen, og byggesaksmyndigheten kan sette vilkår for byggetillatelsen, slik at tiltaket ikke kommer i konflikt med den kommunale vannledningen, se departementets tolkningsuttalelse av 06.12.2013 og svar på spørsmål av 10.06.2015. Se også byggesaksforskriften § 6-3 (se veiledningen til byggesaksforskriften § 4-1 første ledd bokstav a for søknadsfrie bygninger). Her kan dere også henvise til at fire meter er fastsatt som en preakseptert ytelse i veiledningen til byggteknisk forskrift (TEK17) § 15-7 tredje ledd bokstav a.

På privatrettslig grunnlag kan dere hevde at den tinglyste servitutten (grunneiererklæringen) begrenser grunneierens adgang til å bygge, fordi det vil hindre vedlikeholdet av ledningen. Hvis byggetiltaket griper inn i kommunens servitutt, kan dere nekte dem å gjennomføre tiltaket. Servitutter håndheves på samme måte som andre privatrettslige krav, gjennom å få fastslått kravet hos domstolen og få et tvangsgrunnlag for eksempelvis riving av en garasje som strider mot servitutten.

Grunneieren kan eventuelt kreve å få «bruken flytt», se servituttloven § 5. Normalt skal dette skje for egen kostnad, men etter § 5 annet ledd kan kostnaden deles, hvis det er klart at også kommunen vil ha fordel av flyttingen. Så lenge kommunen har sikret en rett til å ha ledningen liggende, bør ikke dere ha noen økonomisk belastning ved at grunneieren ønsker å endre servitutten gjennom å flytte ledningen. Hvis dere får en ledning som er bedre (nyere) enn den dere hadde, kompenserer mange kommuner dette. En omvendt situasjon, der huseier må legge om sine stikkledninger, finner du beskrevet i Drammen kommunes abonnementsvilkår punkt 6.8.5. Det kan kanskje benyttes som et utgangspunkt for en eventuell kostnadsdeling.

Dersom grunneieren er abonnent, kan dere også henvise til Standard abonnementsvilkår punkt 3.4, hvor det står at ny bebyggelse ikke skal plasseres slik at den er til ulempe for drift og vedlikehold av offentlige vann- og avløpsanlegg.

For å hindre bygging nær kommunens hovedledninger kan dere sikre ledningene ved å fastsette hensynssone med tilhørende bestemmelser i kommuneplanens arealdel eller reguleringsplaner.

Kategorier: Diverse

Skal kommunen varsle berørte abonnenter når det blir permanent endring i vanntrykket?

02.08.2018

Drikkevannsforskriften har en bestemelse om opplysningsplikt om avvik fra grenseverdier og overskridelser av tiltaksgrenser i § 23. Denne omhandler imidlertid ikke endring i trykk. Kommuner som har vedtatt KS sine standardiserte abonnementsvilkår har påtatt seg et ansvar i punkt 3.9 for å varsle abonnentene ved vesentlige endringer i vanntrykk eller vannkvalitet.

Kategorier: Diverse

Vi opplever at virksomheter installerer fettavskillere og kopler til flere virksomheter som lager mat, uten å søke og uten å sende oss informasjon om dimensjonering, type utskiller, størrelse eller annet. Resultatet kan fort bli at fettavskilleren blir for liten, plasseres feil, at belastningen blir for stor og at fett kommer ut i det kommunale avløpsnettet. Derfor er det så viktig at vi, før fettavskilleren blir installert, får gått gjennom dimensjoneringsgrunnlaget, type og størrelse på planlagt fettavskiller m.m., for å se om vi kan godkjenne løsningen og evt stille vilkår.

Vi har ikke noen egen lokal forskrift for påslipp av fettholdig avløpsvann. Jeg har pålagt virksomheter å installere fettavskiller etter forurensningsforskriften § 15 A-4, stilt krav til fettavskilleren iht. våre abonnementsvilkår og samtidig krevd at virksomheten skal fylle ut et søknadsskjema for påslipp av fettholdig avløpsvann.

31.07.2018

I kommentaren til forurensningsforskriften § 15A-4 fjerde ledd skriver Miljødirektoratet at dersom kommunen har vedtatt egen lokal forskrift med standardiserte krav til f.eks. installasjon og drift av fettavskillere, har kommunen hjemmel til å utarbeide et eget søknadssystem med standardkrav for nye påslipp.

Har kommunen hjemmel til å stille krav til søknad om etablering av fettavskiller, og vesentlig endring for påslipp av fettholdig avløpsvann, dersom vi ikke har vedtatt en egen lokal forskrift? For eksempel i enkeltvedtak som et vilkår i pålegg om fettavskiller etter § 15 A-4 bokstav b)?

Jeg synes abonnementsvilkårene pkt 2.1 og 2.2 («tilknytning» og «utslippsmengder») er veldig uklare om vi kan kreve søknad om å sette ned/kople til en fettutskiller og ved vesentlig endring av et anlegg (f.eks der en restaurant til kopler seg på). Jeg har oppfattet at et slikt anlegg faller inn under søknadsplikten etter pbl § 20-1, og at det da må sendes inn en sanitærsøknad hvor det erklæres ansvarsrett og evt mer. Men kan vi stille noe krav ifm behandling av denne sanitærsøknaden?

Som du ser av forurensningsforskriften § 15A-4 tredje ledd, (Kommunen kan i forskrift fastsette søknadssystem med standardkrav for nye påslipp fra virksomhet eller påslipp fra virksomhet som økes vesentlig og gi nærmere bestemmelser om gjennomføringen av dette.) åpner forurensningsforskriften for at kommunen (som forurensningsmyndighet) kan fastsette et søknadssystem i forskrift. Bestemmelsen åpner ikke for at kommunen (som forurensningsmyndighet) kan fastsette søknadssystem gjennom enkeltvedtak, og det høres vel også ut som en veldig upraktisk ordning.

Som eier av avløpsanlegget kan kommunen fastsette vilkår. Dette har dere allerede gjort ved å vedta standard abonnementsvilkår. Etter punkt 3.12 skal ikke abonnenten tilføre stoffer som kan skade det offentlige avløpsanlegget, noe som under punkt 3.12.3 er eksemplifisert til å være blant annet fett.

Dersom kommunen ønsker å etablere et søknadssystem, må dere velge om dere vil gjøre dette som forurensningsmyndighet i en lokal forskrift etter kapittel 15A-4, eller ta det inn i abonnementsvilkårene (eventuelt som særskilt vilkår hver gang dere tillater tilknytning).

Når du fastsetter krav om fettavskiller etter § 15A-4 kan du i enkeltvedtaket samtidig fastsette vilkår, eksempelvis om størrelse, plassering og drift.

Kategorier: Diverse

Hvis kommunen har fastsatt en egen forskrift etter forurensningsforskriften § 15-6 for påslipp av oljeholdig avløpsvann fra de bransjene som er listet opp i § 15-1, skal det da gis en utslippstillatelse eller en påslipptillatelse? Skal forskriften være om utslipp av oljeholdig avløpsvann eller om påslipp? Må vi ha separate forskrifter for olje og for fett, eller kan dette være samme forskrift?

31.07.2018

Det er litt forvirrende at det står ”utslipp, herunder påslipp” i forurensningsforskriften § 15-1. Bakgrunnen er nok å gjøre det tydelig at det kreves utslippstillatelse fra kommunen som forurensningsmyndighet, uavhengig av om det oljeholdige avløpsvannet fra de angitte virksomhetene slippes direkte ut eller slippes ut via en kommunal avløpsledning (påslipp).

Kravene i lokal forskrift skal i følge § 15-6 annet punktum erstatte kravene om utslipp etter § 15-7. Kommunen gir utslippstillatelser som forurensningsmyndighet etter kapittel 15 er det er en forskrift om utslipp av oljeholdig avløpsvann fra de angitte virksomhetene som fastsettes med hjemmel i § 15-6. Kommunen kan fastsette krav til påslipp av olje fra andre virksomheter enn de som er listet opp i § 15-1 etter forurensningsforskriften § 15A-4.

Oslo VAV har en elektronisk søknadsportal for utslipp og påslipp av oljeholdig avløpsvann.

Kategorier: Diverse

En vannansamling over vår hovedledning langs europaveien medførte at vi stengte veien og gravde opp ledningen. Vi hadde ingen mistanke om at lekkasjen kunne komme fra en stikkledning, noe den viste seg å gjøre. Vi vurderte at arbeidet ikke kunne utsettes og reparerte ledningen. Eieren ble varslet via telefon og tilbudt å besiktige skaden mens grøfta var åpen. Hvordan bør vi gå frem for å kreve at eieren av stikkledningen dekker våre utlegg til reparasjonen?

31.01.2018

Det er viktig å huske at stikkledningene er privat eiendom, og at kommunen derfor må ha hjemmel for å gjøre tiltak på disse. Det enkleste er å inngå en privatrettslig avtale med eieren av stikkledningen om at kommunen reparerer ledningen på vegne av huseieren, mot at vedkommende refunderer kostnadene.

Dersom dette ikke er mulig, kan kommunen pålegge huseieren å utbedre stikkledningen med hjemmel i plan- og bygningsloven § 31-3 eller med hjemmel i standard abonnementsvilkår.

Retten til å utføre arbeid på vegne av abonnenten står i standard abonnementsvilkår punkt 1.5 tredje avsnitt:

”Kommunen kan etter forutgående varsel få arbeidet utført for abonnentens regning dersom et slikt pålegg ikke etterkommes.”

Dere må i så fall vise til at dere har varslet abonnenten og gitt vedkommende et pålegg som ikke har blitt etterkommet.

Plan- og bygningsloven § 31-3 gir kommunen myndighet til å pålegge sikring og istandsetting av byggverk og installasjoner, noe som i praksis også er ansett å omfatte lekkasjer på vannledninger. Bestemmelsen hjemler ikke noen rett for kommunen til å utføre slike tiltak på vegne av huseieren. Da må kommunen i så fall vurdere om det er grunnlag for tvangsfullbyrdelse av et forelegg etter § 32-7. Her vil kommunen møte den samme problemstillingen som etter abonnementsvilkårene, at dere først må gå veien om å pålegge huseieren å foreta utbedringen selv.

En dom avsagt av Eidsivating lagmannsrett 4 oktober 2012 (som riktignok gjaldt forurensningsloven) gir noe veiledning. Der kom domstolen frem til at vilkårene for umiddelbar gjennomføring ved kommunen etter forurensningsloven § 74 ikke var til stede, fordi opprydningstiltaket ikke ville blitt forsinket av at kommunen i stedet for å gjennomføre tiltaket selv hadde rettet et pålegg (muntlig) mot den som var ansvarlig for den potensielle forurensningen slik at de kunne rydde opp. I den aktuelle dommen var den ansvarlige et spyle- og sugefirma og derfor særlig velegnet til å foreta opprydningen på en billig måte selv. Dette innebærer at dere må vise at et slikt pålegg ikke var noe alternativ i den aktuelle situasjonen.

En generell anbefaling er at dere i kommunikasjonen med eieren av stikkledningen  påpeker hans/hennes ansvar for å reparere lekkasjen innen en kort frist. Dere kan samtidig tilby å gjøre det på vegne av eieren, mens grøfta er åpen. Når ting haster åpner forvaltningsloven for muntlig saksbehandling. Jeg antar at de fleste vil bli svært takknemlige for at dere reparerer stikkledningen mens grøfta er åpen, mot å refundere utgiftene. Det må jo bli en langt billigere løsning for eieren.

Ved antatt kommunal lekkasje eller ved tvil om lekkasjen er kommunal eller privat er det praksis i Drammen at kommunen betaler for oppgravingen som førte til avdekking av lekkasjepunktet. Dersom lekkasjen er akutt kan våre avtalevilkår pkt. 6.5 benyttes (se under), men erfaringsmessig fører dette til bråk i forhold til betaling, selv om det gjøres muntlig avtale. Dersom lekkasjen ikke er stor kan det derfor skje at hullet blir fylt igjen og det blir sendt påleggsvarsel og (evt.) pålegg til abonnenten. Drammens lokale avtalevilkår (pkt. 6.5) lyder:

«…. Om nødvendig kan kommunen også utføre arbeidet uten å gi pålegg eller forhåndsvarsel om pålegg …. Kommunen skal varsle abonnenten om arbeidet på forhånd. Dersom dette ikke lykkes, skal kommunen varsle politiet. Utbedringen bekostes av abonnenten.

Dersom kommunen ikke har gitt pålegg skal kommunen omgående fatte formelt vedtak om tiltaket, slik at abonnenten får mulighet til klage. Vedtaket skal inneholde orientering til abonnenten om årsaken til arbeidet og påregnelig omfang, med anslag for kostnadene……»

Kategorier: Diverse

Et nytt landbruksbygg med gjødselkum skal ha en kontordel med toalett og kjøkken. Kan eierne lovlig føre avløpsvannet fra toalett og kjøkken til gjødselkummen i stedet for til f.eks. slamavskiller?

31.01.2018

Mattilsynet vurderer et mulig forbud mot løsninger hvor avløp føres til gjødselkjeller og omtaler problemstillingen på deres nettside.

Gjødselvareforskriften gjelder både for avløpsslam og husdyrgjødsel. Spredning av gjødsel fra gjødselkjelleren uten forutgående rensing, vil medføre at ubehandlet toalettavløp spres på landbruksareal. Gjødselvareforskriften har strenge regler for spredning av slam, se blant annet § 25.

Avløpet fra kontordelen bør enten knyttes til en eksisterende løsning for bolighuset på gården, forutsatt at denne renseløsningen er egnet for den ekstrabelastningen. Hvis ikke bør det etableres en egen renseløsning for driftsbygningen.

Kategorier: Diverse

Hvem har ansvaret for drift- og vedlikehold av private fordrøyningsanlegg som er etablert for flere boliger, når utbygger har avsluttet utbyggingen og trukket seg ut.

Etter forurensningsloven § 24 første ledd, annet punktum har eieren av den eiendommen som anlegget først ble anlagt for ansvaret for å drifte og vedlikeholde private avløpsanlegg. Etter forurensningsloven § 21 skal avløpsanlegg forstås. som anlegg for transport og behandling av avløpsvann. og med avløpsvann forstås både sanitært og industrielt avløpsvann og overvann.

Hvis anlegget ble anlagt samtidig for alle boligene, vil nok eierne være solidarisk ansvarlige. Den som har anlagt anlegget vil kunne kreve dekket sine kostnader fra de som senere blir tilknyttet anlegget, men dette blir et rent privatrettslig spørsmål.

Kategorier: Diverse

Vi har ledninger i en kommunal vei som går over privat grunn. Grunneieren tillater ikke at vi graver for å skifte gamle ledninger i den kommunale veien. Må vi innhente tillatelse fra grunneier eller fra veieier?

26.01.2018

Når en kommunal vei går over privat grunn må dere normalt både forholde dere til vegmyndigheten (vegloven) og til grunneier (privatrettslig rådighet/eierskap til grunnen). Med andre ord må dere avklare retten til å grave i forhold til begge parter.

Avtalen dere inngikk med grunneieren da dere la ledningene i veien vil trolig regulere adgangen til å vedlikeholde og skifte ut ledningene.

Kategorier: Diverse

Må alle nye renseanlegg over 50 pe overtas og eies av kommunen?

26.01.2018

Etter vass- og avløpsanleggslova § 1 skal alle nye avløpsanlegg som ikke er «mindre vass- og avløpsanlegg» (under 50 pe, jf. merknaden til § 1 tredje ledd i forarbeidene) være eid av kommuner. Eksisterende anlegg kan bare utvides vesentlig eller slås sammen med tillatelse fra kommunen.

Kommunen er ikke pålagt noen tilsvarende plikt til å etablere eller overta eierskapet til disse anleggene.

I områder hvor kommunen ikke kan kreve tilknytningsplikt til kommunale ledninger eller kostnadene ved å knytte seg til disse vil være urimelig høye eller andre særlige hensyn taler for det, kan kommunen tillate at det etableres nye anlegg organisert som samvirker (andelslag eid av brukerne), se lovens § 2.

Kategorier: Diverse

I forbindelse med montering av vannmåler hos kunder ønsker rørlegger samtidig å montere tilbakestrømnings- og vannstoppeventil. Dette gjelder også i eksisterende hus, der abonnenten ønsker vannmåler. Rørlegger viser til TEK10. Hva må til for at kravet skal gjelde eksisterende bygninger? Må vi ha vedtatt sanitærbestemmelser?

Kommunen må ha en hjemmel for å pålegge kunden å montere tilbakestrømmings- og vannstoppeventil. Hjemmelen kan enten være lov/forskrift/retningslinjer eller kontraktsbestemmelser i forholdet mellom vannleverandør og kunde (standard abonnementsvilkår/sanitærbestemmelser).

Etter plan- og bygningsloven § 31-3 første ledd plikter eier å holde byggverk og installasjoner som omfattes av denne lov i en slik stand at det ikke oppstår fare for skade på, eller vesentlig ulempe for person.

Byggteknisk forskrift § 15-6 (2) bokstav d) setter krav om at Installasjonen skal sikres mot tilbakestrømning eller inntrengning av urene væsker, stoffer eller gasser. Dette gjelder også for tilbakesug og tilførsel av vann fra annen vannkilde.

Veiledningen til byggteknisk forskrift sier: Beste sikring mot forurensning av vannforsyningsanlegget på grunn av tilbakestrømning eller inntrengning oppnås ved at det etableres et luftgap mellom tappestedet og avløpet/forurensningskilden. Der det ikke er praktisk mulig å oppnå luftgap, må annen beskyttelse mot tilbakestrømning av forurenset vann brukes.
Preaksepterte ytelser

  1. Tappested over sanitærutstyr sikres med et luftgap på minimum 20 mm. Med luftgap forstås avstanden mellom tappestedets underkant og høyeste tenkbare vannstand i utstyret, som anses å være utstyrets overkant.
  2. Tappested over utstyr som mottar helsefarlig avfall, og over utstyr med urolig vannstand, sikres med et luftgap på minimum 50 mm.
  3. Slangekraner sikres med tilbakeslagsventil eller ventil med løs kjegle.
  4. Tappested til bidéer, badekar med bunnfylling, hånddusjer, spyleventiler og lignende sikres med vakuumventil.
  5. Tappested til utstyr som bekkenspylere, utslagsskåler, kjelinstallasjon, vaskeautomater, ejektoranlegg og lignende samt tappested med slangekupling i laboratorier og tilsvarende, sikres med vakuumventil og tilbakeslagsventil.
  6. Vannkilder med forskjellig vannkvalitet knyttes sammen via brutt forbindelse med et luftgap på minimum 50 mm.
  7. Vakuumventiler plasseres på en sløyfe på vannledningen foran tappestedet og minimum 200 mm over utstyrets overkant.

Selv om byggteknisk forskrift pålegger å sikre installasjonen mot tilbakestrømming, innebærer ikke dette at det må skje i form av å installere tilbakestrømningsventil  og at det skal gjelde alle abonnenter. Etter veiledningen gjelder kravet om tilbakeslagsventil etter nr. 3 slangekraner og nr. 5 tappested for bekkenspylere osv.

Etter standard abonnementsvilkår, administrative bestemmelsene punkt 3.2 er abonnenten ansvarlig for at funksjonskravene og de tekniske kravene i tekniske bestemmelser, og i plan- og bygningsloven med tilhørende teknisk forskrift, overholdes i anlegges levetid. De tekniske bestemmelsene sier i punkt 2.4 at vanninstallasjon skal utføres slik at tilbakestrømming ikke kan finne sted. Videre står det at abonnenten plikter å sørge for at offentlige vannledninger er sikret mot tilbakestrømming i henhold til NS-En 1717. Sikringsutstyr skal iht standarden finnes både
  • på alle tappesteder og ved alt utstyr tilkoblet eiendommens interne ledningsnett, og
  • rett etter innvendig hovedstoppekran og før første avstikker.
Videre står det i punkt 2.4: For eksisterende installasjoner skal standarden følges så langt kommunen anser det nødvendig etter en nærmere risikovurdering.

Kommunene tolker nok dette ganske forskjellig, men jeg er kjent med at enkelte kommuner allerede krever tilbakestrømningsventil (problemet er vel at det ikke alltid er like lett å installere dette på eldre anlegg).

Kategorier: Diverse

Vi har på tre forskjellige steder overvannskummer med tilhørende ledning som ligger på privat grunn. Disse ledningene og kummene vil vi gjerne bytte ut, da vi skal rehabilitere sykkelveien og kjøreveien som ledningene går under, men vi får ikke tillatelse til å grave på denne private grunnen. Har kommunen rett til å grave opp og rehabilitere disse kummene? Vi har prøvd å komme til enighet med grunneieren uten å lykkes. Han eier helt inntil asfalten på sykkelveien, og også noen små deler av sykkelveien som vi nå skal rehabilitere. Gravemaskinen står og venter på å grave over til disse kummene.

24.01.2018

Det er nok dessverre ikke uvanlig at kommuner har lagt ledninger/kum på privat grunn, uten å tinglyse en avtale som regulerer dette. Jeg regner med at du har sjekket rettighetsforholdene med Statens kartverk. Det er i tillegg greit å ha sjekket om kommunen kan ha en rettighet som går fram av skjøtet til eiendommen.

Siden kommunen trolig verken har en avtalt eller en ekspropriert rettighet, må retten til å ha ledning/kum liggende og til å foreta nødvendig vedlikehold eventuelt baseres på hevd (en rettighet man kan få etter å ha brukt den som sin egen og det har gått lang tid). Dersom kummen er synlig på eiendommen, vil kommunen etter 20 år kunne ha hevdet en rett til både å fortsatt å ha den der og til å foreta nødvendig vedlikehold (hevdslova § 7). Dersom kummen ikke har vært synlig, vil kommunen ikke kunne ha hevdet rettigheten før etter 50 år (hevdslova § 8). En hevdet rett har rettsvern overfor en tredjepart, selv om den ikke er tinglyst, se tinglysingsloven § 21 annet ledd.

Dersom grunneieren er abonnent, kan kommunens rett til å ha ledningene liggende med tilhørende rett til tilgang til ledningene være regulert i deres abonnementsvilkår. I KS sine standard abonnementsvilkår er dette regulert under punkt 3.3.

Det mest smidige (og raske) er selvfølgelig om dere kan få til en avtale med grunneieren mot en kompensasjon, alternativt flytte kummen hvis det er praktisk mulig. Selv om dere kan påstå å ha «hevdet» en rett til å foreta vedlikeholdet, risikerer kommunen å måtte gå rettens vei for å få gjennomført det.

En rettighet til å ha ledninger/kum på privat grunn kalles et servitutt og reguleres av servituttlova. Etter § 2 må den som har et servitutt (rettighet) på privat grunn ikke bruke denne rettigheten slik at den blir til urimelig skade eller ulempe for grunneieren. Nødvendig vedlikehold av en kum vil nok svært sjelden kunne være til urimelig skade eller ulempe.

Jeg viser for øvrig til Norsk Vann sin bok «Vann- og avløpsrett» som på sidene 425-431 omtaler retten til å ha ledninger liggende over annen manns grunn.

Kategorier: Diverse

Som eier av det kommunale ledningsnettet ønsker vi å sikre at ny abonnent og kommunen er gjort kjent med tilknytningspunktene på kommunalt nett for ny bolig. Kan kommunen si nei til at boligen innflyttes før opplysningene vedr. stikkledningene er avklart?

I tillegg til nødvendige søknader etter plan- og bygningsloven skal kommunen, som eier av vann og avløpsanleggene, ha søknad om tilknytning til offentlig vann- og avløpsanlegg (standard abonnementsvilkår pkt. 2.1) for å sikre VA etter pbl. §§27-1 og 27-2. Standard abonnementsvilkår forvaltes imidlertid på et privatrettslig grunnlag. Som ledningseier kan man derfor ikke med standard abonnementsvilkår i hånda nekte at eiendommen tas i bruk.

Etter byggesaksforskriften § 5-4 første ledd kan søknaden sendes tilbake dersom VA-opplysninger ikke foreligger:

”Søknad om tillatelse til tiltak etter plan- og bygningsloven § 20-1 og § 20-2 skal inneholde opplysninger som nevnt nedenfor i tredje ledd bokstav a til q i den utstrekning de er relevante for tiltaket og nødvendige for kommunens behandling.”

Etter pbl. § 21-10 kan bygningsmyndigheten holde tilbake ferdigattesten:

”Søknadspliktige tiltak skal avsluttes med ferdigattest, som utstedes av kommunen når det foreligger nødvendig sluttdokumentasjon og erklæring om ferdigstillelse fra tiltakshaver eller ansvarlig søker. For tiltak som krever uavhengig kontroll skal det foreligge dokumentasjon for utført sluttkontroll, jf. § 24-2. Sluttdokumentasjonen skal vise at tiltaket er utført i samsvar med tillatelsen og bestemmelser i eller i medhold av denne lov. Kommunen kan utstede ferdigattest også der det foreligger bagatellmessige overtredelser av krav i eller i medhold av denne lov. 

Ved ferdigattest skal det fra tiltakshavers eller de ansvarlige foretaks side foreligge tilstrekkelig dokumentasjon over byggverkets, herunder byggeproduktenes, egenskaper som grunnlag for forvaltning, drift og vedlikehold av bygget. Departementet kan gi forskrift om innhold, avlevering og oppbevaring av slik dokumentasjon.”

Etter standard abonnementsvilkår pkt 2.1 er det naturlig å kreve situasjonsplan som viser anleggene slik de er bygget.

Det kreves et samarbeid med bygningsmyndigheten på dette området.

I den grad det er tale om en opparbeidelse som faller inn under reglene i pbl. § 18-1 hvor det stilles krav til opparbeidelse av hovedavløpsledning og hovedvannledning for å kunne bebygge grunn eller utvide eksisterende bebyggelse vesentlig, vil kan kommunen gi kommuneplanbestemmelser om utførelsen av arbeid etter første ledd. Kommunen kan også stille krav til løsninger og produktvalg innenfor gjeldende bestemmelser og så langt det er nødvendig for å sikre rasjonell drift og vedlikehold av anlegget. Så lenge de aktuelle bestemmelsene i standard abonnementsvilkår kan anses å sikre nettopp dette, er hjemmelen på plass.

For tiltak som faller utenfor reglene i pbl. § 18-1, vil det fremdeles være slik at anleggelse av nye stikkledninger for vann- og avløp vil være søknadspliktige arbeider i seg selv etter pbl. § 20-1 bokstav a, jf. f. Det vil her være naturlig å samkjøre en tillatelse og evt. vilkår for slik tillatelse med vanlige kommunale normer for anleggelse av slike ledninger, herunder reglene i standard abonnementsvilkår. Det kan settes vilkår for tillatelse til å anlegge slike ledninger som må anses for å ha saklig sammenheng med den tillatelse som gis i tråd med alminnelige forvaltningsrettslige regler. Man kan komme langt ved å stille som vilkår for slik tillatelse at også standard abonnementsvilkår (tekniske og administrative bestemmelser blir fulgt) som ledd i utførelsesprosessen. Det er i alle fall verd å ta en tvist på dette om det skulle vise seg nødvendig.

Merk også at det i standard abonnementsvilkår innledningsvis er presisert at regelverket anses for å være hjemlet i en rekke lover og forskrifter, herunder plan- og bygningsloven, i tillegg til i eierrådigheten over eget ledningsnett og i egenskap av å være leverandør av varen vann og tjenesten borttransportering av avløp.

Kategorier: Diverse

Er installasjon av olje- og fettutskillere et søknadspliktig tiltak?

02.05.2012

Installasjon av olje- og fettavskillere er søknadspliktige tiltak etter plan- og bygningsloven § 20-1 første ledd bokstav f.

Før virksomheten søker om installasjon av:

  1. Oljeavskiller må den
    1. a) for virksomheter som faller inn under virkeområdet til forurensningsforskriften kap. 15 – ha fått utslippstillatelse fra kommunen for oljeholdig avløpsvann etter forurensningsforskriften § 15-5.
    2. b) for virksomheter som faller utenfor virkeområdet til forurensningsforskriften kap. 15 – (eventuelt) ha fått utslippstillatelse fra statlig forurensningsmyndighet + påslippstillatelse etter lokal forskrift eller vedtak om påslippskrav etter forurensningsforskriften § 15A-4.
  2. Fettavskiller bør den ha fått påslippstillatelse etter lokal forskrift eller vedtak om påslippskrav etter forurensningsforskriften § 15A-4.
Kategorier: Diverse

Eier av en industritomt har utført grunnarbeid på tomta som har endret vannveien. For å hindre problemer på nedenforligende eiendommer, inkludert vår veg, ønsker kommunen å pålegge eieren å drenere tomta og føre vannet i nærmeste bekk eller i ei elv som ligger litt lengre unna. Hvis vannet ledes i bekken, kan det hende at det oppstår problemer med bekkeinntaket nedstrøms. Det kan også skape kapasitetsproblemer i rørene nedstrøms inntaket.

  • kan kommunen kreve at vannet føres i elva eller bekken? Og med hvilken lovhjemmel?

  • hvis det oppstår problemer med bekkeinntaket eller rørene som følge av økt vannføring, kan jeg da kreve at grunneieren betaler for å ordne dette?

02.05.2012

Det er vanskelig å svare på spørsmålet uten å vite hvilke krav som er satt til gravearbeidene på industritomta i utgangspunktet, så jeg vil først anbefale deg å ta utgangspunkt i dette. Plan- og bygningsloven setter en del krav til byggearbeider på en tomt, blant annet setter § 28-2 første ledd krav til gravearbeid. Etter § 28-3 fjerde ledd kan kommunen som nabo kreve erstattet utgiftene til å rette opp skader eller ulemper fra en slik graving.

Vassdragsmyndigheten (her: kommunen) kan etter vannressursloven § 7 annet ledd annet punktum pålegge tiltak som vil gi bedre infiltrasjon i grunnen dersom det kan skje uten «urimelige kostnader». Jeg antar at det blir vanskelig å bruke denne, fordi det vel ikke er snakk om bedre infiltrasjon, men å lede bort vannet. Hvis dere likevel kommer til at det kan være snakk om å bedre infiltrasjonen, må kommunen vurdere om tiltaket vil innebære en «urimelig kostnad». I følge boka Vassdrags- og energirett side 92, vil pålegg være mest aktuelt ifm reguleringsplaner og bebyggelsesplaner, fordi kostnadene ved pålegg etter at utbygging har funnet sted, kan være høye. Man må se hen til merkostanden ved pålegget, både isolert og i forhold til de samlede utgiftene til tiltaket.

Naboloven § 2 forbyr tiltak som unødig eller urimelig er til ulempe eller til skade på naboeiendom.  Etter denne bestemmelsen må kommunen som nabo foreta en konkret og skjønnsmessig vurdering av om grunnarbeidene på tomta er til unødig eller urimelig ulempe eller til skade på sin eiendom. Dersom tålegrensen i § 2 er overskredet, kan kommunen kreve retting, som i dette tilfelle vil kunne innebære at vannet føres til elva eller bekken. Jeg legger ved en dom fra Gulating lagmannsrett som omtaler spørsmålet: (overvann på et borettslags eiendom ble funnet å ha sin årsak i en veg på naboeiendommen, hvor fundamentet var gått tett og virket som en demning. Naboen måtte tåle utbedring ved at borettslaget besørget stikkrenner gjennom vegfundamentet).

Med dette som bakteppe bør det vel være mulig å få eieren av industritomta til å lede bort vannet.

Når det gjelder betaling for å ordne rør som følge av økt vannføring i bekken, må nok kommunen gjøre tilsvarende vurderinger etter naboloven. Hvis dere kommer fram til at utslippet i bekken vil være til urimelig ulempe eller skade for bekkeinntaket på kommunens eiendom, kan kommunen kreve at det legges et annet sted, alternativt løse det med å kreve kompensert utgiftene til å øke rørdimensjonen.

Jeg kan også vise til en dom avsagt av Eidsivating lagmannsrett i 2006, hvor Nittedal kommune ble holdt ansvarlig overfor tre boligeiere med eiendommer som grenset mot en bekk, da retten kom til at oversvømmelsene var forårsaket av utbygging av industri og boliger oppstrøms, og at kommunen hadde ført overflatevannet fra disse områdene i rør til bekken.

Kategorier: Diverse

07.05.2012

Forurensningsloven § 22 annet ledd hjemler et slikt pålegg. Det finnes en lang rekke kombinasjoner av pisk og gulerot for å få gjennomført nødvendige tiltak på private ledninger.

Omlegging av avløpsledninger går gjerne greit ved:

  • Omlegging fra fellessystemet til separatsystemet
  • Utskifting eller annen form for fornyelse av separate spillvannsledninger for å redusere innlekking av fremmedvann

 

Når avløpsledninger legges til en ny trasé (f.eks. for å føre avløpsvannet til renseanlegg), og den offentlige hovedledningen må legges høyere enn den gamle, eller når den nye ledningen må legges langt fra den gamle, berører det gjerne bare noen få av abonnentene. Det kan nok føles urettferdig dersom de må dekke kostnadene ved omleggingen, mens abonnenter som bor høyere oppe gjerne slipper å legge om sine stikkledninger. I praksis prøver gjerne kommuner å unngå å sende full regning til abonnenter som trenger omfattende løfting eller forlengelse av stikkledninger, og lar kommunen ta hele eller deler av regningen. Dersom abonnenten får en stikkledning med vesentlig bedre kvalitet enn den gamle, er det imidlertid naturlig at abonnenten betaler en del av kostnaden.

Kategorier: Diverse

Ser på muligheten for å bore en selvfallsledning under eksisterende bygg og fremtidige boliger. Må vi ha avtaler med alle grunneiere over traseen? Blir det noe forskjell om anlegget ligger grunt eller dypt? Hva er isåfall grensen? Hvilket lovverk gjelder her?

07.05.2012

Grunneierens eiendomsrett omfatter mer enn overflaten og hvis eieren har utnyttet undergrunnen, kan andre bare få en rett til tilsvarende utnyttelse gjennom ekspropriasjon. Overflateeierens rett går så langt ned som vedkommende rimeligvis kan tenkes å utnytte undergrunnen. Det finnes praksis for en slags okkupasjonsrett dypere ned i grunnen, typisk ved fremføring av tunneler for vann og kloakk.

Forarbeidene til vannressursloven (NOU 1994:12) sier:

«Fra rettspraksis er den viktigste avgjørelsen en høyesterettsdom i Rt. 1959 s. 1198. Saken gjaldt et underjordisk rom som var sprengt ut av okkupasjonsmakten under krigen. Rommet lå fra 7 til 14 meter under jorden under to eiendommer, og var sprengt fra et innslag på den ene eiendommen. Eieren av den andre eiendommen hevdet å være eier av den del av rommet som lå under hans eiendom. Han ville ta i bruk rommet til lager ved å sprenge seg adgang fra sin egen eiendom. Høyesterett ga ham medhold i kravet. Vedrørende vurderingen av eierinteressen uttalte førstvoterende blant annet:

«Jeg finner … at tunnelen kan ha en viss verdi for Gundersen som lagringsplass for grønnsaker og frukt og at utgiftene ikke skulle bli urimelig store. Men når man skal vurdere eierinteressen, kan man etter min mening ikke bare bygge på det spesielle behov som Gundersen har for tunnelen eller de økonomiske muligheter som han har for å skaffe seg en atkomst til den. Det riktige vurderingsgrunnlag må etter min mening være hvilke muligheter en eier av overflateeiendommen generelt sett har når det gjelder bruken av tunnelen, og her må også kunne tas i betraktning de utnyttelsesmuligheter som sannsynligvis vil komme til å foreligge i rimelig fremtid.»

Høyesterett fremhevet i denne forbindelse at tunnelen rent faktisk innebar en begrensning i grunneierens muligheter for å disponere over eiendommen. Han ville måtte ta hensyn til tunnelen dersom han skulle foreta sprengnings- eller borearbeider på sin eiendom. I dommen i RG 1974 s. 338 (Gulating) krevde grunneierne erstatning fra kommunen for et tilfluktsrom og en parkeringsplass utsprengt under deres eiendommer. Kommunen ble frifunnet der overdekningen var 12 til 16 meter, men måtte betale erstatning for redusert fremtidig utnytting (vanskeligere og dyrere utsprengning av kjeller) for en eiendom der overdekningen var fra 3.5 til 7 meter. I RG 1965 s. 228 (Bergen) fikk overflateeieren ikke medhold i sitt krav på kompensasjon for en tunnel som lå 26 meter under overflaten.»

Sivillovbokutvalet forslag til lov § 23 første ledd foreslo  en allmenn eiendomsgrense 100 meter ned i undergrunnen, eller så langt ned eieren har tatt grunnen i bruk utover dette. Retten til å utnytte var, sammen med retten til ikke-mutbare mineraler, holdt utenfor denne allmenne grensen, jfr. § 23 annet ledd, og forutsatt å tilhøre grunneieren uansett dybde.

Særlovgivning, f.eks naboloven kan gi overflateeieren et ytterligere vern.

Hvor grensen skal trekkes i det enkelte tilfelle, må  vurderes konkret med utgangspunkt i de aktuelle forholdene og hvilken utvikling av eiendommen som må anses påregnelig på bakgrunn av teknisk og samfunnsmessig utvikling for øvrig.  Dette prinsippet er fastslått i rettspraksis, og den sentrale dom her er Rt 1959 side 1198 (Askøy).

En artikkel som behandler spørsmålet: kan lastes ned på Idunn.no, og koster kr. 100,-

 

Kategorier: Diverse

Vi har fått krav fra eier av en naboeiendom til et byggefelt om å overta vei, vann og kloakk. Avløpssystemet er mangelfullt i forhold til krav i kommunens norm, og kommunen ønsker derfor ikke å overta dette. Utbygger ønsker ikke at kommunen skal overta. Vi har hatt praksis for å overta anlegg først når utbygger ber om det. Av regelverket fremgår det at kommunen har ”plikt” til å overta. Jeg har fortolket regelverket slik at man har plikt overfor utbygger til å overta, men at en nabo som ønsker kommunal overtakelse ikke kan tvinge gjennom dette. Noen synspunkter på dette?

07.05.2012

Det er svært uheldig at anlegg ikke blir ferdigstilt og overtatt av kommunen i samsvar med lovens krav fordi det blir stadig vanskeligere å holde utførende entreprenør ansvarlig etter som tiden går.  Erfaring viser da at det er beboerne i det aktuelle området som blir skadelidende og som kan bli sittende med ansvaret.  Det har forekommet at beboerne har engasjert advokat og gjort kommunen ansvarlig for at denne ikke fulgte opp entreprenøren på det tidspunkt ledningene ble lagt og ga de nødvendige pålegg for at anlegget kunne bli ferdigstilt i samsvar med kommunens krav slik at kommunen kunne overta anleggene.

Dersom anlegget er mangelfullt utført, slik at kommunen ikke ønsker å overta anlegget, så følg opp med pålegg om ferdigstillelse etter plan- og bygningslovens regler og i samsvar med vedtatt standard abonnementsvilkår og fatt om nødvendig vedtak om løpende tvangsmulkt for at anlegget skal bli ferdigstilt.

Alternativt, benytt adgangen som allerede er inntatt i pbl. 18-1 siste avsnitt til å kreve det privat opparbeidede anlegget overtatt tidligere, mot selv å ferdigstille anlegget. Det fremgår av bestemmelsen at der en eiendom er opprettet eller endret, eller byggverket tatt i bruk, må  tiltakshaver dekke utgiftene til ferdigstillelse. Kommunen vil her tre inn i en forholdsmessig del av refusjonskravet der slikt krav foreligger.

Dersom anlegget i det alt vesentlige er ferdig, men eier av anlegget ikke ønsker kommunal overtagelse, kan kommunen gjennomtvinge dette ved å fatte vedtak om overtakelse etter pbl. § 18-1, og samtidig  innkalle til overtagelsesforretning etter først å ha sendt et forhåndsvarsel med anmodning om kommentarer til dette.  Dette er blitt akseptert av Fylkesmannen i en sak.

Kategorier: Diverse

En huseier (abonnent til kommunalt vann- og avløp) leier ut en del av huset til en bedrift som har fettholdig avløpsvann fra sin virksomhet. Kommunen vi pålegge installering av fettutskiller for virksomheten. Hvem skal pålegges rettes mot? Eier av stikkledningen (huseier) eller den aktuelle bedriften (leietaker)?

07.05.2012

Etter forurensningsloven § 7 fjerde ledd kan forurensningsmyndigheten pålegge den ansvarlige å treffe tiltak for å forebygge forurensning. I boken ”Vann- og avløpsrett” pkt. 3.4.3 står det at dette i første rekke vil være den som forurensningen stammer fra, normalt eieren, men at i tilfelle der en fabrikk er bortleid og disponert fullt og helt av leieren, bør leieren som regel være den som anses for å være den ansvarlige. Dersom bruken er delt mellom leier og eier, kan man også tenke seg den mulighet at pålegget om installering av fettutskiller rettes mot begge.

Et annet grunnlag er forurensningsforskriften § 15 A-4, som gir kommunen hjemmel for å fastsette krav om bl.a. å installere fettavskiller ved påslipp av avløpsvann til offentlig ledningsnett fra virksomhet, jf. bokstav b. Dette gjøres enten i enkeltvedtak eller i forskrift. Nærmere regler om fettutskillere er bl.a. gitt i standard abonnementsvilkår pkt. 3.7.2 (tekniske bestemmelser).

Der tiltak hjemles direkte i standard abonnementsvilkår pkt. 3.13, vil det i utgangspunktet være abonnenten som er den ansvarlige som pålegg og krav rettes mot. Der kommunen på forhånd er kjent med at det aktuelle bygget skal driftes av en leietaker hvor det vil være behov for installasjon av fettutskiller, kan kommunen i medhold av abonnementsvilkårenes pkt. 2.1, 4. ledd kreve at andre enn abonnenten, herunder leietakere, festere etc, underskriver en slik søknad.  Da vil de selvsagt også kunne være adressat for pålegg om ettersyn og vedlikehold av private fettutskillere etter pkt. 3.13, evt. pålegg om utbedring eller stengning.

 

Kategorier: Diverse

Kan vi gi tilskudd som kostnadsføres innen selvkostområde til abonnenter ved tilknytning til kommunale vann/avløpsledninger når eierskapet med tilhørende ansvar for drift/vedlikehold deles? De fleste stikkledningene eies av en abonnent alene, i de andre tilfellene er det andelslag hvor tilskuddene er begrenset oppad til maks. kr. 50.000 pr. abonnent og kr. 300.000 pr. andelslag. Det er kommunen som ivaretar saksbehandling med evt. nye abonnenter som tilknyttes slike anlegg.

Ved behandling av en tilskuddsordning fra 1998 konkluderte fylkesmannen i brev av 11.08.97 med at forskrift om kommunale vann- og avløpsgebyrer av 10.01.95, rev. 27.09.96 ikke var til hinder for en tilskuddsordning finansiert ved hjelp av vann- og avløpsgebyrer. Det forutsatte at eiendommer som ble tilknyttet ble regnet som gebyrpliktige (tilknytnings- og årsgebyrer), og at kommunen gikk inn som medeier i anlegget tilsvarende tilskuddsandelen

07.05.2012

I og med at kommunen er i en oppryddingsfase for spredt avløp, er det viktig å ha en motiverende tilskuddsordning på plass, slik at flest mulig tilknyttes offentlige ledninger. Vi ønsker en lovlig tilskuddsordning. Derfor vil vi gjerne ha hjelp på veien mot en lovlig og rettferdig ordning.

07.05.2012

Dersom kommunen blir deleier av ledningen så vil det jo være legitimt å la kostnadene inngå i selvkost. Rene kommunale tilskudd til privat eide ledninger vil definitivt være utenfor «kommunens nødvendige kostnader». Det er ingen endringer i forskriftene som tilsier en annen tolkning enn den fra 1997, så fylkesmannen har nok gjort en vurdering som også står seg nå.  Et helt annet spørsmål er jo hvor klok en slik praksis med offentlig-privat felleseie er:
Det blir uklart hvem som er ansvarlig for videre vedlikehold og fornyelse av ledningsnettet. Det ville vel vært en bedre praksis om kommunen sørget for disse kostbare tilknytningsledningene, men at de private bidrar med anleggstilskudd.  Da vil det være full klarhet i eierskapet og de private har kun ansvar for sine egne private stikkledninger i «normal» lengde.

Utdrag fra vedlegg 1 Avtale om overtakelse, vedlegg Grensesnittavtale i Norsk Vann rapport 187/2011 «Veiledning kommunal overtakelse av andelsvannverk»:

1.     Grensesnitt mellom kommunale og private anlegg etter overtakelsen

Definisjon av grensesnittet mellom kommunens ansvar og eierskap til ledningsnettet kontra ansvaret for private stikkledninger, for eksempel slik:
–      Alle vannledninger og kummer felles for 2 eller flere abonnenter
–      Stikkledning fra fellesledning og inn til den enkelte abonnent, inkl. anboringsklammer og stoppekran er abonnentens eiendom og ansvar
–      Der stikkledning er uforholdsmessig lang, overtas ledningen fram til utvendig stoppekran i ”naturlig tomtegrense”, eller til 30 m fra bygg på eiendommen der utvendig stoppekran ligger mindre enn 30 m fra bygget (tilpasses). Kommunen forbeholder seg retten til å endre denne ”hovedregelen” ved ev. senere endringer eller omlegging av vannledninger

Se også kapittel 4  om overtakelse av vannverk, dersom vannverket selv ikke ønsker det. Poenget her er at det er best at kommunen eier ledningsnettet fram til abonnentene uten trøblete sameierskap med kommunene eller mellom flere private abonnenter.

1.3.1.          Tvangsovertakelse etter ekspropriasjon

Dersom det ikke oppnås enighet om løsninger, og kommunen ut fra et helhetlig perspektiv vurderer at tvangsovertakelse er rett løsning, kan dette gjennomføres under følgende forutsetninger:

·         Kommunen legger vann- og avløpsledning inn i vannverkets distribusjonsområde, ev. eksproprierer private hovedledninger for å komme så nært at kommunen kan kreve påkobling til kommunalt nett iht. plan- og bygningsloven § 27-1. I praksis vil dette si ikke mer enn 200-500 meter fra den enkelte abonnent.

Kategorier: Diverse

Et privat vannverk ønsker å etablere et grunnvannsuttak, men grunneier nekter å gi tillatelse. Årsaken er primært at grunneieren driver uttak av sand og grus for salg i eller like ved det aktuelle området. Dette er eit vannverk som i dag har et elvinntak med store problemer i forhold til breslam og de må inn med avansert rensing av vannet. Vannverket leverer til et stort meieri som står for ca 90% av forbruket. Vi har kartlagt et aktuelt område som svært lovende for grunnvann. Problemet er at vi ikkje får komme til, verken med undersøking eller fullskala boring. Hva slags muligheter har vi da videre?

Både uttak av sand og grus i elva og uttak av grunnvann vil vel være konsesjonspliktig etter vassressurslova. Jeg kjenner ikke til om grunneieren har konsesjon på masseuttaket sitt.

07.05.2012

Når grunneier er uvillig til å avstå grunn til vannforsyning, er det et alternativ anmode fylkesmannen om ekspropriasjon. Oreigningslova § 2 nr. 47 er ikke forbeholdt kommunal vannforsyning, men gir en generell ekspropriasjonsadgang til «vassforsyning og avløp».

«Vassforsyning» omfatter anlegg for uttak av vann fra vassdrag og grunnvann (f.eks. vannledninger eller grøfter), for behandling av råvannet og for magasinering og transport, jf. Ot.prp.nr.39 (1998-1999) s. 373 (lenke til denne under forarbeider på «va-jus.no»). Bestemmelsen gir også rett til å fastsette rådighetsinnskrenkninger rundt vannkilden. Slike innskrenkninger må i tilfelle ses i sammenheng med vannressursloven § 13 fjerde ledd.

Et eventuelt uttak vil utvilsomt betinge at vannverket gis konsesjon.

Kategorier: Diverse

Vi skal vedta standard abonnementsvilkår. Vi har i tillegg en vedtatt VA-norm. På noen punkter er det motstridende bestemmelser. Vårt spørsmål er: Kan vi vedta standard abonnementsvilkår med et tillegg om at der disse abonnementsvilkårene og VA-normen har motstridende bestemmelser skal VA-normens bestemmelser gjelde først.

07.05.2012

Her har dere flere mulige løsninger. Utgangspunktet er jo at kommunen står relativt fritt til å fastsette abonnementsvilkår for sine tjenester, så lenge man er innefor gjeldende regelverk (lov om kommunale vass- og kloakkavgifter, forurensningsforskriften del 4A, reglene om selvkost, avtaleloven mv.). Standard abonnementsvilkår er utformet som en mal hvor dette er hensyntatt, som kommunene enten kan bruke direkte eller tilpasse lokale forhold. Vær imidlertid oppmerksom på den seneste høyesterettsdommen om Alta kommune, se vår omtale.

Kommunene bør sende abonnementsvilkårene på høring til berørte organisasjoner som representerer abonnentene, i tråd med den prosessen som blir fulgt i forbindelse med vedtakelse av forskrifter. På denne måten sikrer kommunene at alle berørte parter får mulighet til å uttale seg. Abonnementsvilkårene bør så formelt forankres i et kommunestyrevedtak og kunngjøres ovenfor abonnentene ved oppslag i pressen, publisering på kommunens internettsider og/eller ved at abonnentene tilskrives om vedtakelsen på annen måte.

For å gjøre abonnementsvilkårene mest mulig tilgjengelige ville jeg nok valgt å tilpasse standard abonnementsvilkår, i stedet for å si at VA-normens bestemmelser har fortrinn der det er motstrid. Det er imidlertid ikke noe i veien for den løsningen du skisserer, men det krever at VA-normen gjøres tilgjengelig sammen med standard abonnementsvilkår.

Hvis du går inn på «Rettskilder og regelverk»  finner du mer om standard abonnementsvilkår.

Hvis du hjemmesiden til Justisdepartementet finner du litt om hvordan høringen kan gjennomføres. Aktuelle høringsinstanser kan være velforeninger, Huseiernes Landsforbund,og andre representanter for abonnentene. Det er de administrative bestemmelsene som er vesentlige for abonnentene, slik at det neppe er behov for høringsrunde på de tekniske bestemmelsene.

På hjemmesiden til eksempelvis Ullensaker kommune finner du litt om hvordan de har løst dette, så kan du eventuelt spørre der om hvordan de har løst spørsmålet om høring (jeg antar at en del kommuner ikke har gjennomført høring, men Norsk Vann anbefaler at dette gjøres).

Kategorier: Diverse

I hvilke tilfeller kan kommunene stille krav om utskiftning av hele den private stikkledningen for vann av galvanisert stål til en abonnent? Hvilken begrunnelse bør/skal ligge til grunn for vedtaket?

Et eksempel: Når det har vært en lekkasje på en galvanisert stikkledning for vann, kan vi med en eller annen hjemmel kreve hele denne ledningen skiftet ut med den begrunnelse at det siden har vært lekkasje på denne ledningen en gang så er det fare for nye vannlekkasjer? Hva da i så fall med naboens og alle andre abonnenters stikklednigner av samme type mtp likeprinsippet? (Om man letter på jordmassen over disse  ledningene til andre  abonnenter så vil lekkasjer synliggjøre seg på flere/mange av disse ledningene.)

Kan Pbl §29-6 eller/og §31-3 benyttes?

07.05.2012

Pbl § 29-6 tredje ledd kan anvendes dersom kommunen mener en teknisk installasjon eller anlegg er til ulempe for omgivelsene. Denne bestemmelsen er nok ikke myntet på ulemper som akutt oppstår på grunn av en feil ved den tekniske installasjonen eller anlegget, da er det nok mer naturlig å bruke pbl § 31-3.

Etter § 31-3 må det foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle av hva som skal til for at det ikke skal være «fare for skade på, eller vesentlig ulempe for person, eiendom eller miljø». Hvis det vil være fare for skade på, eller vesentlig ulempe for person, eiendom eller miljø at man ikke skifter hele ledningen, kan kommunen pålegge dette. Det samme gjelder naboens ledning. Bestemmelsen er en videreføring av den gamle lovens § 89. De dommene jeg har sett etter den gamle bestemmelsen omhandler sikring av bygninger som står i fare for å rase sammen.

Da Standard abonnementsvilkår ble utarbeidet i 2008 ble det konstatert at det kan være vanskelig å finne hjemmel i lov/forskrift for å pålegge utbedring av private stikkledninger for vann som har lekkasjer. Det ble derfor tatt inn bestemmelser om dette i de administrative bestemmelser. Tydeligst er dette i pkt. 3.7, siste avsnitt i de administrative bestemmelser:

Kommunen kan gi pålegg om reparasjon, utbedring og omlegging av sanitærinstallasjoner og private vann- og avløpsanlegg som ikke er i samsvar med abonnementsvilkårenes administrative og tekniske bestemmelser, eller foreta andre kompenserende tiltak. Dette gjelder i den grad forholdet kan ha betydning for drift og vedlikehold av offentlige vann- og avløpsanlegg.

Kommentar: Som eksempel på dette kan nevnes:
– lekkasjer
– ulovlige påslipp på offentlig avløpsanlegg, herunder fett og miljøskadelige stoffer
– manglende overhøyde mellom topp hovedledning og laveste vannlås i bygning
– manglende tilbakestrømningsbeskyttelse i abonnentens vannledningsnett, jf. pkt. 2.4 i abonnementsvilkårenes tekniske bestemmelser.

Temaet er også berørt i pkt. 1.5 og 3.2 i de administrative bestemmelsene.

Pkt. 1.5, første del:
”Kommunen kan kreve anlegg reparert, utbedret, omlagt eller fjernet dersom de er i strid med de administrative eller tekniske bestemmelsene i disse abonnementsvilkårene, eller med plan- og bygningsloven med tilhørende tekniske forskrift (TEK). Dette gjelder uavhengig av den myndighet som kommunen er tillagt etter forurensningsloven og plan- og bygningsloven når det gjelder krav om reparasjon av anlegg. Kommunen kan etter forutgående varsel få arbeidet utført for abonnentens regning dersom slikt pålegg ikke etterkommes. Arbeid som ikke kan utsettes, kan kommunen få utført uten forutgående varsel.»

Pkt. 3.2, første avsnitt:
”Abonnenten er ansvarlig for at funksjonskravene og de tekniske kravene i tekniske bestemmelser, og i plan- og bygningsloven med tilhørende teknisk forskrift, overholdes i hele anleggets levetid. Dette gjelder også krav om at det private vann- og avløpsanlegget til enhver tid skal være tett, samt at de til enhver tid gjeldende krav til overhøyde mellom innvendig topp hovedledning i forgreningspunktet og laveste avløpsåpning i bygning (for eksempel sluk i kjeller) blir oppfylt. Dersom avløpsvannet pumpes, gjelder tilsvarende høydekrav målt til det høyeste punktet (gravitasjonspunktet) på pumpeledningen.”

Merk her at de tekniske kravene gjelder i hele anleggets levetid.

Om faren for nye vannlekkasjer er god nok begrunnelse, må bli en faglig vurdering i hvert enkelt tilfelle, basert på ledningens alder og tilstand. Som regel ser vel også huseieren fordelene med å skifte ut en ledning med høy risiko for nye lekkasjer.

Kategorier: Diverse

Finnes det regelverk for å hindre bilvask i offentlig gate?

Alternativ 1: Forurensforskriften § 15A-4. Påslipp til offentlig avløpsnett:
«Med avløpsvann fra virksomhet menes alt avløpsvann fra bygninger og anlegg som benyttes i handel, industri, transport, herunder veger, og annen virksomhet unntatt avløpsvann fra husholdninger.»

Alternativ 2: Drosjeeieren vasker kun sine egne biler og får ikke direkte økonomisk fortjeneste av dette. Derfor kan vi kun oppfordre, ikke pålegge, han å vaske bilene i godkjent vaskehall.

Alternativ 3: Vi bruker vårt eget sanitærreglement der det bla står: «Til de offentlige avløpsledningene må det ikke føres væsker eller stoffer som kan være brann- og eksplosjonsfarlige, miljø- og helsefarlige eller annet som kan avleires og redusere avløpssystemets tilstand og/eller funksjonalitet.» Vi kan ta prøver fra sandfang/sluk i gata, og sammenlikne dette med andre sandfang i nærheten.

22.05.2012

Bilvask i gate kan nok medføre fare for forurensning, jf. forurensningsloven § 7, men er trolig lovlig fordi forurensningen ikke medfører nevneverdig skader eller ulemper, jf. fjerde ledd.

Bilvasken faller ikke inn under opplistingen i forurensningsforskriften § 15-1, og omfattes dermed ikke av forurensningsforskriften kapittel 15, som gjelder for utslipp, herunder påslipp, av oljeholdig avløpsvann
fra
a) bensinstasjoner,
b) vaskehaller for kjøretøy,
c) motorverksteder,
d) bussterminaler,
e) verksteder og klargjøringssentraler for kjøretøyer, anleggsmaskiner og
skinnegående materiell, og
f) anlegg for understellsbehandling
som enten har vaskeplass, smørehall, servicehall eller lignende.

Kapittel 15A gjelder for påslipp av avløpsvann til offentlig avløpsnett fra virksomhet og utslipp, herunder påslipp, av fotokjemikalieholdig og amalgamholdig avløpsvann. § 15A-4 femte ledd gjelder for påslipp av oppmalt matavfall til offentlig avløpsnett fra virksomhet og husholdning. Jeg tror ikke bilvask i gata kan kalles «påslipp» når det går via gatesluk og ned i en overvannsledning.

Det kan være gitt lokale bestemmelser, eksempelvis politivedtekter, som regulerer denne type virksomhet i offentlig gate. Det kan også være et alternativ å vurdere grannelova § 2 første ledd, som sier at «Ingen må ha, gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom.»

I Sverige har Naturvårdvärket konkludert med at det ikke er hjemmel for å gi generelle forbud og at det også er tvilsomt om det kan gjøres gjennom lokale helseforskrifter. De oppfordrer derfor i stedet kommunene til å motivere gjennom informasjonskampanjer.

Kategorier: Diverse

I plan- og bygningsloven § 27-2 er det et krav at det før opprettelse eller endring til bebyggelse eller oppføring av bygning blir godkjent, skal bortledning av avløpsvann være sikret i samsvar med forurensningsloven. Videre heter det at rettighet til å føre avløpsledning over annens grunn, alternativt til å knytte seg til felles ledningsnett, skal være sikret ved tinglyst dokument eller på annen måte som kommunen godtar som tilfredsstillende.

Vi har et tilfelle der en eiendom har felles privat ledningsnett sammen med noen andre. På denne eiendommen skal det føres opp et hus nr. 2. Det skal ikke fraskilles tomt, men eiendommen skal seksjoneres. Naboene som har dette felles anlegget protesterer på at det kommer et hus til inn på ledningen. Kan vi legge til grunn at avløp er sikret slik § 27-2 forutsetter? Jeg forutsetter at det er tilstrekkelig dimensjoner på rør osv. Har du vært borti dette? Jeg kan ikke finne at det er omtalt noe sted.

22.05.2012

Når søknad om fradeling av tomt kommer inn, eller søknad om bygging eller bruksendring blir sendt inn, plikter kommunen å ta stilling til om «avløp er sikret» etter pbl § 27-2.

Pbl § 21-6 sier:

«Med mindre annet følger av loven her, skal bygningsmyndighetene ikke ta stilling til privatrettslige forhold ved behandling av byggesøknader. Dersom det framstår som klart for bygningsmyndighetene at tiltakshaver ikke har de privatrettslige rettigheter søknaden forutsetter, kan søknaden avvises. Eventuell tillatelse etter denne lov innebærer ingen avgjørelse av privatrettslige forhold. Kommunen kan fastsette frist for tiltakshaver for supplering av søknaden.»

Kommunen skal ikke godkjenne oppføring av ny bygning, med mindre den tinglyste avtalen som er inngått med naboene også dekker avløpsløsning for hus nr. 2. Godkjenningen vil med andre ord avhenge av hva den tinglyste avtalen omfatter. Retten til fellesledningen må med andre ord vurderes i den konkrete byggesaken. Så lenge kommunen er kjent med at det er tvil om retten til å lede avløpsvann i fellesledning, har ikke tiltakshaver den dokumentasjonen som byggesaksforskriftens § 5-4 og pbl § 27-2 krever. Tiltaket kan ut fra dette ikke godkjennes.

Dersom kommunen velger å bruke § 27-3, blir kommunen indirekte involvert i den privatrettslige konflikten som pågår. På den andre siden så får både tiltakshaver og samtlige eiere til fellesledningen anledning til å høres etter forvaltningsloven. Før kommunen fatter et enkeltvedtak vil samtlige tilbakemeldinger vurderes. Dersom en eller flere av eierne varsler om kapasitetsproblemer må de høres. Her kommer i så fall eiernes krav om at den som blir tilknyttet betaler de utvidelser som er nødvendig.

Kategorier: Diverse

Er det anledning til å kreve refusjon i forbindelse med renovering av ledningsnett til eksempelvis et boligfelt. Og hvis de har anledning til å gjøre dette – hva er kriteriene?

08.03.2013

Plan- og bygningsloven har regler om opparbeidelse av veg, vann og avløp, samt om refusjon av utgifter i den forbindelse i kapittel 18. Det er ikke anledning til å kreve refusjon i forbindelse med renovering av ledninger overfor dagens abonnenter. Kommuner som bygger hovedledningsanlegg, kan kreve refusjon, men bebygget eiendom er i utgangspunktet fritatt for refusjonsplikt, se § 18-6. Ubebygde deler kan imidlertid være refusjonspliktige.

Kategorier: Diverse

Som privat vannverk lurer vi på hvem som har ansvaret for ettersyn og vedlikehold av brannhydranter og brannventiler ? I følge brannvesenet er dette vannverkets ansvar, mens vi mener dette er et kommunalt ansvar. I noen kommuner gjør vannverket dette mot betaling fra kommunen og andre steder gjør brannvesenet denne jobben.

08.03.2013

Forskrift om brannforebyggende tiltak og tilsyn sier i § 21:
Kommunen skal sørge for at den kommunale vannforsyning fram til tomtegrense i tettbygd strøk er tilstrekkelig til å dekke brannvesenets behov for slokkevann.
I boligstrøk o.l. hvor spredningsfaren er liten er det tilstrekkelig at kommunens brannvesen disponerer passende tankbil.
I områder som reguleres til virksomhet hvor sprinkling er aktuelt, skal kommunen sørge for at det er tilstrekkelig vannforsyning til å dekke behovet.

I punkt 4.3.8. i VA-Miljøblad nr 82 fra 2008 har bl.a. Norsk Vann uttalt at kommunen formelt er ansvarlig, men at det er i det private vannverkets (les abonnentenes) egeninteresse at brannberedskapen, inkludert brannvannsforsyningen, er så god som mulig. Det anbefales en avtale mellom kommunen og det private vannverket som regulerer samarbeidet i et langsiktig perspektiv.

Det er med andre ord kommunen som har det formelle ansvaret for tilstrekkelig slokkevann. Samtidig vil jo sikkert abonnentene til vannverket ha sterk interesse i at man kommer frem til en god løsning for ansvarsfordelingen mellom vannverket og kommunen.

Kategorier: Diverse

Hvor langt skal kommunen ta ansvaret for riktigheten i beregningene av vannbehov til sprinkleranlegg, når bergningene er levert av et godkjent firma? Vi har jo ansvaret for husene rundt som også skal ha vann om disse ”suger nettet tomt”, med de konsekvenser det får både i forhold til å miste vann, fare for innsug osv.

08.03.2013

Her blir det et spørsmål om kravet i § 27-1 første ledd er oppfylt:
«Bygning må ikke føres opp eller tas i bruk til opphold for mennesker eller dyr med mindre det er forsvarlig adgang til hygienisk betryggende og tilstrekkelig drikkevann, samt slokkevann.»

Byggesaksavdelingen vil kunne kreve en tredjehåndsvurdering av hva som er forsvarlig adgang til slokkevann, hvis de er usikre på om firmaets vurdering er riktig. Problemet med denne bestemmelsen er at den kom inn sent i lovprosessen, så forarbeidene sier ikke noe om hva som kan vektlegges. Jeg vil imidlertid anta at faren for innsug mv er relevante hensyn.

Ellers er det vel naturlig at forsikringsselskapet har synspunkter på dette, jeg antar at husforsikringen blir lavere med sprinkleranlegg, men det må jo forutsette at det er tilstrekkelig kapasitet.

Kategorier: Diverse

Kan abonnentene klage på beslutninger truffet etter abonnementsvilkårene?

08.03.2013

Standard abonnementsvilkår er fastsatt på bakgrunn av at kommunen eier vann- og avløpsanlegget, så håndhevelsen av disse vilkårene er ikke noe kommunen gjør som myndighet og kommunen fatter dermed heller ikke vedtak som kan påklages etter forvaltningslovens regler.

Kategorier: Diverse

Vi har gjennomført ROS-analyse på vann- og avløpsanleggene til kommunen og revidert vår beredskapsplan. Vi er litt usikre på hjemmelen for å unnta dette fra offentlighet. Vi har vært innom §17  b) i sikkerhetsloven, men så på Norsk Vann sine sider at dette er uavklart. Vi har foreløpig landet på §24 3 avsnitt i offentlighetsloven.

08.03.2013

Jeg ville begynt med å stille spørsmålet om hvorfor ROS-analysen og beredskapsplanen skal unntas offentlighet. Er det kanskje bare deler av dokumentene som det er behov for å unnta? Det kan være hensiktsmessig å vente med å ta stilling til spørsmålet om offentlighet til man får en begjæring om innsyn, og i minst mulig grad stemple hele dokumenter som unntatt offentlighet.

Det er tenkelig at både en ROS-analyse og en beredskapsplan kan være et internt dokument, og dermed kunne unntas etter offentlighetsloven § 14. Det vil avhenge av om de kun er utarbeidet for internt bruk, eller om de skal «ut av huset». Jeg antar at det siste er tilfelle.

Jan Fridtjof Bernt skriver på Gyldendal Rettsdata at § 24 tredje ledd omfatter opplysninger om konkrete sikringstiltak, detaljert informasjon om vaktrutiner, alarmanlegg, systemer for adgangskontroll, og opplysninger om ruter og tider for pengetransporter. Derimot vil som hovedregel ikke generelle og nøytrale opplysninger, f.eks. om byggemateriale, størrelse, rominndeling og så videre kunne unntas fra innsyn etter denne bestemmelsen, selv om det er tenkelig at informasjonen vil kunne nyttes ved planlegging av straffbare handlinger.

 Når det gjelder detaljerte tegninger av en bygning eller lignende, vil likevel vurderingen av om det kan gjøres unntak måtte variere etter hva slags type bygning det er tale om. Det vil sjelden være grunnlag for å gjøre unntak for tegninger av f.eks. et vanlig kontorbygg, mens det kan være adgang til å unnta tilsvarende tegninger av et bygg som inneholder store verdier, eller som kan være særlig utsatt for sabotasje eller terrorisme.

Bestemmelsen vil også kunne brukes som hjemmel for unntak der opplysningene vil vise muligheten til å gjennomføre en straffbar handling. Detaljerte opplysninger om våpenlager, tilholdssted for sjeldne fuglearter og lignende vil kunne falle inn under bestemmelsen hvis det er tenkelig at slike opplysninger kan friste til å gjøre innbrudd eller til faunakriminalitet.

Kategorier: Diverse

Kan vi stenge av vannet til en eiendom hvis den ansvarlige søker ikke sender inn ferdigmelding på et anlegg etter gjentatte purringer? Kan vi eventuelt sende krav om gebyr på at det ikke er sendt inn ferdigmelding?

11.03.2013

Utgangspunktet er at det må innhentes ferdigattest eller midlertidig brukstillatlse før søknadspliktige tiltak kan tas bruk, jf. plan- og bygningsloven § 21-10:

    Søknadspliktige tiltak skal avsluttes med ferdigattest, som utstedes av kommunen når det foreligger nødvendig sluttdokumentasjon og erklæring om ferdigstillelse fra tiltakshaver eller ansvarlig søker. For tiltak som krever uavhengig kontroll skal det foreligge dokumentasjon for utført sluttkontroll, jf. § 24-2. Sluttdokumentasjonen skal vise at tiltaket er utført i samsvar med tillatelsen og bestemmelser i eller i medhold av denne lov. Kommunen kan utstede ferdigattest også der det foreligger bagatellmessige overtredelser av krav i eller i medhold av denne lov.

       Ved ferdigattest skal det fra tiltakshavers eller de ansvarlige foretaks side foreligge tilstrekkelig dokumentasjon over byggverkets, herunder byggeproduktenes, egenskaper som grunnlag for forvaltning, drift og vedlikehold av bygget. Departementet kan gi forskrift om innhold, avlevering og oppbevaring av slik dokumentasjon.

       Når det gjenstår mindre vesentlig arbeid og kommunen finner det ubetenkelig, kan det utstedes midlertidig brukstillatelse for hele eller deler av tiltaket. I midlertidig brukstillatelse skal det framgå hvilke arbeider som gjenstår og en frist for ferdigstillelse. Kommunen kan kreve at det stilles sikkerhet for at gjenstående arbeider blir rettet. Dersom gjenstående arbeider ikke blir utført innen fristen, skal kommunen gi pålegg om ferdigstillelse, som kan gjennomføres ved sanksjoner etter kapittel 32.

       For bygningstekniske installasjoner kan det gis driftstillatelse før de skal tas i bruk. Driftstillatelsen kan være tidsbegrenset og skal følge den enkelte installasjon.

       Departementet kan gi forskrift om unntak fra krav om ferdigattest for særskilte tiltak, ferdigstillelsen av tiltak, sluttkontroll, dokumentasjon for kommunens behandling av søknad om ferdigattest og midlertidig brukstillatelse.

Hvis kommunen har gitt en midlertidig brukstillatelse med en fastsatt frist, kan kommunen (som det fremgår av tredje ledd) gi pålegg om ferdigstillelse som kan følges opp med sanksjoner etter kapittel 32. Blant annet kan kommunen etter § 32-8 bokstav b) på visse vilkår ilegge overtredelsesgebyr.

Det er nok ikke hjemmel for å stenge av vannet, med mindre dette er varslet i avtalen/kommunens abonnementsvikår. Dette vil imidlertid fort kunne bli en uheldig sammenblanding av kommunens rolle som anleggseier og som myndighetsutøver.

Kategorier: Diverse

Er det hjemlet i lovverket at kommune kan kreve at en innbygger skal eie pumpen som trykker avløpet fra huset inn på det kommunale nettet? Vi har kun hørt om tilfeller hvor huseierne eier sin egen pumpestasjon.

11.03.2013

Det er ikke lovhjemlet at huseiere skal eie sin egen pumpestasjon. Utgangspunktet er at dette avtales mellom kommunen og innbyggerne, innenfor de begrensninger som følger av vass- og avløpsanleggslova § 1 som regulerer det kommunale eierskapet til vass- og avløpsanlegg. Spørsmålet blir da hva som er et vass- og avløpsanlegg som kommunen skal eie. I § 1 annet ledd defineres det som

hovudledningar for vatn og avløp, pumpestasjonar, høgdebasseng, anlegg for handtering og reinsing av vatn- og avløp m.m.

Spørsmålet er da om dette betyr at kommunen må eie alle pumpestasjoner, eller om de også kan eies av abonnentene.  I forarbeidene skriver departementet (Prop. 136 L):

Bestemmelsen tar sikte på å fange opp behandlingsanlegg for vann og renseanlegg for avløp, hovedledninger for vann og avløp, pumpestasjoner, høydebasseng, trykkforsterkningsanlegg mv. som er nødvendige for å levere vann- og avløpstjenester innenfor den enkelte kommunes forsyningsområde.
Begrepet avløpsanlegg skal være sammenfallende med definisjonen i lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) § 21. Avløpsanlegg er der definert som anlegg for transport og behandling av avløpsvann, dvs. sanitært og industrielt avløpsvann og overvann. Definisjonen er utdypet i forskrift 1. juni 2004 nr. 931 om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften) § 11-3 bokstav f) til å omfatte ethvert anlegg for håndtering av avløpsvann som består av en eller flere av følgende hovedkomponenter: avløpsnett, renseanlegg og utslippsanordning.

Og videre:

Definisjonen i andre ledd omfatter ikke private ledninger (stikkledninger) og utstyr utenfor husets yttervegger som er tilknyttet offentlig vann- og avløpsanlegg. Inn under dette går også den enkeltes sanitærinstallasjoner, som er definert som rør, installasjoner og utstyr innenfor hustes yttervegger som er tilknyttet vann- og avløpsanlegg. lovforslaget medfører ingen endring i rettstilstanden når det gjelder grensesnittet mellom kommunalt eide hovedledninger og private stikkledninger.

I de alminnelige merknadene står det følgende.

Grensen mellom kommunale og private ledninger må trekkes også etter annet regelverk, bl.a. plan- og bygningsloven og forurensningsloven. den konkrete grensedragningen gjøres av den enkelte kommune, normalt gjennom avtaler med abonnentene.

Når pumpestasjoner er særskilt nevnt i § 1, er det nok der tenkt på pumpestasjoner knyttet til hovedledningene for vann- og avløp. Ut fra forarbeidene ser det ikke ut som at man har ønsket å endre reguleringen av eierskapet til pumpestasjonene knyttet til trykkavløpssytem, siden dette ikke er nevnt verken i de alminnelige merknaden eller i merknadene til § 1 annet ledd.

Jeg konkludere derfor med at det fortsatt må være opp til den enkelte kommune å avgjøre hvem som skal eie pumpestasjoner knyttet til private stikkledninger.

Norsk Vann orienterte Miljøverndepartementet om problemstillingene knyttet til trykkavløp før sommeren 2012.

Kategorier: Diverse

Vi får VA-planer til godkjenning når nye boligfelt skal bygges ut. På planene er det av og til tegnet inn brannkummer. Vil en godkjenning av VA-planen være det samme som at vi godkjenner brannvannstiltakene som er planlagt i området? Hvordan gjøres dette andre steder?

12.03.2013

Huseier er ansvarlig for sikring etter brannforebyggingsforskriften, mens kommunens skal utarbeide og forvalte planer og tillatelser (myndighetsoppgaver etter pbl).

Etter plan- og bygningsloven § 27-1 må ikke bygning føres opp eller tas i bruk til opphold for mennesker eller dyr med mindre det er forsvarlig adgang til hygienisk betryggende og tilstrekkelig drikkevann, samt slokkevann. Her legges det altså opp til at behovet for slokkevann behandles sammen med behovet for vann og avløp for øvrig. Byggesaksmyndigheten har en samordningsplikt med brannvernmyndigheten etter pbl § 21-5, se forskriftens § 6-2. For å få en best mulig vurdering av behovet for brannvann, bør nok kommunen ta stilling til brannvannstiltakene i tett sammenheng med hvilken type bygg man tillater oppført og kravene til va-planene for øvrig, og godkjenne dette under ett.

Drammensregionen har utarbeidet retningslinjer slokkevann og sprinkling.

I Skien gjør de det på følgende måte:

1. I forbindelse med reguleringsplanen uttaler VA seg om mulighetene for å levere nok brannvann fram til det aktuelle området.

Det hender de sier at det ikke er mulig å levere nok brannvann til et rekkehusområde,  uten at det gjøres tekniske tiltak i de planlagte bygningene slik at behovet for brannvann begrenses. I et område i Skien skulle det reguleres inn en barnehage i et vanlig boligområde med eneboliger (minst 8 m mellom hver bolig).  Brannteknisk rapport ba om 50 liter/sek til brannvann. VA sa 20 liter/sek kunne leveres,  og barnehagen måtte bygges etter det.  Utbygger godtok det.

2. VA-planen må utformes slik at kravene til avstander fra brannkum til bygning i teknisk forskrifts blir tilfredsstilt, samt at avstanden fra en bygning til en brannventil er så stor at brannen ikke hindrer brannvesenet i å bruke kummen. Disse kravene sørger for at det blir mange nok brannventiler i et boligområde. Brannkummene inneholder mer enn en brannventil.  Her er det også stengeventiler,  utspylingsventiler, uttak for trykkprøving,  klorering og lekkasjesøking. Her må VA i kommunen være på hugget og sørge for at plasseringen av det nødvendige antall brannkummer blir tilpasset kravet om vannledningsanlegget lar seg drive og vedlikeholde på en fornuftig måte (se hjemmel i plan- og bygningsloven §18-1, 2. ledd).

Kategorier: Diverse

Kommunen skal gå i gang med en ekspropriasjonssak og lurer på hvordan skjønn blir fastsatt. Saken det gjelder er område for boring av grunnvannsbrønn. Det mest vesentlige spørsmålet for oss er prisen.

13.03.2013

Partene kan avtale en pris seg i mellom, og kommunen bør vurdere å betale litt ekstra for å spare omkostningene (herunder utgifter til advokat/rettshjelper for begge parter) ved ekspropriasjonsskjønn. Er ekspropriasjonstillatelsen gitt, kan kommunen be de det eksproprieres fra om å få tiltre eiendommen på forhånd. Før slik adgang gis, må det sørges for at de nødvendige bevis til bruk i erstatningssaken blir sikret. Blir ikke partene enig om forhåndstiltredelse, kan kommunen søke om at det gjennomføres med tvang.

I de fleste ekspropriasjonssakene blir imidlertid erstatningen fastsatt ved skjønn. En skjønnssak er en rettssak som behandles etter egne prosessuelle regler i oreigningsloven og skjønnsprosessloven. Skjønnsretten består normalt av en juridisk dommer og fire skjønnsmenn. I de fleste tilfeller drar skjønnsretten på befaring for å se på eiendommen som skal eksproprieres. Retten  fastsetter deretter erstatningen etter prosedyre og påstand fra partene. Kommunen må innen ett år etter at ekspropriasjonstillatelsen er gitt, begjære ekspropriasjonsskjønn. Oversittes fristen, må det søkes om ny tillatelse.

Grunnloven sier at det skal gis full erstatning. Ekspropriasjonserstatningsloven gir bestemmelser for hvordan den skal fastsettes. Hovedprinsippene er:

  1. Grunneieren skal ha erstattet høyeste verdi av salgsverdi, bruksverdi eller gjenanskaffelsesverdi.
  2. Det kan gis erstatning for ulempe på den gjenværende eiendommen.
  3. Det kan gjøres fradrag for fordeler grunneier får som følge av ekspropriasjonen. Han skal vær skadesløs, men ikke tjene på inngrepet.
  4. Det gis ikke erstatning for dekning av skattekrav som blir utløst ved ekspropriasjonen.
  5. Tidspunktet for erstatningsberegningen er når skjønnsretten har avgjort erstatningsspørsmålet

Jeg anbefaler dere å ta kontakt med en advokat med erfaring på nettopp disse spørsmålene.

Du finner mer om ekspropriasjon og erstatning i forarbeidene til vannressursloven.

Kategorier: Diverse

Et andelslag i kommunen er opprettet for å drifte en felles privat kloakkpumpestasjon for fem eiendommer. De er registrert i enhetsregisteret som et BA og har nå fått krav fra Brønnøysundregistrene om omregistrering til samvirkeforetak. Selv mener de at dette er plundrete med krav om endring av vedtekter og ekstra utgifter for eierne og ønsker at kommunen skal inngå en samarbeidsavtale med dagens andelshavere, slik at de slipper omregistrering. Har andelslaget plikt til å tilpasse seg til samvirkeloven?

13.03.2013

Andelslag må tilpasse seg samvirkelova (eventuelt velge en annen organisasjonsform, men det antar jeg er lite aktuelt her). Hvis de ikke tilpasser seg loven, vil de ikke lenger få være registrert som BA i enhetsregisteret i Brønnøysund og dermed heller ikke kunne få bankkonto osv. For de aller minste andelslagene kan det kanskje være et alternativ å oppløse andelslaget og i stedet ha et sameie hvor sameierne er solidarisk ansvarlige for gjeld. Jeg tror imidlertid ikke om vi bør anbefale den modellen, det krever jo høy grad av tillit mellom sameierne. Norsk Vann har laget en veiledning for prosessen med å tilpasse et andelsvannverk til samvirkelova, slik at det skal være mulig å gjennomføre prosessen uten bistand fra advokat eller andre. Du finner også masse informasjon på nettsiden til Samvirkesenteret.

Kategorier: Diverse

Kommunen har siden 2010 som hovedregel tilkoblet abonnenter til hovedvannledning i samlekummer. Når kommunen rehabiliterer ledningsnettet får mange abonnenter, som følge av praksisendringen, forlenget sin stikkledning langs hovedledningstraseen frem til nærmeste samlekum. Arbeidet bekostes i disse tilfellene av kommunen. I vinter frøs vannet langs hovedledningstraseen for en av disse stikkledningene. Det ble da vurdert som rimelig at kommunen tok ansvaret for å tine ledningen, noe som normalt ikke gjøres på stikkledninger. Vi er usikre på om kommunen har varslingsplikt overfor enkeltabonnentene når vi endrer tilkoblingspunktet fra anboringspunkt til kum.

17.04.2013

Det vil medføre negative konsekvenser for den enkelte ledningseier i form av utvidet vedlikeholdsansvar at kommunen forlenger stikkledningene til en samlekum. Kommunen må ha hjemmel for å kunne gjøre denne type inngrep, eksempelvis i en avtale med abonnenten. Forurensningsloven § 22, 2. ledd gir hjemmel til å kreve omlegging av private avløpsledninger når kommunen foretar en fullstendig utskiftning av sitt ledningsnett. Det finnes imidlertid ikke noen tilsvarende bestemmelse for omlegging (fullstendig utskiftning) av vannledninger. Enkelte kommuner har regulert dette i sine abonnementsvilkår/sanitærreglemet.

Dersom kommunen overtar det utvidede ansvaret for den private stikkledningen, eller det totale eierskapet, slik det ble gjort i Stavanger, kreves det trolig ikke noen slik særskilt hjemmel.

Når det gjelder vannledninger har advokat Skaaraas i et notat til en kommune i 2001 konkludert med at så lenge det eksisterende ledningsnettet er lagt uten at kommunen var forpliktet til det, må kommunen også stå fritt i å nedlegge ledningen. Kommunen kan da også gjøre det mindre, nemlig å overdra til private å eie, drive og vedlikeholde deler av ledningen. Det burde også tilsi at man kan kreve at de private ledningseierne må finne seg i å få en noe lengre stikkledning frem til en omlagt hovedledning. Advokatfirmaet Haavind konkluderte i en betenkning fra 2003 med at det er greit å forlenge en privat ledning, siden beboernes fremtidige ulemper ved å drifte og vedlikeholde et helt nylagt ledningsnett må anses for å være beskjedne, og at økte vedlikeholdskostnader først ville komme langt frem i tid og slik at neddiskontert verdi av disse ulempene vil ha liten betydning. Det ble også sett hen til den praksis som har utviklet seg etter veiloven § 41, der det ikke gis erstatning for fremtidige vedlikeholdskostnader ved økt privat veilengde som følge av omlegging av hovedvei.

Kommunen kan løse dette ved å tilby å utføre og bekoste forlengelsen av den private stikkledningen, men stå fast ved at abonnenten selv har ansvar for drift og vedlikehold av hele den nye stikkledningen. Det er klokt å inngå avtaler med hver enkelt stikkledningseier om eierskap og vedlikeholdsansvar, fremfor å forutsette at dette er greit, siden hjemmelen for dette ikke er klinkende klar. Erfaringsmessig er de aller fleste fornøyd med at kommunen betaler utskiftning av ledningen, mot at de selv får en noe lengre ledning å vedlikeholde.

Kategorier: Diverse

27.08.2013

Reglene for hvem som er riktig klageinstans for kommunens vedtak på avløpsområdet er uoversiktlige.

Først må man sjekke om kommunen er gitt myndighet direkte i lovteksten, noe som er unntaket. Eksempler på at kommunen er tillagt myndighet direkte i loven er § 46 annet ledd (aksjon mot akutt forurensning) og § 26 (tømming av slam). Etter forurensningsloven § 85 annet ledd gjelder hovedregelen i forvaltningsloven § 28 annet ledd i disse tilfellene som innebærer at kommunestyret, formannskapet eller særskilt klagenemd er klageinstans.

Når kommunen har fått delegert myndighet, som gjelder de fleste områder innen avløp, sier forvaltningsloven § 28 annet ledd at det statlige forvaltningsorganet er klageinstans, hvilket betyr Fylkesmannen. Dette gjelder der myndigheten er direkte delegert/tillagt kommunen i forurensningsforskriften, eksempelvis §§ 12-2, 13-2, 14-3 og der det er gitt særskilt delegeringsvedtak (se forskriften § 41-8) som for forurensningsloven § 22 annet ledd. I disse tilfellene er Fylkesmannen klageinstans.

Etter forurensningsloven § 85 annet ledd, siste punktum kan imidlertid departementet bestemme at det skal være en annen klageinstans. Miljøverndepartementet har bestemt direkte i forurensningsforskriften § 12-15  at kommunestyret eller særskilt klagenemd skal være klageinstans for enkeltvedtak truffet av kommuner etter kapittel 12. Det er dermed valgt en annen ordning for saker etter kapittel 12 enn etter kapittel 13 og 14 hvor Fylkesmannen er klageinstans.

Miljøverndepartementet har laget en oversikt over hvem som er myndighet etter forurensningsloven.

Kategorier: Diverse

Et eldre leilighetsbygg i sentrum har septiktank som også går til det kommunale nettet. Tanken har kollapset og avløpsrørene er fullstendig krakelert. De har et akutt kloakkproblem. Idag går rørene godt over annen manns eiendom. Sameiet har fått prosjektert en annen trase som er heldigere i forhold til tomtegrenser men den vil fortsatt berøre den samme eiendommen som eies av en annen. Denne eieren nekter å signere tillatelse til dette og dermed kan ikke byggesak gi IG.

Hvordan løser vi dette og kan kommunen som forurensningsmyndighet komme med noen krav? Kommunen har forøvrig vedtatt Standard abonnementsvilkår.

24.09.2013
Kommunen opptrer i mange ulike roller i denne saken; som byggesaksmyndighet, som eier av hovedledningen og som forurensningsmyndighet, noe som gjør det krevende å vite hvordan dere bør gripe an saken.
  • Byggesaksmyndigheten skal etter pbl § 21-6, med mindre annet følger av loven, ikke ta stilling til privatrettslige forhold ved behandling av byggesøknaden. Jeg kan ikke se at loven hjemler innblanding i de privatrettslige forholdene her.
  • Eier av hovedledningen kan sette vilkår for hva som kan slippes inn på ledningen og for øvrig følge opp abonnementsvilkårene, men dette er neppe relevant som hjemler i denne sammenhengen.
  • Forurensningsmyndigheten får rettledning for sin rolle i forurensningsloven § 48 annet ledd:
    Forurensningsmyndigheten skal gjennom råd, veiledning og opplysning arbeide for å motvirke forurensninger og avfallsproblemer og se til at reglene i loven og vedtak i medhold av loven blir fulgt.
Som forurensningsmyndighet kan kommunen med hjemmel i forurl. § 22 annet ledd, jf § 7 fjerde ledd pålegge huseierne å utbedre sin private stikkledning. Se maler under fanen Hjelpemidler. Her ser det imidlertid ut til å være overflødig med et pålegg, i og med at huseierne ønsker å skifte ut septiktank og ledninger.
Dersom det oppstår eller er fare for en akutt forurensning, gjelder reglene i forurensningsloven kapittel 6 om at den ansvarlige i samsvar med § 7 skal iverksette tiltak for å avverge eller begrense skader og ulemper. Dersom den ansvarlige ikke iverksetter tilstrekkelige tiltak, skal kommunen søke å bekjempe ulykken. Med akutt forurensning menes etter § 38
… forurensning av betydning, som inntrer plutselig, og som ikke er tillatt etter bestemmelse i eller i medhold av denne lov. Begrepet av betydning blir i lovproposisjonen forklart nærmere: Hva som skal til i så henseende må bero på et skjønn. Ved dette skjønnet kan en ikke bare se på skadevirkningen av det enkelte tilfellet som kan inntre, men også hyppigheten av slike ulykker og deres samlede virkninger. Bugge skriver på Rettsdata: Det er klart at det ikke kan ha vært meningen å legge terskelen særlig høyt. Det avgjørende må være at virkningene gjør det ønskelig å treffe tiltak for å begrense og rydde opp. Akutt forurensning vil vanligvis skje plutselig, men kan også strekke seg over tid. Et eksempel er at det går hull i en kjemikalietank, men at tanken først tømmes etter en tid. Årsaken kan være noe som har utviklet seg gradvis, og også skadevirkningene kan først vise seg over lengre tid.
Dersom huseierne ikke klarer å få til noen avtale med naboen om endret trase for ledningene, må de utbedre septiktanken og ledningen i den eksisterende traseen, forutsatt at de har rett til å ha avløpsledning i den opprinnelige traséen basert på avtale eller hevd. I så fall vil man kunne infortolke en rett til nødvendig atkomst for istandsetting/ utskiftning av ledningen. Hvis ledningen må skiftes ut må huseierne søke om tillatelse etter plan- og bygningsloven til å gjøre dette (de har vel bare søkt om tillatelse til en endret trasé), med mindre kommunen unntar utskiftningen fra søknadsplikt, se eget svar på spørsmål om søknadsplikt for utskiftning av stikkledninger.
Kategorier: Diverse

24.09.2013

Reparasjoner ved rør- og ledningsbrudd er etter byggesaksforskriften § 4-1 bokstav e) nr. 9 unntatt fra søknadsplikten etter plan- og bygningsloven § 20-5. Dibk viser i sin veiledning til bestemmelsen til en prinsipputtalelse fra KRD av 01.04.2011 som fastslår at kommunene kan unnta andre mindre tiltak, eksempelvis omlegging av stikkledninger. KRD skriver at kommunen må gjøre en konkret vurdering, der det må tas hensyn til størrelse, plassering, omgivelser mv.

Kommunen skal vurdere det enkelte tilfelle, men det kan være praktisk at kommunen lager retningslinjer for hvilke tiltak kommunen ønsker å unnta, og eventuelt hvilke vilkår som må oppfylles for å unnta tiltaket fra søknadsplikten. På den måten sikrer man både forutsigbarhet og likebehandling.

Kategorier: Diverse

Kan kommunen delegere ansvaret for å vedta pålegg og gje tvangsmulkt med hjemmel i plan og bygningsloven eller forurensingsloven til eit kommunalt A/S eller IKS? Korleis må dette i så fall organiserast?

11.12.2013

Dersom en eller flere kommuner organiserer hele eller deler av VA-virksomheten i et kommunalt eller interkommunalt selskap, vil selskapet være privat, selv om kommunene er eneeiere. Hovedregelen etter tradisjonell delegasjonslære er at kommuner ikke kan delegere offentlig myndighet til private uten hjemmel i lov. Det har imidlertid skjedd en viss glidning i holdningene til delegasjon. En absolutt begrensning ligger uansett i at adgangen til å delegere, fastsette forskrift og fatte enkeltvedtak etter alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper bare kan delegeres til organer som er underlagt det delegerende organs instruksjons- og overprøvingsmyndighet.

Spørsmålet om å delegere myndighet til kommunale og  interkommunale selskap uten klar hjemmel til slik delegasjon i særlovgivningen ble ikke drøftet i departementets proposisjon med forslag til kommuneloven av 1992. Kommuneselskapsutvalget framhevet imidlertid at delegasjonsadgangen må vurderes ut fra en tolkning av det enkelte lovgrunnlag om kommunale oppgaver og myndighet kan legges til egne rettssubjekter. Selv om utgangspunktet er at de ikke kan delegere slike oppgaver og myndighet uten hjemmel i lovgrunnlaget, så vil kravet til hjemmel kunne variere.

Utvalget sa blant annet:

Selv om ikke lovteksten sier noe direkte om det, kan det på grunnlag av lovens forarbeider og de hensyn loven skal tilgodese, likevel være forsvarlig å tolke loven slik at kompetansen kan utøves av andre enn kommunenes egne organer.

Og videre:

Generelt må det imidlertid kreves klar hjemmel i loven for å kunne legge oppgaver som innebærer offentlig myndighetsutøvelse av inngrepsmessig karakter til andre rettssubjekter enn kommunen selv. Det samme må som hovedregel gjelde forvaltningsansvar av offentligrettslig art som gjelder organisering av offentlig forvaltning og samfunnsmessig styring.

I en artikkel i Lov og Rett 1992 side 544-551 trakk Svein Eng fram fire kriterier for det offentliges adgang til å delegere myndighet til private:

  • Hva slags kompetanse det er aktuelt å delegere – utdeling av goder er lettere enn å pålegge plikter, kompetanse som utøves etter klare kriterier kan lettere delegeres enn kompetanse som utøves etter skjønn.
  • Jo større plikt eller fordel desto mer betenkelig er det å delegere.
  • Hva slags privat rettssubjekt man ønsker å legge den offentlige kompetansen til spiller en rolle, det er minst betenkelig med selskap der stat eller kommune har en så stor eierandel at de har kontrollen over selskapet.
  • Muligheten det offentlige har til å styre den privates utøvelse av kompetansen.

Hvorvidt det er adgang til delegasjon av myndighet etter særlov til et kommunalt eller interkommunalt selskap vil med andre ord avhenge av en tolkning av henholdsvis forurensningsloven og plan- og bygningsloven. Det kreves en relativt klar lovhjemmel, samtidig som det spiller  en rolle hva slags myndighet det er snakk om å delegere. Dess mer inngripende myndighet som vurderes delegert, dess sterkere krav til klar hjemmel. Der særloven ikke eksplisitt hjemler delegasjon av offentlig myndighet, bør en ha relativt klare holdepunkter i andre rettskildefaktorer som forarbeider og reelle hensyn for at det skal være slik adgang.

Plan- og bygningsloven har ikke bestemmelser om delegasjon av myndighet til kommunale eller interkommunale selskap, og det er derfor heller ikke hjemmel for å delegere myndigheten til å vedta pålegg eller gi tvangsmulkt.

Forurensningsloven § 83 sier følgende:

Kommuneloven gjelder for kommunens og fylkeskommunens delegasjonsadgang. Når særlige hensyn taler for det, kan kommunestyret og fylkestinget delegere myndighet til å treffe enkeltvedtak til henholdsvis kommunale/interkommunale og fylkeskommunale/interfylkeskommunale selskaper.

Når særlige hensyn taler for det, kan med andre ord kommunen delegere myndigheten til å vedta pålegg og gi tvangsmulkt til et et kommunalt eller interkommunalt selskap. Bestemmelsen gir imidlertid bare hjemmel til å delegere den kompetansen som kommunene har fått direkte i loven, og ikke kompetansen som er delegert til kommunen fra Miljøverndepartementet. Hvis kompetansen er lagt til kommunestyret, kreves det særskilt hjemmel for å kunne delegere denne videre. Eksempler på at kommunen er tillagt myndighet direkte i loven er § 46 annet ledd (aksjon mot akutt forurensning) og § 26 (tømming av slam). Adgangen til å videredelegere myndighet i medhold av forurensningsloven § 83 er med andre ord veldig begrenset.

Det er viktig å være oppmerksom på kravet om at det bare kan delegeres til organer som er underlagt det delegerende organs instruksjons- og overprøvingsmyndighet. Det blir dermed avgjørende hvordan man organiserer myndighetsutøvelsen. Delegasjon krever at kommunen sikrer seg retten til å styre vedtakene som fattes i første instans, og at klager bringes inn for kommunens klagenemd.

Kategorier: Diverse

Kan kommunen stille krav til eiere av fast eiendom (eller utbyggere) til mengde vann som slippes ut til resipient? Både ved nyetablering og fra eksisterende enebolig som ligger rett ved siden av en bekk?

27.05.2015

Her trenger dere nok både å gå gjennom hvilken rolle og hvilken hjemmel dere har for å stille krav.

  1. Som eier av avløpsanlegget kan dere sette påslippkrav overfor abonnentene. Kravene dere kan sette finner dere hjemmel for i deres abonnementsvilkår, og der vil dere ganske sikker finne at dere kan sette mengdebegrensninger for påslipp.Som vannressursmyndighet kan kommunen i en viss utstrekning sette krav om infiltrasjon i grunnen etter vannressursloven § 7 annet ledd. Denne bestemmelsen har både betydning ved utarbeidelse av reguleringsplaner (første punktum), og ved byggetillatelser og for eksisterende bebyggelse når det kan gjennomføres uten urimelig kostnader (annet punktum). Forarbeidene til vannressursloven § 7 annet ledd i NOU 1994:12 har mye interessant informasjon (se merknaden til § 6).
  2. Krav av hensyn til resipienten (vassdrag med årssikker vannføring) etter vannressursloven § 8 fastsettes i konsesjoner av NVE, som er vannressursmyndighet etter denne bestemmelsen. Jeg anbefaler at dere kontakter NVEs regionkontor for å drøfte dette behovet.
  3. Som forurensningsmyndighet kan kommunen sette krav til omlegging og utbedring av stikkledning  etter forurensningsloven § 22 annet ledd. For utslipp av overvann er Fylkesmannen myndighet, så her ville jeg kontaktet dem.
  4. Som plan- og bygningsmyndighet kan kommunen  både sette bestemmelser som planmyndighet og som bygningsmyndighet (se min gjennomgang på fagtreffet – nb – jeg er ikke ekspert på plan- og bygningsloven).

I forbindelse med nye boliger er nok plan- og bygningsloven § 27-2 og byggteknisk forskrift § 15-10 de mest aktuelle bestemmelsene.

Jeg anbefaler at dere i samarbeid med kommunens plan- og bygningsavdeling får i stand et samarbeid med både Fylkesmannen og NVE for å samordne dette, da det kan være behov for å bruke myndighet som er tillagt disse i tillegg til kommunens myndighet.

Kategorier: Diverse

Skal det sendes varsel og pålegg om utbedring ved en lekkasje på privat avløpsledning når forurensningen berører andre eiendommer eller er større enn en liten lekkasje, og lekkasjen må utbedres umiddelbart. Er det mulig å sende kun pålegget? Og hvis ja, med hvilken hjemmel kan en gjøre dette?

22.07.2015

Norsk Vann har utviklet standardbrev for pålegg om utbedring av lekkasjer på avløpsanlegg.

Fremgangsmåten når kommunen vil bruke brevmalene må tilpasses til hvor mye det haster å få gjennomført tiltaket. Eksempelvis må kommunene vurdere om det er tilstrekkelig med muntlige vedtak uten forhåndsvarsling ved større vannlekkasjer på private ledninger. Det samme kan selvfølgelig også være aktuelt for en avløpslekkasje, hvis dere vurderer at det må skje noe umiddelbart, altså ikke i løpet av eksempelvis en ukes tid. Her vil det i hvertfall ikke være naturlig å starte med et informasjonsbrev, men sende varsel om pålegg mv. med en gang. I tillegg kan fristene kortes ned i slike situasjoner.

Selv om det haster å sette i verk tiltak skal forurenseren gis mulighet til å rydde opp selv før kommunen setter i verk umiddelbar gjennomføring etter forurensningsloven, se parallell problemstilling etter forurensningsloven § 46 annet ledd (aksjoner mot akutt forurensning) Eidsivating lagmannsrett 25.09.2012.

Kategorier: Diverse

Kommunen må pålegge utbedring av en lekkasje på en eiendom som er eid av to parter. Den ene parten er veldig interessert i å fikse lekkasjen, mens den andre ønsker å selge eiendommen, og vil derfor ikke gjøre noe. Jeg tror derfor at tvangsmulkt kommer til å bli krevd fordi de har ingen fremdrift med utbedring. De hadde fått fristforlengelse uten å sette i gang tiltak. Kan kommunen skrive i pålegget at tvangsmulkt deles mellom begge eiere og at det skal deles til 50/50? Eller er dette noe privatrettslig som de må avgjøre selv?

23.07.2015

Så lenge eiendommen er eid av to parter er disse solidarisk ansvarlig for en eventuell tvangsmulkt knyttet til utøvelsen av det felles eierskapet. Det innebærer at begge kan holdes ansvarlig for hele beløpet. Hvis kommunen velger å dele beløpet 50/50 mister dere den doble sikkerheten for hele beløpet som solidaransvaret innebærer. Det er imidlertid, så vidt jeg kjenner til, ikke noe i veien for at kommunen kan velge å «frasi seg» denne sikkerheten for deler av beløpet, og bare kreve inn halvparten fra hver av eierne. Problemet med en slik ordning er imidlertid at dere griper inn i det underliggende ansvarsforholdet mellom eierne, det er jo ikke sikkert at de eier 50% hver.

Kategorier: Diverse

Kan man pålegge utkobling av minirenseanlegg på samme måten som slamavskiller? Hvor hjemles i såfall dette?

23.07.2015

Det finnes ingen tilsvarende hjemmel som forurensningsloven § 26 for minirenseanlegg. Dersom det skal være aktuelt å fjerne et minirenseanlegg må man få på plass en annen godkjent avløpsordning først.

Dersom et minirenseanlegg ikke fungerer må kommunen benytte forurensningsloven § 18 eller forurensningsforskriften §12-16. Det kan også være aktuelt å benytte forurensningsloven § 7 for å stanse en forurensning.

Det første dere må gjøre for å avklare rett hjemmel er å finne ut om det finnes en utslippstillatelse og hva som eventuelt står i den. Deretter bør dere avklare om forholdene på eiendommen samsvarer med utslippstillatelsen. Kopi av rapporter fra servicebesøk er også veldig nyttig.

Se avlop.no og miljøkommune.no for mer informasjon om mindre avløpsanlegg.

Kategorier: Diverse

Kommunen har hatt et brudd som ingen kunne forutse på en hovedvannledning. Det hadde trengt vann inn på en privat eiendom og vasket bort en del singel etc. Kommunen ble ikke varslet om dette før vi fikk et regresskrav fra forsikringsselskapet til huseier. Hvor går grensen for at selskapene skal kunne kreve regress? Er det om en har opptrådt uforsiktig, eller kan en kreve regress uansett. Burde ikke kommunen vært kontaktet i en tidligere fase slik at en kunne vært behjelpelig med personell og materiell for raskere å kunne tatt seg av eventuelle skader/opprydding.

23.07.2015

Når skaden skyldes vann fra et brudd i en vannledning kan kommunen holdes ansvarlig etter vannressursloven § 47 bokstav d), selv om det ikke var mulig å forutse ledningsbruddet (uten hensyn til skyld). Erstatningsansvaret begrenses av de uskrevne reglene om ansvarsfritak ved ekstraordinære hendelser som ikke er under menneskelig kontroll (force majeure), typisk ekstremvær med over 50 års gjentaksintervall.

Forsikringsselskapet kan ikke kreve regress for skader som kunne vært hindret hvis kommunen hadde vært kontaktet på et tidligere tidspunkt, se forsikringsavtaleloven § 6-4 jf. § 4-10. Kommunen har heller ikke en ubegrenset plikt til å dekke skader, eksempelvis har de fleste kommuner fraskrevet seg ansvaret for skader i ikke godkjent innredet kjeller, her kan du evt. sjekke om dere har fraskrevet dette ansvaret i deres abonnementsvilkår, se standard abonnementsvilkår punkt 3.14.

Kategorier: Diverse

Jeg ser litt på hvor og hvordan kommunen kan sette krav til olje- og fettutskillere. Vi holder på å revidere vår VA-norm og jeg lurer på om vi burde tatt inn et krav her. Hva er fordelen og ulempen med å sette krav i VA-norm fremfor i forskrift eller vedtak? Kan vi bruke VA-normen for å sette krav?

23.07.2015

Kommunen fastsetter sin lokale VA-norm som eier av vann- og avløpsanlegget. På linje med abonnementsvilkårene, er VA-normen privatrettslige vilkår som må håndheves privatrettslig, noe som normalt er mer krevende enn håndheving av forskrifter eller vedtak som fastsettes med hjemmel i lov.

Mye av det VA-normene regulerer er ikke lovhjemlet, så kommunen har som regel ikke noe annet valg enn å regulere det ut fra eierskapet til sitt anlegg.

Når det gjelder olje- og fettutskillere er det bestemmelser i forurensningsforskriften kapittel 15 og 15A. Etter § 15A-4 kan kommunen fastsette krav i enkeltvedtak eller forskrift.

Se eksempelvis Oslo VAVs maler

Kategorier: Diverse

Kommunen må gi pålegg om nytt lokk til en slamavskiller med råttent lokk som er farlig for barn og dyr. Hvilken lov/forskrift bør dette hjemles i?

23.07.2015

Plan- og bygningsloven har en bestemmelse i § 28-6 om Sikring av basseng, brønn og dam:

”Basseng og brønn skal til enhver tid være sikret slik at personer hindres fra å falle i dem. Brønn eller dam som antas å medføre særlig fare for barn, kan kommunen pålegge gjenfylt eller sikret på annen måte innen en fastsatt frist. Gjenfylling kan ikke skje dersom brønn eller dam er påkrevet av hensyn til vannforsyningen. Dammer som faller inn under vannressursloven, skal sikres etter reglene i vannressursloven.
Grunneieren er ansvarlig for at anlegg er sikret som nevnt i første ledd. Er grunnen bortleid mer enn to år, påhviler ansvaret leieren eller festeren. Blir anleggene bare brukt av noen som ikke er ansvarlig etter foranstående regler, påhviler ansvaret brukeren.
Departementet kan gi forskrifter med krav til sikkerhetsnivå og sikringstiltak for basseng, brønn og dam.”

Pass på at du har fått delegert myndighet etter denne bestemmelsen, eller få de som har fått denne myndigheten til å undertegne pålegget.

Kategorier: Diverse

Kan eiere av eksisterende vann- og avløpsnett kreve at kommunen overtar anlegget? Vi ser både fordeler og ulemper med kommunal overtagelse. I dag er det spesielt en eier som ønsker kommunal overtakelse, men det innebærer store ekstrautgifter og arbeid.

23.07.2015

Lov om kommunale vass- og avløpsanlegg pålegger ikke kommunene å overta private anlegg, se merknaden til lovens § 1 «Kravet om at anleggene bare kan selges til kommunen medfører ingen tilsvarende kjøpeplikt for kommunen.» Norsk Vann utarbeidet i 2011 en rapport om kommunal overtakelse av private andels/samvirkevannverk hvor det står mer om dette.

Kategorier: Diverse

Kommunen har rehabilitert hovedledningen og lagt separat system. Alle husene langs traseen er pålagt utbedring av stikkledningene og separering av avløpet. Det er i forbindelse med pålegget varslet om tvangsmulkt. To eiendommer A og B har sin felles stikkledning over eiendom C. Det foreligger tinglyst erklæring som gir A og B rett til å vedlikeholde denne. Eiendom C har sin egen stikkledning et stykke unna. Eier av C tillater ikke at A og B rehabiliterer sine ledninger, med mindre de flytter traseen nærmere hus C slik at eieren kan få drenert sitt hus samtidig. Dette er det blitt en tvistesak som de har hatt i forliksrådet. Der kom de heller ikke til enighet.

Vi planlegger å iverksette tvangsmulkt, men lurer på om dette er mulig mot A og B, siden de ikke får lov å grave på C. Vi lurer også på hvilke mulighet A og B selv har til å gjennomføre gravingen, siden det foreligger tinglyst rettighet.

Et alternativ kunne kanskje være kommunal gjennomføring av tiltakene for huseiernes regning. Men kommunen kan vel heller ikke ta seg tilrette på eiendom C for å gjennomføre stikkledninger til A og B.

24.07.2015

I Miljødirektoratet veiledning i bruk av tvangsmulkt står det følgende:

«Dersom det er tvil om det i det hele tatt er mulig å overholde plikten, for eksempel på grunn av mangelfull teknologi eller andre forhold utenfor den ansvarliges herredømme, bør ikke tvangsmulkt anvendes.

Det må gis så lang frist for oppfyllelse av kravet at det objektivt sett lar seg gjøre å overholde den. Det er imidlertid anledning til å sette fristen slik at det kreves ekstra arbeid og kostnader for at den ansvarlige skal klare å overholde den.»

Huseier A og B må gå til sivilt søksmål for å få et tvangsgrunnlag for å kunne gjennomføre gravingen på huseier C sin eiendom. Separering vil nok med hjemmel i servituttloven § 2, 2. ledd kunne tolkes inn i den avtalte retten til å vedlikeholde ledningen. Når man først har fått en rett til å ha ledninger liggende over annens eiendom, så samsvarer det med tiden og forholdene, at en felles avløpsledning blir separert i en spillvann og en overvannsledning etter forutgående pålegg fra kommunen, da dette er en form for utskiftning som etter hvert har blitt svært vanlig å utføre i Norge. Se også dom fra Romsdal tingrett av 28.02.2014. Unntak kan tenkes der grunneier kan påvise at utskiftningen vil kunne medføre nye og varige ulemper for ham av et visst omfang. I så fall vil det være nødvendig med en ny avtale med grunneier, evt. ekspropriasjon, dersom dette ikke skulle være mulig å få til. Kommunen kan fortsatt opprettholde pålegg om separering i en slik situasjon, men det bør settes en frist for ledningseier til å ta ut søksmål eller ekspropriasjonssak ovenfor grunneier. Så lenge ledningseier ikke har adgang til å separere ledningene, kan det ikke løpe tvangsmulkt pga. at oppfølgning av gitt pålegg vil være umulig. Tvangsmulkten bør ikke fastsettes før huseier A og B har fått gjort dette, men kommunen må kunne forvente at avklaringen skjer innen rimelig tid.

Umiddelbar gjennomføring ved forurensningsmyndigheten brukes i saker hvor tiltakene haster og for øvrig bare i spesielle tilfeller, hvor det for eksempel er grunn til å tro at tvangsmulkt ikke vil ha effekt. Hjemmelsgrunnlaget er forurensningsloven § 22, annet ledd, jf. § 74 eller standard abonnementsvilkår for vann- og avløp pkt. 1.4, jf. pkt. 1.5 eller tilsvarende kommunale leveringsvilkår. Etter forurensningsloven § 22 annet ledd gjelder retten til umiddelbar gjennomføring bare for pålegg etter § 7 fjerde ledd eller § 37 første eller annet ledd. I følge Bugges kommentar til bestemmelsen på Rettsdata må den imidlertid antas å komme til anvendelse også når forurensningsmyndigheten har gitt pålegg etter andre bestemmelser i loven, som må sees som presiseringer av § 7, f.eks. § 20 annet ledd. Dette vil kunne være et slikt tilfelle. I denne saken vil imidlertid gjennomføringen berøre naboen (C) som nekter A og B å separere sin stikkledning over C sin eiendom. Etter tredje ledd «… kan forurensningsmyndigheten gjøre bruk av og om nødvendig volde skade på den ansvarliges eiendom.» Ut fra dette antar jeg at bestemmelsen ikke kan brukes når tiltaket gjør skade på en tredjeparts eiendom.

Kommunen vil kunne skifte ut private stikkledninger på privat grunn dersom det på forhånd er inngått avtale med ledningseier om dette, eller det er gitt pålegg om utbedring som ikke er etterkommet innen fastsatte frister. Grunneieren må i tilfelle gå til midlertidig forføyning for domstolene, dersom han anser at slik utskiftning ikke kan anses for å være i samsvar med servituttlovens § 2 som gir nærmere regler om partenes rådighet.

Grunneier (C) kan etter nærmere regler i servituttloven §§ 5-7 kreve ledningstraseen flyttet på egen eiendom. Hovedregelen er at grunneier i slike tilfelle må bære alle kostnadene forbundet med flyttingen, med mindre flyttingen av trasé også vil være til fordel for ledningseieren.

 

 

Kategorier: Diverse

En kommunal avløpsledning ligger inn en vei som er kommunal, men veigrunnen eies ikke av kommunen. Dagens eier ønsker ikke å gi kommunen lov til å oppgradere eksisterende avløpsledning. Kan han nekte oss det?

Eieren av veigrunnen har kjøpt eiendommen for flere år siden, men eiendomsoverdragelsen er ikke tinglyst, da han ikke ville betale dokumentavgift. Den gamle eieren er svært frustrert. Vi har fram til nå utelukkende sendt brev til gammel eier, men nå skal vi snart sende ut varsel om pålegg om separering av avløpet. Kan vi sende den til nåværende eier? Vi har grunn til å tro at nåværende eier ikke er interessert i å fikse avløpet sitt, og vi vil jo sette gammel eier i en vanskelig situasjon når vi må følge opp det pålegget vi må gi.

24.07.2015

Det er antagelig inngått en skriftlig avtale om at kommunen kan ha ledninger liggende i vegen og at kommunen vedlikeholder den. I såfall bør du sjekke hva som står i denne avtalen. En rett til å ha ledninger liggende vil som regel innebære at man også har rett til å vedlikeholde og oppgradere disse, med hjemmel i servituttloven § 2, 2. ledd. Når man først har fått en rett til å ha ledninger liggende over annens eiendom, så samsvarer det med tiden og forholdene, at en felles avløpsledning blir separert i en spillvann og en overvannsledning etter forutgående pålegg fra kommunen, da dette er en form for utskiftning som etter hvert har blitt svært vanlig å utføre i Norge. Se dom fra Romsdal tingrett av 28.02.2014 om kommunens rett til å legge rør med større dimensjon innenfor en gjeldende vedlikeholdsavtale. Unntak kan tenkes der grunneier kan påvise at utskiftningen vil kunne medføre nye og varige ulemper for ham av et visst omfang.

Dersom det ikke finnes noen skriftlig avtale kan kommunen ha hevdet en rett i tråd med hevdslova. For synlige tiltak/tiltak grunneier kjenner til er hevdstiden 20 år. Har kommunen hevdet en rett til å ha sine ledninger liggende i veigrunnen omfatter denne retten også rett til å vedlikeholde og foreta normal oppgradering.

Forurensingsloven § 22 annet ledd sier at «eier» kan pålegges å separere sin ledning. Selv om avtalen ikke er tinglyst er kjøperen eiendommen eier av eiendommen og er dermed riktig adressat for pålegget. Det gir også best sammenheng i og med at det er kjøperen av eiendommen som er forurenseren, i form av å ha avløp.

Kategorier: Diverse

Det bygges i dag va-anlegg som skal tilknyttes kommunalt vann- og avløp. Anleggene skal forsyne 100-150 hytter samt noen boliger. Intensjonen er at hovedledninger og stikkledninger internt i bolig/hyttefeltet skal være private. Hvordan stiller dette seg i forhold til §1 i lov om kommunale vass- og avløpsanlegg? Vil reservoartank for vann og små avløpspumpestasjoner, som skal dekke behovet internt i hytte/boligfeltet, også kunne være privat?

Blir det private anlegget regnet som «mindre vass- og avløpsanlegg» , jf. 3 ledd i §1? Bakgrunnen for spørsmålet er om anlegget må være organisert som andelslag eid av brukerne eller om de kan endre organisasjonsform, f.eks. til et AS.

24.07.2015

Stikkledninger (inkludert lange felles strekk) er ikke omfattet av begrepet «vass-og avløpsanlegg» i vass- og avløpsanleggslova § 1, se annet ledd. Det øvrige grensesnittet er ikke definert entydig i verken lov eller forarbeidene til denne, men er overlatt til kommunen å fastsette.

Fra Prop 136 L (2010-2011):

«For å klargjøre hva som menes med vann- og avløpsanlegg er det i andre ledd inntatt en definisjon av dette. Bestemmelsen tar sikte på å fange opp behandlingsanlegg for vann og renseanlegg for avløp, hovedledninger for vann og avløp, pumpestasjoner, høydebasseng, trykkforsterkningsanlegg mv. som er nødvendige for å levere vann- og avløpstjenester innenfor den enkelte kommunes forsyningsområde.

Begrepet avløpsanlegg skal være sammenfallende med definisjonen i lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) § 21. Avløpsanlegg er der definert som anlegg for transport og behandling av avløpsvann, dvs. sanitært og industrielt avløpsvann og overvann. Definisjonen er utdypet i forskrift 1. juni 2004 nr. 931 om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften) § 11-3 bokstav f) til å omfatte ethvert anlegg for håndtering av avløpsvann som består av en eller flere av følgende hovedkomponenter: avløpsnett, renseanlegg og utslippsanordning.

Hva som er å anse som et vannanlegg er ikke like tydelig definert i eksisterende lovverk. Departementet legger likevel til grunn definisjonen som er gitt i forskrift til lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet (matloven). Det følger av forskrift 4. desember 2001 nr. 1372 om vannforsyning og drikkevann (drikkevannsforskriften) § 3 nr. 3 at det i et vannforsyningssystem inngår et eller flere av følgende elementer: vanntilsigsområde, vannkilde, vannbehandling, vannbehandlingsanlegg, transportsystem og driftsrutiner. Systemet omfatter også vann.
Definisjonen i andre ledd omfatter ikke private ledninger (stikkledninger) og utstyr utenfor husets yttervegger som er tilknyttet offentlig vann- og avløpsanlegg. Inn under dette går også den enkeltes sanitærinstallasjoner, som er definert som rør, installasjoner og utstyr innenfor husets yttervegger som er tilknyttet vann- og avløpsanlegg. Lovforslaget medfører ingen endring i rettstilstanden når det gjelder grensesnittet mellom kommunalt eide hovedledninger og private stikkledninger.

Med mindre vann- og avløpsanlegg i tredje ledd menes separate avløpsanlegg som er mindre enn 50 pe (personekvivalenter), og som ikke er tilknyttet offentlig nett, jf. forurensningsforskriften § 12-1. Videre omfattes mindre behandlingsanlegg for drikkevann der vannforsyningssystemet forsyner mindre enn 20 husstander/hytter, eller mindre enn 50 personer eller tilsvarende.

Unntaket innebærer at mindre anlegg ikke er underlagt salgsforbudet til andre enn kommuner i første ledd. Dersom et eksisterende anlegg utvides slik at det ikke lenger faller inn under definisjonen av mindre anlegg, må det søkes om tillatelse til utvidelse etter § 2. Ved oppføring av nye bygg skal det være sikret adgang til drikkevann og bortledning av avløpsvann i tråd med plan- og bygningsloven §§ 27-1 og 27-2.»

Kategorier: Diverse

Skal eier eller fester signere avtale om rett til å ha kommunale ledninger i grunnen, eller begge? Og hva hvis eiendommen er framfestet?

25.07.2015

En festerett innebærer at festeren leier grunnen, noe som innskrenker grunneieres disposisjonsrett. Det vil avhenge av festeavtalen om festeren (altså leietakeren) har rett til å inngå en avtale med kommunen om å legge ledninger i grunnen, eller om også grunneier må inn i bildet. Det sikreste vil være å involvere begge parter og få avtalen tinglyst som en servitutt på eiendommen.

Kategorier: Diverse

Vi har to store vannverk i kommunen, et kommunalt og et privat. Drikkevannsforskriften viser til «vannverkseier» som ansvarlig for kvalitet, mengde og leveringssikkerhet. Og at Mattilsynet er myndighet. Så mitt spørsmål da er hvilket ansvar har kommunen ovenfor abonnenter hos det private vannverket og de med annen privat vannforsyning?

30.07.2015

Så lenge kommunen ikke eier vannverket har den heller ikke et ansvar som vannverkseier etter drikkevannsforskriften. Kommunen har imidlertid et overordnet ansvar for at de sanitære forholdene i kommunen er tilfredsstillende, jf. folkehelseloven og forskrift om miljørettet helsevern og helseberedskapsloven. Se mer om dette i Vann- og avløpsrett kapittel 2.

Kategorier: Diverse

En privat pumpestasjon virker ikke som forutsatt. Det er to eiere av dette anlegget (tinglyst på eiendommene) men de er ikke enige om noe som helst. Den ene av disse har koblet seg fra dette private anlegget, og har tatt i bruk en annen privat løsning. Vi antar at kloakken renner over og ut i grunnen. Vi har ikke påvist/dokumentert forurensing på eiendommene eller i sjøen nedenfor per dags dato.

Den ene av eierne (den som nå har frakoblet) har noen ganger engasjert en pumpebil til å tømme anlegget. Kan kommunen bruke forurensningsloven §§ 7 eller 22 på et slikt tilfelle, eller må det være konstatert forurensning først før vi kan bruke disse?

30.07.2015

Jeg forstår problemstillingen som at den private pumpestasjonen er knyttet til en stikkledning som fører til kommunens hovedledning. I slike tilfeller kan kommunen enten bruke sine abonnementsvilkår som anleggseier eller forurensingsloven § 7. Ved å bruke forurensningsloven vil kommunen også kunne bruke de tilhørende tvangsmidlene. Siden problemet er en pumpestasjon og ikke selve stikkledningen dekker ikke forurensingsloven § 22 denne situasjonen.

Etter forurensingsloven § 7 er det tilstrekkelig at det foreligger «fare for forurensning». Når pumpestasjonen ikke virker vil jeg mene at det foreligger en slik fare, uten at det er behov for å konstatere at det faktisk har skjedd. Hans Christian Bugge skriver i sin kommentar på Rettsdata følgende:

«I formuleringen «kan medføre fare» ligger føre-var-prinsippet implisitt, og i tillegg er det jo slik at definisjonen av forurensning omfatter at noe kan medføre skade eller ulempe. Men hva skal til for at det foreligger «fare» for forurensning? Det må foreligge en viss mulighet for at forurensning i det hele tatt vil inntreffe, og for at forurensningen eventuelt vil gå ut over det som er tillatt etter loven selv, en forskrift eller en utslippstillatelse. Det er ikke nødvendig at det foreligger en overveiende sannsynlighet for at dette vil inntreffe; en viss mulighet er nok. Det kan for eksempel ikke være et krav at det foreligger noe nær vitenskapelig bevis f.eks. at et stoff har bestemte skadevirkninger; pålitelige indikasjoner om en slik mulighet må være nok, jf. også føre-var-prinsippet slik det er formulert i lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven eller nml.) § 9 annet punktum. Men muligheten må ikke være for fjern. I forarbeidene uttales: «I praksis bør det ikke stilles for strenge krav. Det er imidlertid klart at ofte vil faren være så liten at en uten videre må kunne se bort fra den.» (Ot.prp. nr. 11 (1979-80) s. 96).»

Kategorier: Diverse

Det anses som ønskelig ut fra driftsmessige forhold at takvann renses for sand  og organisk materiale. Kan kommunen med hjemmel i Standard abonnementsvilkår generelt kreve at takvann skal gå via drenskum/sandfang før påslipp til kommunalt overvannsnett?

30.07.2015

Etter Standard abonnementsvilkår, Tekniske bestemmelser pkt 3.2 skal alt overvann passere sandfang før det slippes inn på hovedledning. Det er da ikke behov for noe særskilt pålegg, kravet er jo der allerede, og ifølge punkt 3.2 i de administrative bestemmelsene er abonnenten ansvarlig for at de tekniske kravene i tekniske bestemmelser overholdes i hele anlegges funksjonstid.

Bestemmelsen har imidlertid ikke tilbakevirkende kraft for anlegg som er etablert før kommunen hadde vedtatt standard abonnementsvilkår (evt. tilsvarende vilkår).

Det er ikke gitt særskilte sanksjonsbestemmelser overfor abonnenter som ikke følger opp kravene, så kommunen må gå til domstolen for å følge opp abonnenter som ikke følger bestemmelsene frivillig.

Kategorier: Diverse

Det ble oppdaget en privat lekkasje på en avløpsledning. Det var en akutt situasjon (avløpet rant ut i terreng mot en barnehage). Vi bestemte oss derfor å sette i gang arbeid med å stoppe forurensing til tross for at den ledningen var en privat avløpsledning. Som sagt er avløpsledningen privat og vi har utbedret denne lekkasjen fordi det var viktig å stanse forurensningen. Eiere av ledningen har sendt en melding til kommunen om at kommunen skal bekoste arbeidet med utbedring.

Har vi myndighet til å utføre en utbedring av en privat avløpsledning når det haster?

30.07.2015

I en dom avsagt av Eidsivating lagmannsrett 4 oktober 2012 kom domstolen frem til at vilkårene for umiddelbar gjennomføring ved kommunen etter forurensningsloven § 74 ikke var til stede, fordi opprydningstiltaket ikke ville blitt forsinket av at kommunen i stedet for å gjennomføre tiltaket selv hadde rettet et pålegg (muntlig) mot den som var ansvarlig for den potensielle forurensningen slik at de kunne rydde opp. I den aktuelle dommen var den ansvarlige et spyle- og sugefirma og derfor særlig velegnet til å foreta opprydningen på en billig måte selv. Dette innebærer at dere må vise at et slikt pålegg ikke var noe alternativ i den aktuell situasjonen.

Norsk Vann har utarbeidet standardbrev for umiddelbar gjennomføring ved forurensningsmyndigheten.

Kategorier: Diverse

Kommunen har plan om å legge ein ledning gjennom to vatn. Dette er ein vassleidning som ligg inne på gjeldande hovudplan vatn, som er politisk godkjent. Har kommunen rett til å gjæra dette utan å ha avtale med grunneigarar rundt vatnet.

31.07.2015

Utgangspunktet er det samme i vann som på land, at grunneieren har rådighet og må gi tillatelse til at andre skal legge ledninger over deres grunn, se vannresursloven § 13. Alternativet er å ekspropriere en slik rettighet.

Etter vassdragsloven er hovedregelen at eiere av grunn ned til strandlinje har eiendomsrett ut i sjøen til marebakken eller, hvis marebakke ikke kan påvises, til to meter dybde ved middels lav vannstand. Etter vannressursloven § 17 råder staten over det som er fritt midtstykke i større innsjøer.

Jeg viser for øvrig til vår rapport 191/2012 Rettigheter til uttak av vann til allmenn vannforsyning som også omtaler grunneieres rådighet over vannet.

Kategorier: Diverse

Da eiendom A ble delt og det ble bygget en nytt hus på den fradelte tomten ble huset (B) koblet på den eksisterende stikkledningen. Det ble tinglyst følgende erklæring på B: «Undertegnede har videre gitt fellesskapets eiendommer rett til å ha liggende så vel de felles vann- og kloakkledninger som de enkelte eiendommers ledninger på min eiendom, og jeg har gitt tillatelse til all nødvendig reparasjon og ettersyn av ledningene».

Nå har eier av A fradelt ytterligere en tomt, C, som skal koble seg på den eksisterende stikkledningen, noe ledningen skal være dimensjonert for. Kan B motsette seg dette?

Kommunen har en langvarig praksis som tilsier at alle som er tilkoblet en stikkledning er eiere, dersom det ikke foreligger dokumentasjon som tilsier noe annet. Det finnes ingen dokumentasjon på at B faktisk ble eier av stikkledningen da de koblet seg på. Kan kommunen sette likhetstegn mellom retten til å koble seg til stikkledningen og eierskapet.

31.07.2015

En forutsetning for å få byggegodkjent en søknad, jf pbl § 20-1 er at vilkårene i pbl §§27-1 og 27-2 er oppfylt. I henhold til første ledd i begge disse bestemmelsene skal rettighet til å knytte seg til felles ledningsnett være sikret ved tinglyst dokument eller på annen måte som kommunen godtar som tilfredsstillende. Hvis det fremstår som åpenbart for bygningsmyndighetene at private rettigheter mangler, skal saken avvises, jfr. pbl. § 21-6. Dersom dette er uklart bør byggevedtaket henvise til at tillatelsen ikke avgjør private rettigheter. C sin rett til å koble seg til  stikkledningen er en privatrettslig problemstilling som ikke kommunen skal ta stilling til, se pbl. § 21-6. De private må løse dette gjennom en fortolkning av den tinglyste erklæringen hvor dom av 28.02.2014 fra Romsdal tingrett kan gi nyttig veiledning.

Selv om eierskapet til stikkledningene ikke fremgår av en avtale, eies de som regel i sameie, med mindre det er forhold som taler for at de bare er eid av den som la dem i sin tid. Eieren av eksisterende privat anlegg har rett til å kreve refusjon for opprinnelige anleggskostnader og senere oppgraderinger av nye tilknyttede brukere som knyttes til etter pbl. § 27-3 og forurensingsloven § 23. Hvis den opprinnelige eieren har krevd refusjon, vil den private stikkledningen eies i felleskap/sameie og man må da legge sameielovens bestemmelser til grunn.

Hvis dere har vedtatt standard abonnementsvilkår gjelder følgende:

Punkt 2.3
Ved søknad om tilknytning kan det kreves vedlagt tinglyst erklæring for følgende forhold:

  • At det er innhentet tillatelse til å legge, drifte/vedlikeholde og skifte ut privat vann- og avløpsanlegg på andres eiendom
  • At flere eiere er solidarisk ansvarlig for at gjeldende vilkår vedrørende felles privat vann- og avløpsanlegg blir fulgt
  • At senere utvidet bruk av etablert felles privat vann- og avløpsanlegg blir godkjent av samtlige brukere/eiere

Punkt 3.14:
Har flere eiendommer felles ledninger, er alle eiere solidarisk ansvarlig for de plikter disse bestemmelsene pålegger abonnenten. Det vises for øvrig til pkt. 1.2 og pkt. 2.3 i disse bestemmelsene.

Etter forurensningsloven § 24 er eier av den eiendom som anlegget først ble anlagt for, ansvarlig for drift og vedlikehold.

Kategorier: Diverse

Mange abonnenter dekker til stakekummer for spill og overvann med jord, belegningsstein osv. I standard abonnementsvilkår administrative bestemmelser pkt. 3.7 står det at kommunen har når som helst, og uten forutgående varsel, rett til å besiktige/kontrollere sanitærinstallasjoner og vann- og avløpsanlegg i den grad disse kan ha betydning for drift og vedlikehold av offentlige vann- og avløpsanlegg.

Når disse kummer blir tildekket hindres kommunen å teste om separeringen virkelig er foretatt, og også når det er foretatt bygningstekniske arbeider i ettertid. Har vi noen mulighet å kreve at disse kummer skal ligge tilgjengelig til enhver tid?

31.07.2015

Det følger indirekte av pkt 3.7 at anleggene må være åpne for den type besiktigelse og kontroll som hjemles i bestemmelsen. Det betyr at huseier må fjerne belegningsstein og jord over stakekummen når kommunen ber om tilgang. Hvis huseier nekter dette, gir ikke abonnementsvilkårene adgang til å ilegge tvangsmulkt eller andre sanksjoner, så kommunen må gå til retten for å få tvangsgrunnlag.

Jeg antar det i de fleste tilfellene er mulig å finne en løsning gjennom dialog med den enkelte huseier.

Kategorier: Diverse

Kan kommunen pålegge huseier å koble fra overvann/taknedløp fra fellessystemet for egen regning, når dette enten innebærer lokal disponering av overvannet eller å legge en overvannsledning i en ny grøft på 20 meter?

02.08.2015

Krav om frakobling av overvannet:
Etter forurensningsloven § 22 annet ledd kan kommunen (forurensningsmyndigheten) kreve at abonnenten legger om og utbedrer sin stikkledning når kommunen gjør tiltak på sine egne ledninger. Bestemmelsen retter seg primært mot separering og reparasjon av ledningene, men omlegging vil også kunne fortolkes som å endre taknedløpene fra å føre vannet ut i en kommunal ledning til å håndtere takvannet på egen eiendom. Kommunen må vurdere om det er forholdsmessighet mellom fordelene ved at overvannet/taknedløpene kobles fra og ulempene for abonnenten ved å måtte gjennomføre et slikt tiltak. Sannsynligheten for tilbakeslag og omfanget av disse må veies mot abonnentens ulemper ved å måtte koble fra taknedløpene. Se Norsk Vanns standardbrev for frakobling av taknedløp.

Dekning av kostnaden for å forlenge overvannsledningen i grøft med 20 meter:
Dette vil innebære en endring av dagens avtale og må vurderes ut fra abonnementsvilkårene med tilhørende kontraktsrettslige prinsipper. Guttorm Jakobsen skrev en betenkning for Asker kommune i 2003 mens han jobbet i Haavind som du finner her, se punkt 3.3 i betenkningen. I praksis prøver gjerne kommuner å unngå å sende full regning til abonnenter som trenger omfattende forlengelse av stikkledninger. Her bør man ta hensyn til om abonnenten får en stikkledning med vesentlig bedre kvalitet enn den gamle.

Kategorier: Diverse

Hvem har ansvar for vann- og avløpsledninger inn til huset som står på festeeiendommen, fester, tomteeier eller begge?

02.08.2015

Ansvaret for vann- og avløpsledninger vil normalt være regulert i den enkelte festeavtalen. Når det gjelder VA-gebyr har festeren normalt ansvaret for å betale dette, se vass- og avløpsanleggslova § 3 tredje ledd:
«Når ikkje anna er avtala, skal gebyr for bortfest grunn svarast av festaren og ikkje av eigaren, i fall festaren har arvefeste eller festerett for så lang tid at det er att minst 30 år av festetida rekna frå den tid gebyrskyldnaden kom opp. Det same gjeld når avtala gjev festaren rett til å krevja festetida lengd så mykje at det vert att ei festetid på minst 30 år som nemnt, om festaren gjer bruk av retten sin.»

Kategorier: Diverse

Kan kommunen stille krav til eiere av fast eiendom (eller utbyggere) til mengde vann som slippes ut til resipient både ved nyetablering og fra eksisterende enebolig som ligger rett ved siden av en bekk?

02.08.2015

Her trenger dere nok både å gå gjennom hvilken rolle og hvilken hjemmel dere har for å stille krav.

  • Som eier av avløpsanlegget kan dere sette påslippkrav overfor abonnentene. Kravene dere kan sette finner dere hjemmel for i deres abonnementsvilkår, og der vil de fleste kommuner ha hjemmel for å sette mengdebegrensninger for påslipp til kommunens ledning. Abonnementsvilkårene gir ikke hjemmel for å stille krev til mengde vann som slippes ut direkte til en resipient.
  • Som vannressursmyndighet kan kommunen i en viss utstrekning sette krav om infiltrasjon i grunnen etter vannressursloven § 7 annet ledd. Denne bestemmelsen har både betydning ved utarbeidelse av reguleringsplaner (første punktum) og ved byggetillatelser. For eksisterende bebyggelse kan bestemmelsen bare benyttes når tiltak kan gjennomføres uten urimelig kostnader (annet punktum). Forarbeidene til vannressursloven § 7 annet ledd (NOU 1994:12) har mye interessant informasjon (se merknaden til § 6)
  • Krav av hensyn til resipienten (vassdrag med årssikker vannføring) etter vannressursloven § 8 fastsettes i konsesjoner av NVE, som er vannressursmyndighet etter denne bestemmelsen. Jeg anbefaler at dere kontakter NVEs regionkontor for å drøfte dette behovet.
  • Som forurensningsmyndighet kan kommunen sette krav til omlegging og utbedring av stikkledning etter forurensningsloven § 22 annet ledd. For utslipp av overvann er Fylkesmannen myndighet, så her ville jeg kontaktet dem.
  • Som plan- og bygningsmyndighet kan kommunen både sette bestemmelser som planmyndighet og som bygningsmyndighet. Før oppføring av nye boliger blir godkjent krever pbl § 27-2 at avledning av grunn- og overvann skal være sikret. Se også byggteknisk forskrift § 15-8.

Jeg anbefaler at dere i samarbeid med kommunens plan- og bygningsavdeling får i stand et samarbeid med både Fylkesmannen og NVE for å samordne dette, da det ser ut til å være behov for å bruke myndighet som er tillagt disse i tillegg til kommunens myndighet.

Kategorier: Diverse

En tiltakshaver ønsker å kople seg til et privat ledningsnett som ligger i sjøen hevder at plan- og bygningsloven § 27-3 skal kunne brukes til deres fordel. Eierne av det private ledningsnettet ønsker ikke at tiltakshaveren skal kople seg på. Har vi anledning til å pålegge eieren av det private nettet å tillate dette?

02.08.2015

Plan- og bygningsloven § 27-3 gir kommunen rett til å bestemme at noen skal få knytte seg til en privat ledning (se også forurensningsloven § 23). Formålet med bestemmelsen er særlig å legge til rette for fortetting i etablerte byggeområder med private anlegg. Kommunens skal avveie interessene mellom eierne av det anlegget og eventuelle nye brukere. Kommunens beslutning er et enkeltvedtak som kan påklages etter forvaltningsloven.

Tilknytningen av nye brukere skal skje uten kostnader for eieren av ledningen. Den som knyttes til må derfor betale for nødvendige utvidelser og forandringer av ledningen. I tillegg kan eieren av ledningen kreve refusjon for opprinnelige kostnader og senere oppgraderinger (fastsettes ved lensmannsskjønn, jf. pbl. § 16-12 og fordeles i tråd med pbl. § 18-8) av den som knytter seg til.

Hvis tilknytningen forutsetter at man legger ledninger over annen eiendom, må retten til dette etableres ved avtale eller gjennom ekspropriasjon.

Kategorier: Diverse

Må kommunen ved vegkontoret alene eie prosjektet, ha prosjektlederen, og ha gitt forhåndsvarsel om flytting av ledninger for å kunne kreve at ledningseier dekker kostnadene ved flytting av deres ledninger etter forskrift om saksbehandling og ansvar ved legging og flytting av ledninger over, under og langs offentlig veg § 16?

05.08.2015

Flytteplikten må forankres i et formelt vedtak etter vegloven § 32 som fattes av kommunal vegmyndighet. Flytteplikten vil avhenge av om tiltaket er begrunnet ut fra veglovens formål, eller om det er andre hensyn som har utløst behovet for å kreve at de flytter sine ledninger. Denne vurderingen må foretas konkret med utgangspunkt i veglovens formålsbestemmelse i § 1a.

Hensynet til utskiftning av vann- og avløpsledninger i vegen vil kunne anses for å være et hensyn som faller inn under veglovens formålsbestemmelse, og dermed kan gi grunnlag for flytteplikt etter vegloven § 32. Det er imidlertid behov for at vegmyndighetene begrunner dette i sitt vedtak og foretar en skikkelig drøftelse av hensynet til estetikk og miljø, og behov for samordning i grunnen av flere aktører mv.For mer om hensynet til estetikk og miljø, se Borgarting lagmannsretts dom av 30.04.2012.

 

Kategorier: Diverse

Er det lov å føre opp utedoer så lenge det rent bygningsmessige og i forhold til avsig til naboer og brønner er i orden?

11.08.2016

Svaret nedenfor baserer seg på at eiendommen ligger i et område hvor det ikke er tilknytningsplikt etter plan- og bygningsloven § 27-2.

Etter forurensningsloven § 8 første ledd annet punktum, må man søke om utslippstillatelse for utslipp av sanitært avløpsvann. Bolighus, hytter, turisthytter, skoler, forsamlingslokale, kafeer, gatekjøkken, campingplasser, småbedrifter og lignende bygninger med utslipp mindre enn 50 pe må ha tillatelse etter forurensningsforskriften kapittel 12.

Hytter og eneboliger som ikke har innlagt vann, og som ikke slipper ut avløpsvann fra klosetter, trenger ikke tillatelse etter kapittel 12, se miljøkommune.no. Dette må fortolkes som at utslipp fra utedo i utgangspunktet ikke regnes som en forurensning som medfører nevneverdige skader eller ulemper (forurensningsloven § 8 fjerde ledd). Samtidig kan utslippet komme i konflikt med andre interesser, herunder miljømål for vannforekomster etter vannforskriften. Her er det viktig å innhente uttalelse fra helsemyndighetene i  kommunen. I Oslo tillater ikke helsemyndighetene at det etableres nye utedoer innenfor nedbørsfeltet til drikkevannskildene. Dette er også fastsatt i reguleringsbestemmelsene for to av områdene i marka. En utedo kan også komme i konflikt med private drikkevannsbrønner. Heller ikke i disse tilfellene vil man tillate at det etableres utedo.

Kategorier: Diverse

Kan en tidsfrist i et enkeltvedtak fattet i medhold av forurensningsloven endres uten at vedtaket først oppheves? Dersom tidsfristen er endelig, kan man likevel vise til fristen som har gått ut og deretter gi en frist for tilbakemelding før effektuering av virkemidler som tvangsmulkt?

11.08.2016

Når kommunen skal fastsette en frist for gjennomføring av et pålegg, er det en tommelfingerregel at fristen settes så langt frem i tid, som man regner med at det vil ta å gjennomføre tiltaket. Kommunen må bl.a. ta hensyn til hvor lang tid det tar å innhente tilbud, hvor lang ventetid det er for å få rørleggere og gravere, og hvor lang tid det tar for rørleggeren og graveren å utføre arbeidene.

Hvis kommunen forventer å få henvendelser om forlenget frist, bør dere venter med å varsle vedtak om tvangsmulkt.

Etter forvaltningsloven § 16 første ledd skal parten gis anledning til å uttale seg «innen en nærmere angitt frist» før vedtak fattes. Ved fastsettelse av fristen skal dere ta hensyn til sakens kompleksitet og karakter og hvor lang tid det er grunn til å tro at den aktuelle parten trenger for å sette seg inn i saken og komme med innspill. I standardbrevene som ligger på va-jus.no er det foreslått 14 dager. Det er ikke noe i veien for å sette en frist på 3-4 uker hvis dere tenker at innbyggerne vil oppleve det som en mer rimelig frist.

Antyd gjerne i varselbrevet hvor lang frist dere tenker at parten skal få på å gjennomføre pålegget, f.eks. ca. 8 uker etter at pålegget er sendt ut. Da gis parten mulighet til å uttale seg om fristen før dere gir pålegget. Siden det er et krav om likebehandling i forvaltningen (man skal unngå usaklig forskjellsbehandling), bør dere skrive ned hvilke kriterier som skal være oppfylt for at noen skal få lenger frist enn det dere «setter som standard». Dere bør ikke sette en frist som går alt for langt frem i tid, da pålegget lett kan bli glemt. Om parten ønsker en frist som går ut om over ett år, bør dere vurdere å sette som betingelse at pålegget tinglyses på eiendommen, slik at eventuell ny eier, vil ha kjennskap til heftelsen på eiendommen.

NB! I selve pålegget settes fristen med en konkret dato for når pålegget skal være gjennomført.

Til tross for at parten gis mulighet til å uttale seg om fristen før pålegg fattes, kan det være at dere får noen henvendelser etter at pålegget er sendt ut. Forlengelse av fristen vil da innebære en endring av pålegget, dvs. et nytt vedtak som bør gjøres skriftlig og som må begrunnes. Hjemmelen for et eventuelt endringsvedtak vil være forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav a. Det er viktig å vise til pålegget og opplyse om at det øvrige som står der, gjelder.

Tvangsmulkt kan varsles i påleggsbrevet eller i et eget brev etter at fristen for å gjennomføre pålegget er utløpt. Alt etter hva dere syns er formålstjenlig. Ved å varsle om vedtak om tvangsmulkt i påleggsbrevet og i tillegg opplyse om tvangsmulktbeløpet, vil parten få et insitament til å gjennomføre pålegget.  Miljødirektoratet har for øvrig gitt ut en veileder i bruk av tvangsmulkt. Her kan dere få noen tips. Det samme gjelder standardbrevene som ligger på va-jus.no.

Kategorier: Diverse

Vi har oversendt flere vedtak om tvangsmulkt til Statens innkrevingssentral hvor eieren (den tvangsmulkten er rettet mot) så har søkt om utsatt frist. Vi har gitt ny frist uten å fatte nytt vedtak (kun gitt muntlig/skriftlig). Så viser det seg at vedkommende ikke oppfyller kravene innen utløpet av den nye fristen. Da bør jo tvangsmulkten settes i gang igjen. Må vi da fatte et nytt vedtak med en ny frist?

12.08.2016

Miljødirektoratet har utgitt en veileder om bruk av tvangsmulkt hvor kapittel 7 omtaler omgjøring av vedtak om tvangsmulkt og frafall av tvangsmulkt.

Hvis dere omgjør vedtaket, kan dere bygge på den tidligere saksbehandlingen, mens hvis dere frafaller tvangsmulkten må dere fatte nytt vedtak om tvangsmulkt.

Kommunen kan behandle klage inntil ett år etter at vedtaket ble truffet og kan omgjøre vedtaket, jf. forvaltningsloven § 31 dersom
a)           parten eller hans fullmektig ikke kan lastes for å ha oversittet fristen eller for å ha drøyd med klage etterpå, eller

b)          det av særlige grunner er rimelig at klagen blir prøvd.

Også uten klage kan kommunen etter § 35 på visse vilkår omgjøre vedtaket. I Miljødirektoratets veileder står det at vedtaket bare kan omgjøres så lenge tvangsmulkten ikke har påløpt.

Påløpt tvangsmulkt kan frafalles av forurensningsmyndigheten etter forurensningsloven § 73 fjerde ledd. Adgangen til å frafalle tvangsmulkt gjelder selv om det er tatt utlegg for beløpet. Blir tvangsmulkten frafalt må ny tvangsmulkt fastsettes.

Kategorier: Diverse

Hva kan/bør kommunen gjøre når et firma som ikke har samtykke fra kommunen på forespørsel fra en kunde har tømt avløpsvannet i en slamavskiller?

12.08.2016

Spørsmålet om tømming av avløpsanlegg er regulert i forurensningsloven § 26. Bestemmelsens første ledd oppstiller en plikt for kommunen til å sørge for at det er et system for tømming av slam og avløpsvann.

Etter forurensningsloven § 26 fjerde ledd gjelder lovens § 30 og § 34 tilsvarende ved tømming av slamavskillere, priveter mv. Forurensningsloven § 30 annet ledd gir kommunene hjemmel til å vedta en forskrift om den kommunale innsamling av husholdningsavfall, noe som dermed også gjelder tømming av slam og avløpsvann (slamtømmeforskrift). Tredje ledd slår fast at ingen kan samle inn husholdningsavfall uten kommunens samtykke, noe som gjennom henvisningen i § 26 da også gjelder for slam. Kommunen kan sette vilkår om hvem som kan tømme avløpsanlegg i utslippstillatelsen.

Dersom virksomheten ikke oppfyller krav og tilhørende vilkår og dette medfører en fare for forurensning, kan kommunen etter forurensningsloven § 7 fjerde ledd pålegge at de etterlever kravene. Pålegget må angi konkret hva de skal gjøre, tømme fettavskiller, montere prøvetakingskum osv.

Miljøkommune.no angir følgende sanksjonsmuligheter som kommunen kan benytte overfor ulovlig forurensning:

  • Kommunen bør i første omgang påpeke overfor virksomheten at utslippet er ulovlig, og at dette må rettes opp. Melding om at dette er rettet opp skal sendes kommunen innen en fastsatt frist.
  • Sammen med en melding om at utslippet er ulovlig, kan kommunen også varsle vedtak om tvangsmulkt etter forurensningsloven § 73 om tvangsmulkt ved forhold i strid med loven. Se veiledning om tvangsmulkt.
  • Alvorlige brudd på krav kan også være straffbare. Forurensningsmyndigheten kan anmelde straffbare forhold til politiet. Forholdet må etterforskes av politiet som straffesak, og straff ilegges av domstolene eller vedtas av virksomheten gjennom et forelegg utstedt av politiet. Slikt forelegg kan prøves for domstolene.
  • Overtredelser kan også gi grunnlag for krav om skadeserstatning. Dette forutsetter at det ulovlige påslippet medfører økonomisk skade eller tap. Eksempel er merutgifter for kommunen til ekstra rensing av påslipp, eller miljøskade ved at skadelige påslipp føres videre ut i resipient. Ansvar for forurensningsskade er regulert i forurensningsloven kapittel 8 om erstatning for forurensningsskade. Kommer ikke kommunen og virksomheten til en løsning, er det domstolen som må avgjøre spørsmål om erstatning for forurensningsskade.
Kategorier: Diverse

Er flytting av avløpsanlegg søknadspliktig? Om eier har et utsleppsløyve fra før og han må flytte dette bort fra eksisterende sted, er det da søknadspliktig utfra forurensingsloven?

12.08.2016

Plassering av avløpsanlegget og utslippsstedet, er nødvendige opplysninger som skal være med i en søknad om utslippstillatelse, jf.  forurensningsforskriften § 12-4 første ledd nr. 1 bokstav d. Disse opplysningene er nødvendige for at forurensningsmyndigheten (kommunen) skal kunne vurdere hensynet til resipient og brukerinteresser, f.eks. drikkevannsbrønn. Utslippstillatelsen vil kun gjelde for den plasseringen som er omsøkt. Skal eieren flytte avløpsanlegget, må han derfor søke om ny utslippstillatelse.

Du kan lese mer om behandling av søknader og utslippstillatelse på Miljøkommune.no.

Flytting av avløpsledning er søknadspliktig etter plan- og bygningsloven § 20-2, mens reparasjoner ved rør- og ledningsbrudd etter byggesaksforskriften § 4-1 bokstav d) nr. 9 er unntatt fra søknadsplikten. Dibk viser i sin veiledning til bestemmelsen til en prinsipputtalelse fra KRD av 01.04.2011 som fastslår at kommunene kan unnta andre mindre tiltak, eksempelvis omlegging av stikkledninger. KRD skriver at kommunen må gjøre en konkret vurdering, der det må tas hensyn til størrelse, plassering, omgivelser mv. Kommunen skal vurdere det enkelte tilfelle, men det kan være praktisk at kommunen lager retningslinjer for hvilke tiltak kommunen ønsker å unnta, og eventuelt hvilke vilkår som må oppfylles for å unnta tiltaket fra søknadsplikten. På den måten sikrer man både forutsigbarhet og likebehandling.

Kategorier: Diverse

Kan et privat vannverk kjøpe seg inn i kommunens høydebasseng?

12.08.2016

Et høydebasseng er et vann- og avløpsanlegg etter vass- og avløpsanleggslova § 1 annet ledd. Det følger av første ledd at høydebassenget dermed skal eies av kommunen. Så lenge vann- og avløpsanlegget allerede er eid av kommunen, kan det etter  § 1 første ledd annet punktum bare selges eller på annen måte overdras til kommuner.

Loven åpner for øvrig for delt eierskap mellom kommuner og private andelslag (eksemepelvis at kommunen kjøper seg inn i et privat høydebasseng), så lenge kommunen eier over halvparten av andelene, se merknaden til § 1 (Prop.136 L (2010-2011).

Kategorier: Diverse

En person er i gang med å bygge garasje på under 50 kvadratmeter som kommer i konflikt med naboens avløpsrør på eiendommen.

Hva menes med vann- og avløpsledninger: For kommunale ledninger er dette greit i og med at kommunen får informasjon og kan gi føringer. Men for private stikkledninger gjelder de samme kravene/ivaretakelsen?

Dersom det kan bekreftes at avløpsrøret blir bygget over av garasjen, skal tiltaket betraktes som søknadspliktig etter pbl?

Skal situasjonen betraktes som privatrettslig tvist eller skal kommunen beordre stans?

12.08.2016

I henhold til byggesaksforskriften § 4-1 første ledd bokstav a er oppføring av en garasje (50 m² eller mindre) unntatt fra kravet om byggesaksbehandling dersom flere vilkår er oppfylt. Et av vilkårene er at garasjen ikke må plasseres over ledninger i grunnen. Det fremgår av veiledningen til byggesaksforskriften at det må sendes søknad til kommunen dersom vilkårene § 4-1 første ledd bokstav a ikke er oppfylt. Både i bestemmelsen og i veiledningen bruker man begrepet «ledninger i grunnen». Slik jeg ser det, omfatter det både offentlige og private ledninger. Det er tiltakshaver som har ansvaret for at bygningen ikke plasseres over vann- og avløpsledninger.

Når noen bygger over naboens vann- og avløpsledninger vil dette være brudd på plan- og bygningsloven § 20-1 jf. § 20-5 og byggesaksforskriften § 4-1. Forutsatt at kommunen har dokumentasjon på at det er bygget over naboens vann- og avløpsledninger, kan den gripe inn i saken på samme måte som i andre ulovlighetssaker, plan- og bygningsloven § 32-3. Tiltakshaver kan få pålegg om å stanse arbeidene inntil en søknad er behandlet. Får han ikke byggetillatelse, må garasjen rives.

http://dibk.no/globalassets/bygg-uten-a-soke/informasjonsblader/hva-skal-vare-i-orden-for-at-du-skal-kunne-bygge-garasje-eller-sma-tilbygg-uten-a-soke.pdf

 

Kategorier: Diverse

Kan kommunen kreve at virksomheter som har påslipp til kommunalt nett etablerer drifts-, service- og tømmeavtale for oljeutskilleranlegg i medhold av forurensningsforskriften § 15-7 eller er kommunen nødt til å lage en lokal forskrift for å ivareta at virksomhetene må ha en tømmeavtale.

Må vi gå veien om en ny og mer omfattende påslippstillatelse for å kunne stille krav om en tømmeavtalefor de eksisterende virksomhetene som har en oljeutskiller fra før? Hva er mest riktig, og samtidig ikke for omfattende for virksomhetene?

17.08.2016

Kommunen behandler søknader om utslippstillatelse etter forurensningsforskriften kap. 15 for virksomheter som faller inn under bransjene som er listet opp i forurensningsforskriften § 15-1 bokstavene a-f. Når kommunen gir utslippstillatelse, kan den stille vilkår for tillatelsen, jf. forurensningsloven § 16.

Etter § 15-5 annet ledd kan kommunen under behandling av søknaden fastsette krav som fraviker § 15-7, herunder krav til utslippssted, -anordning og -dyp, eller nekte etablering av utslipp. Dette innebærer at kommunen også kan stille krav om drifts-, service og tømmeavtale for oljeutskilleranlegg i utslippstillatelsen, så fremt dette er forhold som har betydning for funksjonaliteten til oljeutskilleren.

Når det gjelder eksisterende virksomheter følger det av forurensningsforskriften § 15-10 at tillatelser til utslipp av oljeholdig avløpsvann gitt i medhold av forurensningsloven og tilhørende forskrifter før 01.01.2007 fortsatt er gjeldende, men at forurensningsforskriften § 15-7 erstatter tillatelsens krav til utslipp, med mindre eksisterende utslippstillatelse har strengere rensekrav.  Om dere ikke har krav om tømmeavtale for oljeutskilleren i eksisterende utslippstillatelser, kan dere i medhold av forurensningsloven § 18 endre vilkårene i tillatelsen, jf. forurensningsforskriften § 15-8. Dere kan også kalle tillatelsen tilbake og be om at virksomheten søker om ny utslippstillatelse. Vær oppmerksom på at dette er enkeltvedtak og at forvaltningslovens regler må følges.

Virksomheter som ikke har utslippstillatelse må søke om dette.

Du kan lese mer om behandling av søknad om utslippstillatelse på miljokommune.no. På va-jus.no finner du eksempel på mal for utslippstillatelse og vilkår.

Virksomheter fra bransjer som ikke er omfattet av forurensningsforskriften § 15-1 bokstavene a-f skal ha vedtak om påslippskrav etter forurensningsforskriften § 15A-4 (ev. påslippstillatelse etter lokal forskrift). Da er ikke kommunen forurensningsmyndighet i egentlig forstand (slik som etter kap. 15), men skal kun ivareta ledningseierinteresser og HMS.

Kategorier: Diverse

Vi har trukket et vedtak om pålegg iht fvl § 35 c), er dette – altså omgjøringen – et enkeltvedtak som kan påklages?

17.08.2016

Fra Gyldendal Rettsdata Note (881) ved Jan Fridthjof Bernt:

«I mangel av andre uttrykkelige bestemmelser går beslutning om omgjøring etter de vanlige regler i forvaltningsloven for enkeltvedtak. En individuell beslutning om å omgjøre et gyldig og bindende enkeltvedtak er i alle fall enkeltvedtak. Etter § 3 første ledd vil dermed kap. IV-VI gjelde ikke bare selve vedtaket, men også den forutgående saksbehandling. Dette betyr at reglene om enkeltvedtak vil gjelde i alle situasjoner hvor et vedtak tas under ny vurdering med omgjøring som mulig utfall, også om resultatet i siste instans blir at vedtaket blir stående uendret. En beslutning om ikke å ta saken opp på ny, for eksempel som svar på en anmodning fra en part om omgjøring av klageinstansens vedtak, vil derimot etter lovens systematikk ikke være et enkeltvedtak.»

Kategorier: Diverse

Hvilken hjemmel skal vi bruke for å kunne pålegge utbedring ved feilkobling av avløp og overvannsledning hos privatperson?

17.08.2016

Pålegg om retting av feilkoblinger kan dere hjemle i forurensningsloven § 22 annet ledd annet punktum: «Også ellers kan forurensningsmyndigheten kreve omlegging eller utbedring av stikkledning, når særlige grunner tilsier det.» I følge forarbeidene foreligger det særlige grunner når forurensningssituasjonen tilsier slik omlegging eller utbedring. Feilkobling er en forurensningssituasjon, ved at spillvann blir ført direkte til en resipient. Utslipp av sanitært avløpsvann regnes som forurensning, jf. forurensningsloven § 8 annet ledd. Norsk Vann har laget maler for utbedring av avløpsanlegg som dere kan bruke som et utgangspunkt for påleggene.

Man kan nok også hjemle pålegg om retting av feilkobling i forurensningsloven § 7 fjerde ledd.

Husk å sjekke at dere har fått delegert myndighet etter de bestemmelsene dere vil legge til grunn.

Kategorier: Diverse
  1. Når et privat vannverk bygger ut ledningsnettet sitt, hvem sitter da med ansvaret for å montere brannuttak og kostnader med disse?

  2. Er det ledningseier eller er det kommunen som ansvarlig for brannberedskapen?

  3. Kan kommunen gi pålegg om oppdimensjonering og/eller ny kapasitetsberegning i forbindelse med utskifting av privat vannverks hovedvannledning? I såfall hvor hjemler man dette?

22.08.2016

I følge forskrift om brannforebygging § 21 skal kommunen sørge for at den kommunale vannforsyning fram til tomtegrense i tettbygd strøk er tilstrekkelig til å dekke brannvesenets behov for slokkevann. I boligstrøk o.l. hvor spredningsfaren er liten er det tilstrekkelig at kommunens brannvesen disponerer passende tankbil. I områder som reguleres til virksomhet hvor sprinkling er aktuelt, skal kommunen sørge for at det er tilstrekkelig vannforsyning til å dekke behovet.

DSB skriver i sin veiledning til bestemmelsen at kommunen har et overordnet ansvar for at det etableres tilstrekkelig med slokkevann og vannmengder for automatiske slokkeanlegg der dette er aktuelt, men at dette ikke betyr at det er kommunen nødvendigvis som skal stå for gjennomføringen og kostnaden ved etablering av slik vannforsyning.

I punkt 4.3.8. i VA-Miljøblad nr 82 fra 2008 har bl.a. Norsk Vann uttalt at kommunen formelt er ansvarlig, men at det er i det private vannverkets (les abonnentenes) egeninteresse at brannberedskapen, inkludert brannvannsforsyningen, er så god som mulig. Det anbefales en avtale mellom kommunen og det private vannverket som regulerer samarbeidet i et langsiktig perspektiv.

Det er med andre ord kommunen som har det formelle ansvaret for tilstrekkelig slokkevann. Samtidig vil jo sikkert abonnentene til vannverket ha sterk interesse i at man kommer frem til en god løsning for ansvarsfordelingen mellom vannverket og kommunen.

Hvis vannverket skal bygge nye ledninger kan kommunen som byggesaksmyndighet stille krav etter plan- og bygningsloven § 29-6 til hvordan tekniske installasjoner og anlegg skal prosjekteres og utføres, herunder sette krav til dimensjoneringen i tråd med veiledningen til byggteknisk forskrift § 15-9 (1).

Drammensregionen har laget retningslinjer for slokkevann og sprinkling som ble utgitt våren 2011.

Norsk Vann har nylig utgitt en rapport (218/2016) om vann til brannslokking som omtaler private vannverk på side 19.

Kategorier: Diverse

Vi lager en analyse av vannledningsnettet i sentrum som viser at abonnentene kan forvente 50 liter pr sekund. Andre steder i kommunen vil de kommunale vannverkene levere langt mindre, kanskje ned mot 25 liter pr sekund. Hvilke krav har kommunen til å framføre slokkevann til bygg der behovet øker over tid, og finnes det klare retningslinjer for kommunens plikt til å levere slokkevann?

17.09.2016

I følge forskrift om brannforebyggende tiltak og tilsyn § 21 skal kommunen «sørge for» at den kommunale vannforsyning fram til tomtegrense i tettbygd strøk er tilstrekkelig til å dekke brannvesenets behov for slokkevann. I boligstrøk og lignende der spredningsfaren er liten, er det tilstrekkelig at kommunens brannvesen disponerer passende tankbil. I områder som reguleres til virksomhet hvor sprinkling er aktuelt, skal kommunen sørge for at det er tilstrekkelig vannforsyning til å dekke behovet.

I DSB sin veiledning til forskrift om brannforebygging § 2 går det frem at med «kommunen» menes kommunen som lokal brannvernmyndighet. Kravene i § 21 retter seg altså verken til kommunen som plan- og bygningsmyndighet eller som eier av vannforsyningsanlegg.

DSB konkretiserer i sin veiledningstekst til § 21 at «sørge for» ikke betyr at kommunen nødvendigvis skal stå for gjennomføringen og kostnaden ved etablering av slik vannforsyning. Kommunen har det formelle ansvaret for tilstrekkelig slokkevann, men ikke nødvendigvis i form av ledninger og ikke konkretisert til å være en bestemt mengde.

Norsk Vann har nylig utgitt en rapport 218/2016 Vann til brannslokking og sprinkleranlegg. Drammensregionen har laget retningslinjer for slokkevann og sprinkling som ble utgitt våren 2011.

Ved nybygg skal kommunen som byggesaksmyndighet etter plan- og bygningsloven § 27-1  passe på at bygning ikke føres opp eller tas i bruk, med mindre det er forsvarlig adgang til tilstrekkelig slokkevann. Direktoratet for byggkvalitet har i sin veiledning til byggteknisk forskrift § 11-17 (2) definert hva som er en preakseptert ytelse for vannforsyning knyttet til denne bestemmelsen.

Også i veiledningen til byggteknisk forskrift § 15-9 omtales kravet til levering av slokkevann.

Veiledning til forskrift om organisering og dimensjonering av brannvesen angir parametre for vurdering av slokkevannforsyning i vedlegg 4 (side 107 flg.).

Se for øvrig VA/Miljøblad nr 82.

Kategorier: Diverse

Kommunen skal skifte ut noen gamle vannledninger i forbindelse med et prosjekt der vi legger nye avløpsledninger. Nye vannledninger blir lagt i samme grøft. Den gamle vannledningen er eldgammel og vi har en del problemer med lekkasjer fra den. Planen er derfor å dødlegge den gamle ledningen, noe vi opplyste om da vi sendte varsel om pålegg til alle berørte eiere.

Den nye vannledningen vil ikke gå i samme trasé som den gamle vannledningen alle steder. Det er satt av nye stikkledninger med stoppekran til alle berørte eiendommer. Det kan oppstå problemer på de eiendommene der den nye stikkledningen går et annet sted på tomta enn den eksisterende. Hvilke muligheter har vi hvis noen ikke etterkommer pålegget? Kan vi dødlegge den gamle vannledningen med henvisning til all informasjon og pålegg de har fått eller må vi vedta forelegg og gjøre jobben for dem? Jeg tenker ikke først og fremst på de som har dårlig råd eller slikt, men de som ikke VIL bruke penger på det – vi er ganske sikre på at det er minst en av de blant berørte eiere.

26.04.2017

For avløpsledninger hjemler forurensningsloven § 22 annet ledd at kommune kan kreve at eier av stikkledning legger om eller utbedrer sin ledning samtidig som kommunen legger om hovedledningen. Overtakelse av en utgått kommunal ledning kan ses på som en del av omleggingen av en stikkledning. Dette vil innebære at kommunen kan nedlegge en avløpsledning og overlate denne til abonnenten. Abonnenten kan velge å ikke overta den gamle kommunale ledningen, men heller legge en helt ny stikkledning frem til den nye kommunale ledningen.

For vannledninger er det mer vrient. Kommuner som ikke har en eksplisitt hjemmel for å kreve omlegging i sine abonnementsvilkår, må bygge kravet om omlegging på at det eksisterende ledningsnettet er lagt uten at kommunen var forpliktet til det, og derfor må kommunen stå fritt i å nedlegge ledningen og tilby tilknytning til en ny ledning. Kommunen har ingen sanksjonsmuligheter overfor de som ikke kobler seg på den nye ledningen, utover det som eventuelt følger av abonnementsvilkårene. Det innebærer at kommunen ikke kan foreta seg noe på huseieres eiendom uten hjemmel i avtalevilkårene. Dersom huseier motsetter seg dette eller kommunen vil kreve at abonnenten dekker utgiftene for omkoblingen, må dette fremtvinges gjennom å gå til domstolen. Det kan være et alternativ å stenge den gamle ledningen, og dermed fremtvinge tilkobling til den nye. Se mer om vannverks rett til stenging av vanntilførsel til abonnentene i Vann- og avløpsrett kapittel 3.2.

Kommunen må vurdere om endringen vil være uforholdsmessig inngripende (det ulovfestede kravet til forsvarlig saksbehandling), og eventuelt dekke kostnader over selvkostbudsjettet, slik at abonnentens kostnad blir forholdsmessig. Drammen kommune har tatt innen en bestemmelse i sine abonnementsvilkår pkt. 6.8.5 om hvem som skal bære kostnadene når eksisterende stikkledning ikke lenger kan brukes. Her tar de også hensyn til stikkledningens alder og funksjonsdyktighet. Oslo har tatt inn en tilsvarende bestemmelse i sitt forslag til nye abonnementsvilkår. Det er nok vanlig at kommunen dekker hele eller deler av kostnadene ved å legge den nye ledningen eventuelt renoverer den kommunale som skal bli privat. det innebærer at abonnenten overtar en ny stikkledning, men får fullt ansvar for drift og vedlikehold av denne. I slike situasjoner er det svært viktig å ha gode avtaler, slik at det ikke i ettertid blir tvil om eierskapet til ledningen. Ved å la den private selv sørge for omleggingen av stikkledningen unngår kommunen senere reklamasjonskrav. Kommunen kan deretter refundere den andelen av kostnadene man har blitt enige om, mot fremlagt faktura.

Under 3.8.4.9 i Vann- og avløpsrett viser Guttorm Jakobsen til Rt. 2007 s. 651, hvor Nes kommune ble gitt medhold i at det var kommunen som til enhver tid selv måtte vurdere på hvilken måte de midler den til enhver tid rådet over skulle forvaltes til fellesskapets beste. Selv om det var på det rene at Nes kommune rent avtalerettslig hadde forpliktet seg til å overta den aktuelle veien i 1983, og de private grunneierne hadde rustet opp denne til fylkesveistandard nettopp av denne grunn og avgitt fri grunn til veien, fant Høyesterett at kommunen ikke kunne anses forpliktet til å opprettholde veien som kommunal vei for alltid, eller for en bestemt minsteperiode.  Det innebar at Nes kommunestyres nedleggelsesbeslutning, som ble fattet i 2003, dvs. 20 år etter at man hadde overtatt veien, og som var basert på en vurdering av kommunens økonomi på sistnevnte tidspunkt, og hvilke formål som skulle prioriteres, ikke kunne anses for å utgjøre noe brudd på den forpliktelsen kommunen påtok seg i 1983 til å overta veien. Guttorm Jacobsen stiller spørsmål til overføringsverdien fra vei til vann- og avløpsanlegg og viser til at dette særlig kan tenkes for adgangen til å nedlegge de deler av det offentlige VA-nettet som på det aktuelle tidspunktet hvor spørsmålet oppstår, ikke lenger har noen fornuftig funksjon som offentlig VA-anlegg som følge av omleggingen av eksisterende nett, eller fordi ledningsnettet representerer svært små dimensjoner som kommunen etter dagens standard normalt ikke drifter som ledd i sitt hovedledningssystem. Videre peker han på at det kan foreligge skranker i kommunens nedleggelsesadgang etter bestemmelsene i plan- og bygningsloven § 18-1, der kommunen er forpliktet til på nærmere vilkår og overta vann- og avløpsledninger som legges i tråd med denne bestemmelsen, evt. om kommunen er pliktig til å drifte slike ledninger i ordinær nedskrivningstid for anlegget, og deretter står fritt. Han påpeker avslutningsvis at disse spørsmålene foreløpig er rettslig uavklart, da det ikke foreligger noe rettspraksis på dette for vann- og avløpsledninger, slik det gjør for vei.

Nedklassifisering av avløpsledninger er også omtalt i NOU 2015:16 punkt 15.3.4 hvor utvalget anbefaler at spørsmålet om privates plikt til å overta og drifte avløpsanlegg vurderes som et ledd i arbeidet med en eventuell sektorlov for vann- og avløpstjenester.

Drammen kommune regulerer hvem som bærer kostnadene i disse tilfellene i sine avtalevilkår pkt. 6.8.5. De tar hensyn til stikkledningens alder og funksjonsdyktighet.

For å unngå å få et reklamasjonskrav mot seg på et senere tidspunkt, bør kommunen la den private selv sørge for omlegging av stikkledningen. Kommunen refunderer den andelen av kostnadene som man har blitt enige om (faktura må fremlegges som dokumentasjon for kostnadene).

Overtakelse av en utgått kommunal ledning kan ev. ses på som en del av omleggingen av en stikkledning. Huseieren kan velge å ikke overta den gamle kommunale ledningen, men heller legge en helt ny stikkledning frem til den nye kommunale ledningen. Om dette blir en dyrere løsning, bør det kunne få betydning for kostnadsfordelingen.

Kategorier: Diverse

Når det gis tillatelse til tilknytning gir vi samtidig beskjed om krav til ferdigmelding. Vi opplever ofte at ferdigmeldingene ikke sendes oss eller er mangelfulle i forhold til kravene vi har stilt. Har kommunen noen sanksjonsmidler overfor foretak som unnlater å oppfylle kravet til ferdigmelding?

27.09.2017

Kommunen har dessverre ingen offentligrettslige sanksjonsmuligheter for manglende innsendelse av ferdigmelding. Enkelte kommuner gir ikke ferdigattest,før de nødvendige dokumentene er sendt inn, andre følger opp rørleggerne som de ser systematisk ikke sender inn disse meldingene.

I 2016 foreslo Kommunal- og moderniseringsdepartementet å endre byggesaksforskriften på dette området, men valgte å ikke gå videre med forslaget etter høringsrunden, se nyhetssak.

 

 

Kategorier: Diverse

Kan og bør kommunen unnta fra offentlighet forhåndsvarsel og vedtak om tvangsmulkt?

27.09.17

Meroffentlighet er et bærende prinsipp i forvaltningen. Opplysninger om vedtak om tvangsmulkt er ikke i seg selv omfattet av en generell taushetsplikt. Hovedregelen er at også disse vedtakene er offentlige. Unntak fra denne hovedregelen, altså unntak fra innsyn, må begrunnes. Kommunen må ta stilling til om opplysninger i varselet/vedtaket skal unntas offentlighet fordi de er underlagt taushetsplikt.

Det er mest aktuelt å vurdere dette opp mot forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1) som pålegger taushetsplikt om «noens personlige forhold». Etter annet ledd omfattes ikke fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, med mindre slike opplysninger røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige. Normalt vil ikke opplysninger om eiendomsrett være underlagt taushetsplikt, mens det stiller seg annerledes når det gjelder noens personlige økonomi og at andre har gitt opplysninger om en person eller et forhold.

Det vil sjelden være grunn til å unnta hele varselet/vedtaket fra offentlighet, bare de taushetsbelagte opplysningene.

Jeg kan ikke se at det noen blir ilagt en tvangsmulkt i seg selv vil være en taushetsbelagt opplysning, det sier jo bare noe om at vedkommende har unnlatt å følge opp et krav/pålegg.

Kategorier: Diverse

Gjelder solidarisk ansvar for felles privat stikkledning. Kan naboer utbedre deler av fellesledningen og kreve refusjon fra resterende naboer i ettertid? De naboer som utbedrer sin del i første omgang vil da betaler for x meter som også benyttes av naboer som ikke vil ta sin del av kostnaden. Kan kommunen utføre utskifting av privat felles stikkledning for så å fordele kostnader på beboere som benytter seg av felles stikkledning (eventuelt også enkelthus-stikkledninger) i etterkant etter en fordelingsnøkkel? Enten med avtale med hver eiendom, eller være «diktator» og bestemme fordelingen og fordele regningen.

27.09.2017

Det er ikke regulert i lov eller forskrift hvilket ansvar hver enkelt sameier skal ha overfor kommunen. Kommuner som har vedtatt standard abonnementsvilkår har gjennom punkt 3.14 siste avsnitt fastsatt at der flere eiendommer har felles ledninger, er alle eiere solidarisk ansvarlig for de plikter disse bestemmelsene pålegger abonnenten. Det betyr i praksis at kommunen kan velge å forholde seg til en enkelt av sameierne for hele kravet, som deretter må ta ansvaret for å kreve inn de øvriges andel. Dette er normalt ikke en ønsket måte for en kommune å håndtere slike saker på, det naturlige vil vel være å sende likelydende krav/pålegg med fastsatt frist til samtlige sameiere.

Kommunen bør være svært forsiktige med å involvere dere i forholdet innad i sameiet, og også være varsomme med å gi råd til deler av sameierne. Ansvarsdelingen vil gå frem av sameieavtalen som de forhåpentligvis har inngått, ellers reguleres den av sameielovens § 9 jf. § 2.

Siden stikkledningen ikke tilhører kommunen, kan kommunen bare foreta seg tiltak på denne med særskilt hjemmel. For å gjøre dette med tvang, må man enten ha bragt hjemmelen som går frem av avtaleforholdet (abonnementsvilkårene) inn for retten og fått tvangsgrunnlag gjennom dette, eller fulgt opp et pålegg etter forurensingsloven eller plan- og bygningsloven, se våre standardbrev for en slik prosess. I informasjonsbrosjyrene som ble laget til standardbrevene våre er solidaransvaret for sameiere særskilt omtalt.

Kategorier: Diverse

Skal reparasjon/utskifting/oppgradering og sanering jf saneringsplaner av eksisterende VA-infrastruktur i eksisterende føringsveier må byggesøkes? Mange kommuner blir forsinket og påført store kostnader ved praksis om byggesøknad på VA infrastruktur arbeid, arbeid som opplagt må gjennomføres og som ikke endrer funksjon eller omfang på eksisterende VA-nett under bakken.

27.09.2017

Reparasjoner ved rør- og ledningsbrudd er etter byggesaksforskriften § 4-1 bokstav d) nr. 9 unntatt fra søknadsplikten etter plan- og bygningsloven § 20-2.Der heter det «lokal drenering, samt reparasjoner ved rør- og ledningsbrudd». Den skiller ikke mellom kommunens anlegg og de private anleggene, så «rør og ledningsbrudd» gjelder både stikkledninger og hovedledninger. Dibk viser i sin veiledning til bestemmelsen til en prinsipputtalelse fra KRD av 01.04.2011 som fastslår at kommunene kan unnta andre mindre tiltak, eksempelvis omlegging av stikkledninger. KRD skriver at kommunen må gjøre en konkret vurdering, der det må tas hensyn til størrelse, plassering, omgivelser mv.

Kommunen skal vurdere det enkelte tilfelle, men det kan være praktisk at kommunen lager retningslinjer for hvilke tiltak kommunen ønsker å unnta, og eventuelt hvilke vilkår som må oppfylles for å unnta tiltaket fra søknadsplikten. På den måten sikrer man både forutsigbarhet og likebehandling.

Kategorier: Diverse

Vi har hatt en gjennomgang av vår va-norm og gjort en del endringer i denne. Skal en slik revidering sendes på høring, og evt. til hvem, og skal den vedtas av kommunestyret, for å kunne settes i kraft?

Det er ingen formkrav i lov eller forskrift til utarbeidelse og vedtakelse av va-normer. Kommunene utarbeider va-normene i kraft av sitt eierskap til anleggene (i likhet med abonnementsvilkårene), ikke som myndighet. Det handler altså om å finne en hensiktsmessig framgangsmåte for forankring, og sikre at normen vedtas av den instansen i kommunen som har fått myndighet til å forvalte eierskapet.

Kategorier: Diverse

Vi har lagt hovudleidning for VA i ein veg som er privat. Det er noko krangel om denne vegen, og det kan hende at eigar seier at vi ikkje får tilgang til VA-leidningane i vegen. Spørsmålet vårt er då: Kan vi krevje tilgang til VA-leidningane gjennom noko regelverk, eller er vi avhengig av å ha avtale med grunneigar?

28.09.2017

Kommuners rett til å vedlikeholde ledninger som ligger på privat grunn er ikke særskilt regulert gjennom lov eller forskrift. Standard abonnementsvilkår punkt 3.3 har en bestemmelse om rett til å ha eksisterende offentlige avløpsanlegg liggende på abonnenters eiendom. Lovutvalget foreslo i NOU 2015:16 en tilsvarende bestemmelse i plan- og bygningsloven 27-6 om rett til å ha eksisterende offentlige vann- og avløpsledninger som er lovlig lagt liggende, men dette forslaget ligger til vurdering hos departementet.

En rett til å ha ledningen liggende i veggrunnen vil som regel også innebære rett til å vedlikeholde og oppgradere denne, se servituttloven § 2. Det krever imidlertid en konkret fortolkning av avtalen (muntlig eller skriftlig) som ble inngått da dere la ledningen i den private vegen. Dersom det ikke finnes noen skriftlig avtale, kan kommunen ha hevdet en rett i tråd med hevdslova. For synlige tiltak/tiltak grunneier kjenner til, er hevdstiden 20 år. Har kommunen hevdet en rett til å ha sine ledninger liggende i veigrunnen, omfatter denne retten også rett til å vedlikeholde og foreta normal oppgradering

Kategorier: Diverse

Septiktank, og spesielt tankar av glassfiber med glassfiber-lokk, er som regel festa med ein pinne tvers gjennom lokket med ein låsering i enden. Ofte ruster denne låseringen og blir ødelagd. Korleis er det då med ansvar for sikring av lokket ?

29.09.2017

Sikring av basseng og brønn reguleres av plan- og bygningslovens § 28-6. Basseng og brønn skal til enhver tid være sikret slik at personer hindres fra å falle i dem. Det er grunneier som er ansvarlig for at anlegg er forsvarlig sikret. Kommunen kan pålegge sikring av brønn innen en angitt frist, der brønnen antas å være utgjøre særskilt fare for barn. I forarbeidene til endringer i tidligere plan- og bygningslov § 83 (Ot.prp.nr.39 (1993-1994)) står det: Det er ikke inntatt noen definisjon av basseng, brønn eller dam i lovtekst eller i forarbeidene. Det vil bli vurdert inntatt i byggeforskriften, men det antas at en normalt vil klare seg med en alminnelig språklig fortolkning av lovens ord.

Dette et ikke blitt nærmere definert i byggteknisk forskrift, men det vil være naturlig med en utvidende fortolkning, slik at loven også omfatter avløpskummer, da det i hvertfall ikke bør settes mindre strenge krav til sikring av en avløpskum enn til en brønn.

Nærmere beskrivelser av hvordan sikring skal gjennomføres er beskrevet i byggteknisk forskrift TEK17 § 8-3, om uteoppholdsareal, med tilhørende veiledning. I veiledningen står det følgende:

3. Overdekking eller overbygging av basseng, brønn eller lignende må være utført av solide materialer og være godt festet til forsvarlig fundament.

4. Overdekking må være sikret med lås eller liknende for å unngå at overdekkingen fjernes av barn eller uvedkommende.

Ansvaret ligger hos eieren av septiktanken. En som tømmer slam på vegne av kommunen bør ikke forlate en usikret avløpskum med flere tusen liter kloakk uten å kontakte huseier og varsle kommunen. I tillegg kan det vurderes om den usikrede kummen bør merkes med kjegle/bukk/bånd eller lignende, før tømmeren forlater eiendommen.

Kategorier: Diverse

Skal utøvelse av det privatsrettslige forholdet mellom ledningeier og abonnent følge forvaltningsloven med tanke om varsling, klagerett, frister mv, jf. forvaltningsloven §1 eller er vi å regne som privat rettssubjekt når vi er ledningseier. Må VA-etaten ha delegert myndighet for å håndheve standard abonnementsvilkår?

Forvaltningsloven gjelder ikke for kommunens håndheving av sine abonnementsvilkår for vann og avløp, men det finnes en del ulovfestede forvaltningsmessige prinsipper om forsvarlig saksbehandling som kommunen må følge. Disse overlapper til dels det som er nedfelt i forvaltningsloven.
De ulovfestede prinsippene setter blant annet krav til likebehandling, nøytralitet og saklighet (kommunen skal opptre på en upartisk måte), til at beslutningene skal være forholdsmessige, de skal være basert på en forsvarlig saksutredning, det er krav til varsling og til at den beslutningen retter seg mot skal få anledning til å fremme sine synspunkter (kontradiksjon). Videre er det krav om veiledning og orientering om vedtaket og rett til å få det overprøvd (gjennom klageordning/domstol).

Det er opp til den enkelte kommune å plassere håndhevelsen av abonnementsvilkårene, det vil være naturlig at det plasseres til VA-etaten. Dette er imidlertid ikke delegasjon av myndighet etter en lov, men ved at man plasserer håndhevingen av eierskapet.

Kategorier: Diverse

Kan vi be en eier av en boligtomt om å fordrøye vanntilsiget som kommer fra naboeiendommen. Naboeiendommen er regulert som friluftsområde (fjellskråning). Vi har satt krav om maks påslipp l/s til kommunal overvannsledning. Huseier vil kun fordrøye vann fra egen tomt. Det er allerede gitt igangsettingstillatelse. Er vi da for sent ute til å stille krav?

29.09.2017

Hvis det er snakk om en foreløpig ubebygd boligtomt (ikke gitt byggetillatelse ennå) kan kommunen, som byggesaksmyndighet, regulere avledning av overvann med hjemmel i plan- og bygningsloven § 27-2 og i tillegg vise til vannressursloven § 7 annet ledd (kommunen som vassdragsmyndighet).

Eieren av boligtomten må tåle det naturlige vannsiget fra friluftsområdet og nedenforliggende eiendommer må tåle det naturlige vannsiget fra boligtomten. Dersom han/hun gjør tiltak som endrer vannet naturlige løp, eksempelvis ved å oppføre en bolig, må han/hun også ta ansvar for dette.

Jeg minner også om at veglova § 57 forbyr avledning av overvann til veg uten særskilt tillatelse.

Når det er gitt igangsettingstillatelse har nok kommunen allerede godtatt hvordan overvannet skal avledes etter § 27-2, så da må dere eventuelt benytte muligheten for å før tilsyn med at det utføres i tråd med tillatelsen.

I tillegg til å regulere påslipp som eier av den kommunale overvannsledningen, kan kommunen sette vilkår for påslipp av overvann fra virksomheter etter forurensningsforskriften §  15A-4 og fra husholdninger etter forurensingsloven § 22 annet ledd.

Så har man kravet om at ingen må ha, gjøre eller sette i verk noe som urimelig eller unødvendig er til skade eller ulempe for naboen etter grannelova § 2, som også omfatter avrenning av vann.

Kategorier: Diverse

Vi vil gjerne innføre tvungen slamtømming av private renseanlegg og samtidig få inn krav om tilsyn på private ved revisjon av slamtømmeavtale. Hvordan bør vi gå frem når det gjelder tvungen slamtømming? Hjemmel/vedtak/gode argumenter for det, osv.

29.09.2017

  • Kommunen skal sørge for tømming av mindre renseinnretninger (minirenseanlegg, slamavskillere, tette tanker mm.) jf. forurensningsloven § 26 første ledd. At bestemmelsen bare gjelder for mindre renseinnretninger betyr at den gjelder for bolig og hyttebebyggelse og lignende som kommunen selv har gitt tillatelse til. I forarbeidene vises det til at tømming av slamavskillere ikke har blitt utført som forutsatt i utslippstillatelsen og at det er nødvendig med tvungen tømming for at renseanlegg og slamavskillere skal virke effektivt. Industri og større virksomheter faller utenfor bestemmelsen.
  • Forurensningsloven § 30 tredje ledd sier at ingen kan samle inn slam uten at det skjer uten tillatelse fra kommunen. Her viser forarbeidene til at det ikke har vært tilstrekkelig betryggende at slamtømming har vært overlatt til private. Det har vært eksempler på at slam fra renseanlegg og privet har vært tømt direkte i vassdrag og medført forurensning.Kommunen kan etter samme bestemmelse også gi forskrift som er nødvendig for å få til en hensiktsmessig og hygienisk oppbevaring, innsamling og transport av husholdningsavfall. Begrepet husholdningsavfall er benyttet her, men det er en helt klar peker fra mindre slaminnretninger i § 26 og til denne bestemmelsen, slik at den også gjelder for slamtømming. Her kan eksempelvis tømmehyppighet for ulike anlegg/renseinnretninger, tilgjengelighet til kum, krav til kjørbar vei etc reguleres. Husk at kommunen alltid skal være rimelige og saklige i sine begrunnelser og at dette gjelder også for hva som fastsettes i lokale forskrifter. Bestemmelsene for prosessen forbundet med fastsetting av lokale forskrifter finner du forøvrig i forvaltningsloven §§ 37-40.
  • Kommunen skal etter forurensningsloven § 34 fastsette gebyrer til dekning av kostnader. Regelen innebærer en generell plikt for kommunen til å innføre gebyrer, slik at kommunens samlede kostnader blir dekket fullt ut. Etter § 34 fjerde ledd skal eiere av eiendommer som er omfattet av ordningen betale gebyr.

For at huseieren skal være forpliktet til å benytte tømmeordningen må kommunen sette vilkår om dette i utslippstillatelsen. I eldre utslippstillatelser er det ikke sikkert at slamtømming er nevnt. Det skal likevel rimelig spesielle saker til for at huseier ikke vil benytte seg av den kommunale tømmeordningen, så lenge de uansett er forpliktet til å betale gebyr for denne tjenesten. Det skal altså være en kommunal innsamlingsordning og ingen andre får lov å samle inn slam, uten tillatelse fra kommunen. Deretter må huseier betale for ordningen. Til tross for denne tilretteleggingen og utgiftsposten, kjenner vi til tilfeller hvor huseier har nektet å la tømmeren ta med seg slammet. I slike tilfeller kan kommunen kan benytte muligheten for å endre vilkårene i utslippstillatelsen etter forurensningsloven § 18, og sette vilkår om slamtømming. Kommunen kan selvfølgelig også benytte forurensningsloven § 7 til å pålegge den ansvarlige å treffe tiltak, dersom manglende slamtømming medfører forurensning.

Kommunen har plikt til å føre tilsyn med gitte tillatelser og tilhørende vilkår i samsvar med forurensningsloven § 48 og forurensningsforskriften §12-2. Dersom dere ønsker at det er renovatøren som skal gjennomføre tilstandskontrollen ute i felt, så må det reguleres i kontrakten med slamtømmeren. Husk at tilstandskontroll ute i felt er bare en liten del av kommunens tilsynsplikt. Det er f.eks. viktig at kommunen har god oversikt over alle anlegg, at de har et egnet opplegg/plan for hvordan de skal føre systematisk kontroll med alle anleggene og ikke minst at de følger opp avvik mot huseier.

Kategorier: Diverse

Kan vi kreve serviceavtale for drift og vedlikehold av private pumpestasjoner? I vår kommune krever vi i byggesaken at søkeren fremviser signert serviceavtale for å få ferdigattest.

05.10.2017

For avløpsanlegg som er ulovlige uten utslippstillatelse kan kommunen som forurensningsmyndighet sette vilkår om nødvendige serviceavtaler i utslippstillatelsen.

Kommunen har ikke samme myndighet overfor pumpestasjoner på avløpsledninger som er tilknyttet et kommunale anlegg. Etter Standard abonnementsvilkår punkt 3.2 har abonnenten plikt til å vedlikeholde pumpestasjoner regelmessig. Kommuner som har vedtatt Standard abonnementsvilkår har etter punkt 3.7 rett til å besiktige/kontrollere sanitærinstallasjoner og private avløpsanlegg, i den grad det har betydning for drift og vedlikehold av det offentlige avløpsanlegget. Man strekker nok innholdet litt i overkant langt når man krever serviceavtale ut fra denne bestemmelsen. Det vil derfor være lurt å føye på et tilleggskrav i de kommunale abonnementsvilkårene, hvis kommuen har behov for å kreve at huseiere med private pumpestasjoner har serviceavtale.

Kategorier: Diverse

Vi vil åpne en bekk som ligger på privat grunn, regulert til boligformål. Langs bekken går det kommunale VA-ledninger med tilhørende tinglyste rettigheter. Det er uklart når bekken ble lagt i rør og om lukningen ble avtalt med kommunen. Vi har ingen dokumenter med tinglyste rettigheter/plikter knyttet til bekkelukkingen. Bekken ligger midt i et nedslagsfelt og det er uklart hvor den vil være «årssikker» etter vannressurslovens definisjon.

Kan kommunen kreve bekken åpnet eller åpne bekken selv?

Hvem er vassdragsmyndighet i slike saker?

05.10.2017

Dere bør sjekke lovligheten av bekkelukkingen med NVE, jeg antar at det kan være et konsesjonspliktig tiltak. I såfall vil NVE vite om de har gitt konsesjon. Dersom det er en ulovlig bekkelukking kan en mulighet være å kreve retting, jf. vannressursloven § 59.

Vannressursloven § 14 gir vassdragsmyndigheten rett til å gjenåpne lukket vassdrag mot erstatning til grunneierne. NVE er vassdragsmyndighet etter denne bestemmelsen.

For øvrig fremgår hvem som er vassdragsmyndighet etter vannressursloven av forskrift om hvem som skal være vassdragsmyndighet etter vannressursloven (15.12.2000 med senere endringer). OED delegerte sin myndighet til NVE i vedtak av 19.12.2000 (F19.12.2000 nr. 1705), med unntak av forskriftshjemlene. NVE er derfor vassdragsmyndighet etter vannressursloven §12 og §18, mens kommunene er blitt delegert myndighet etter § 7 og § 16.

 

 

Kategorier: Diverse

Skal søknader om utslippstillatelser etter forurensningsforskriften kapittel 13 sendes på høring?

Når kommunen behandler søknader om utslippstillatelser gjelder forvaltningslovens regler, jf. forurensningsloven § 85, herunder kravet til forhåndsvarsling i forvaltningsloven § 16. I tillegg er det et ulovfestet forvaltningsrettslig prinsipp om krav til forsvarlig saksutredning.

I tillegg har forurensningsforskriften kapittel 36 egne bestemmelser om saksbehandlingen, som blant annet inkluderer tillatelser til utslipp etter forurensningsloven § 11.

Etter § 36-7 skal berørte offentlige organer og myndigheter, organisasjoner som ivaretar allmenne interesser som vedtaket angår, eller andre som kan bli særlig berørt, forhåndsvarsles direkte før vedtak treffes og gis anledning til å uttale seg innen en nærmere angitt frist. Dersom en stor krets av personer har krav på direkte varsel, eller det viser seg uforholdsmessig byrdefullt å finne fram til enhver som har krav på varsel etter første ledd, kan forurensningsmyndigheten i det enkelte tilfelle isteden høre saken i henhold til § 36-8 («høring»). Direkte varsel gis i slike tilfelle likevel til representanter for berørte interesser i henhold til første ledd i den utstrekning disse er kjent for forurensningsmyndigheten.

Når kommunen behandler søknaden om utslippstillatelse skal de vurdere om det kan være brukerkonflikter, herunder om utslipp kan forurense et drikkevannsuttak. Kommunen må kontrollere at alle berørte parter er varslet og vurdere innkomne merknader.

En slik saksbehandlingsfeil fører bare til ugyldighet hvis feilen har virket inn på avgjørelsens innhold, se forvaltningsloven § 41. Selv om feilen har virket inn på innholdet blir det normalt likevel ikke ugyldig hvis dette vil være til skade for part i saken, med mindre vedkommende selv var å bebreide for feilen.

Kategorier: Diverse

Da vi utførte lekkasjesøk på hovedledningen oppdaget vi en lekkasje som vi mest sannsynlig mente var på en privat stikkledning. Det var vanskelig å bestemme hvilken bolig stikkledningen tilhørte uten å grave opp på stedet der vi fikk utslag på lekkasje. Kan vi kreve at abonnenten dekker utgiftene til oppgravingen?

21.11.2017

Kommunen må ha en hjemmel i lov eller avtale for å kunne kreve at abonnenten dekker utgiftene til å grave opp stikkledningene.

Plan- og bygningsloven § 31-3 gir kommunen anledning til å pålegge eieren å sette i stand en stikkledning som er i en slik stand at det oppstår fare for skade på, eller vesentlig ulempe for person, eiendom eller miljø, eller virker skjemmende i seg selv eller i forhold til omgivelsene. Dette gir imidlertid ingen hjemmel for å gjøre tiltaket på vegne av eieren, uten å gå veien om pålegg. Plan- og bygningsloven har en egen bestemmelse om tvangsfullbyrdelse i § 32-7.

Etter standard abonnementsvilkår punkt 1.5 og 3.7 kan kommunen kreve/pålegge abonnenten å reparere stikkledninger som ikke er tette, jf. punkt 3.2. Dersom pålegget ikke etterkommes kan kommunen, etter punkt 1.5, etter forutgående varsel, få arbeidet utført for abonnentens regning.  Arbeid som ikke kan utsettes, kan kommunen få utført uten forutgående varsel. Heller ikke standard abonnementsvilkår åpner for at kommunen kan gjøre arbeidet på vegne av eieren av stikkledningen, uten å gå veien om pålegg.

Når det ikke finnes lovhjemmel, må kommunen vurdere om refusjonskravet kan baseres på en slags nødrettsbetraktning. Det skal nok svært mye til for å få aksept for det. Kommunen kan imidlertid i fremtidige saker få hjemmel for refusjon gjennom å avtale med abonnenten å utføre arbeidet på vegne av vedkommende mens grøfta er åpen.

Kategorier: Diverse

Vi ønsker å pålegge abonnentene å sanere sine stikkledninger samtidig som vi utbedrer hovedledningen for avløp. Hva skal til for at vi skal kunne kreve dette?

21.11.2017

For avløpsledninger kan kommuner etter forurensningsloven § 22 annet ledd kreve utbedring av stikkledninger når kommunen gjør en «tilsvarende utbedring» av sine hovedledninger og ellers når «særlige grunner tilsier det».

For at forurensningsmyndigheten skal kunne kreve at huseierens sanerer sine stikkledninger må det i følge forarbeidene (Ot.prp. nr. 11 (1979-89) side 127) foreligge ”sterke grunner til å anta” at stikkledningen ikke er tilfredsstillende, altså et skjerpet krav til å sannsynliggjøre at stikkledningen ikke er i tilfredsstillende stand:

”Med omlegging tenkes på de tilfeller hvor en kommune legger om ledningssystemet fra fellessystem til separatsystem eller hvor det skjer en fullstendig utskifting av ledningsnettet. I mange tilfelle vil en så omfattende sanering ikke være nødvendig, og det vil da være tilstrekkelig med en utbedring av eksisterende ledningsnett. En omlegging eller utbedring vil være lite effektiv dersom en ikke kan kreve tilsvarende sanering av stikkledninger. Når det skjer en omlegging til separatsystem, kan det komme på tale å skifte ut stikkledningssystem uansett, for å hindre at uønsket vann ledes i galt ledningsnett. Når det gjelder sanering av eksisterende ledning, må det foreligge sterke grunner til å anta at eksisterende stikkledning ikke er tilfredsstillende før en kan kreve at stikkledningen fornyes. Slike forhold kan være lekkasjer eller at stikkledningen er like gammel som det hovedledningsnett som saneres. Myndighet til å kreve omlegging eller sanering av stikkledning er lagt til forurensningsmyndigheten, og kommunen vil bli delegert myndighet i disse sakene.”

Kommunen har en utredningsplikt etter forvaltningsloven § 17 før vedtaket kan fattes, noe som innebærer at kommunen må vurdere om vilkårene for å kreve utbedring er oppfylt i det enkelte tilfelle. Da kan det være behov for flere argumenter enn at man eksempelvis antar at stikkledningen har lik alder som hovedledningen.

Etter forurensningsloven § 49 kan kommunen som forurensningsmyndighet pålegge eieren å gi nødvendige opplysninger som vedkommende allerede har om sin stikkledning for avløp. På denne måten kan kommunen få avkreftet eller bekreftet sin antagelse om behovet for utskiftning av stikkledningene. I tillegg kan man etter § 51 pålegge eieren av stikkledningen å gjennomføre undersøkelser når det er grunn til å tro at stikkledningen kan føre til forurensning.

 

Kategorier: Diverse

Kan vi benytte KS sine Standard abonnementsvilkår for å kreve at abonnentene skifter ut eldre galvaniserte vannledninger?

05.12.2017

Etter de administrative bestemmelsene av standard abonnementsvilkår punkt 3.7 tredje ledd kan kommunen pålegge abonnentene å reparere, utbedre og legge om stikkledninger for vann som ikke er i samsvar med abonnementsvilkårene. Kommunen må i det enkelte tilfelle begrunne hvorfor de mener at abonnentens ledning ikke er i samsvar med kravene i abonnementsvilkårene. Jeg har sett at enkelte kommuner viser til at eldre galvaniserte ledninger ikke er i samsvar med kravet om å tåle et bestemt trykk, jf. kravet i de tekniske bestemmelsene punkt 2.2, som prøves ved at ledningen settes under trykk lik 1,3 ganger dimensjoneringstrykket og prøvetrykket forblir konstant i 2 timer etter temperaturutjevning. I hvilken grad det kan sannsynliggjøres at eldre galvaniserte ledninger ikke vil tåle en slik trykkprøve, er en konkret va-teknisk vurdering.

Kommunens abonnementsvilkår gir ikke kommunen myndighet til å benytte tvang overfor abonnenter som ikke følger opp kommunens krav. For å få tvangsgrunnlag må kommunen bringe sitt krav inn for domstolen.

Jeg anbefaler at kommunene, så langt som mulig, benytter malene som Norsk Vann har utarbeidet og lagt ut på va-jus.no.

Kategorier: Diverse

Vi pålegger næringsvirksomheter som driver med ferskvare, gatekjøkken, cateringvirksomhet o.l. å etablere fettutskiller på sine stikkledninger før avløpet tilledes det offentlige nettet. Det er vanskelig å få abonnentene til å etterkomme de tilhørende vilkårene om service/vedlikehold og rapportering på tømminger. Har kommunen hjemmelsgrunnlag for å administrerer en tvungen tømme- og ettersynsordning på fettutskillere med gebyrordning eller lignende for abonnenter med fettutskillere?

18.01.2018

Forurensningsloven § 26 fastsetter kommunens plikt til å tømme alle mindre renseinnretninger for avslamming av sanitært avløpsvann og overvann, som slamavskillere, med henvisning til § 34 om eierens plikt til å betale gebyr for denne tjenesten. Gebyrplikten gjelder uavhengig av om slamavskilleren er knyttet til offentlig nett eller et privat anlegg, men gjelder altså ikke for fettavskillere. Eieren av slamavskilleren pålegges ingen plikt til å benytte seg av tømmeordningen, men skal han/hun unngå å forurense (som jo er forbudt etter forurensingsloven § 7), er normalt tømming nødvendig. Eieren av anlegget må betale tømmegebyr, uavhengig av om han/hun velger å bidra til tømmingen. Dette er de samme reglene som for avfall, hvor man heller ikke er forpliktet til å sette frem søppeldunkene for tømming, men det er nødvendig for å hindre ulovlig forurensning fra avfallet som husholdningen produserer. Og man må jo uansett betale avfallsgebyret. Fettutskillere faller utenfor virkeområdet til forurensningsloven § 26. Det betyr at tømming av fettutskillere ikke kan omfattes av lokal forskrift om kommunal tømming av slamavskillere/tette tanker og at kommunen dermed ikke kan ta gebyr for tømmingen.

Kommunen kan i forskrift eller enkeltvedtak kreve at virksomheter installerer fettavskillere og sette vilkår om tømming med hjemmel i forurensningsforskriften § 15A-4. Bruken av denne bestemmelsen er beskrevet på miljøkommune.no. Mange kommuner har vedtatt forskrift om fettholdig avløpsvann med krav om tømming av fettavskillere. Jeg kjenner ikke til kommuner som har fastsatt vilkår om at tømmingen skal gjennomføres av kommunen med tilhørende betalingsplikt for tjenesten, men antar at dette kan ligge innenfor hva slags vilkår som kan fastsettes med hjemmel i § 15A-4 første ledd bokstav b). Jeg er imidlertid svært usikker på om det vil være hensiktsmessig at kommunen påtar seg en slik oppgave. Jeg anbefaler at dere heller benytter muligheten for å føre tilsyn og følge opp manglende tømming gjennom sanksjoner overfor virksomheten/huseier.

Kommunen er forurensningsmyndighet og fører tilsyn med at bestemmelsen og vedtak fattet i medhold av denne følges (se § 15A-2). Dersom virksomheten ikke oppfyller krav og tilhørende vilkår og dette medfører en fare for forurensning, kan kommunen etter forurensningsloven § 7 fjerde ledd pålegge at de etterlever kravene, i dette tilfellet å tømme fettavskilleren. Pålegget må angi konkret hva de skal gjøre, tømme fettavskiller, montere prøvetakingskum osv.

Miljøkommune.no angir følgende sanksjonsmuligheter som kommunen kan benytte overfor ulovlig forurensning:

  • Kommunen bør i første omgang påpeke overfor virksomheten at utslippet er ulovlig, og at dette må rettes opp. Melding om at dette er rettet opp skal sendes kommunen innen en fastsatt frist.
  • Sammen med en melding om at utslippet er ulovlig, kan kommunen også varsle vedtak om tvangsmulkt etter forurensningsloven § 73 om tvangsmulkt ved forhold i strid med loven. Se veiledning om tvangsmulkt.
  • Alvorlige brudd på krav kan også være straffbare. Forurensningsmyndigheten kan anmelde straffbare forhold til politiet. Forholdet må etterforskes av politiet som straffesak, og straff ilegges av domstolene eller vedtas av virksomheten gjennom et forelegg utstedt av politiet. Slikt forelegg kan prøves for domstolene.
  • Overtredelser kan også gi grunnlag for krav om skadeserstatning. Dette forutsetter at det ulovlige påslippet medfører økonomisk skade eller tap. Eksempel er merutgifter for kommunen til ekstra rensing av påslipp, eller miljøskade ved at skadelige påslipp føres videre ut i resipient. Ansvar for forurensningsskade er regulert i forurensningsloven kapittel 8 om erstatning for forurensningsskade. Kommer ikke kommunen og virksomheten til en løsning, er det domstolen som må avgjøre spørsmål om erstatning for forurensningsskade.

Jeg minner om at påslipp fra virksomheter alternativt kan reguleres i særskilte påslippsavtaler, mer om dette i Norsk Vann rapport 183/2011 Veiledning for VA-tjenester til næringsmiddelindustri.

Lokale krav om vedlikehold og drift av fettavskillere for påslipp fra husholdningsabonnenter må hjemles i de lokale abonnementsvilkårene. I standard abonnementsvilkår er påslippenes beskaffenhet regulert i punkt 3.12. Punkt 3.7 gir kommunen rett til å kontrollere og å pålegge reparasjon, utbedring og omlegging av abonnentenes anlegg og installasjoner. Dette er imidlertid privatrettslige vilkår (kommunen setter vilkår for å få lov til å være tilknyttet deres anlegg). Slike vilkår gir ikke mulighet til å ilegge tvangsmulkt eller tvangshåndheving på vegne av abonnenten, uten å ha en rettslig avgjørelse først.

Kategorier: Diverse

Når vi gir tillatelse til påslipp lager vi som regel et vedtak, men noen ganger inngår vi i stedet en privatrettslig avtale. Hva er forskjellen og fordelene/ulempene ved et vedtak i forhold til en privatrettslig avtale?

Forskjellen på vedtak og avtale er at du utøver kommunal myndighet med tilhørende muligheter tvangshjemler når du fatter enkeltvedtak, mens du  inngår avtale fordi du eier ledningsnettet som de ønsker tilgang til og opptrer dermed som andre private eiere. Du finner utfyllende omtale og veiledning i Norsk Vann rapport 183/2011.

Du kan i prinsippet ha samme innhold i et vedtak som i en avtale, så lenge innholdet i vedtaket ligger innenfor den materielle hjemmelen (forurensningsforskriften § 15A-4) Saksbehandlingen for et vedtak må dessuten følge forvaltningslovens regler, mens en avtale bare må forholde seg til de ulovfestede forvaltningsrettslige prinsippene om forsvarlig saksbehandling, herunder forsvarlig saksutredning og forbud mot usaklig forskjellbehandling.

Kategorier: Diverse

18.01.2018

Gjelder  kommunens plikt til å sørge for tømming av mindre renseinnretninger etter forurensningsloven § 26 første ledd også for slamavskillere som er koblet til kommunalt nett?

Forurensningsloven § 26 første ledd første setning eksemplifiserer kommunens tømmeplikt for ”mindre renseinnretninger” til å gjelde for ”slamavskillere og renseinnretninger for avslamming av sanitært avløpsvann og overvann”. Etter femte ledd får forurensningsmyndigheten hjemmel for å kreve slamavskilleren utkoblet, der sanitært avløpsvann blir ledet gjennom disse til renseanlegg. Jeg oppfatter at det er den type slamavskillere som omtales i femte ledd, at du spør om kan unntas fra tømmeplikten etter første ledd.

Etter forarbeidene, Ot. prp. nr. 11 (1979-80), gjelder tømmeplikten bare for mindre renseinnretninger fra bolighus o.l., mens hoteller og annen større virksomhet faller utenfor. Tømmeplikten gjelder ikke for industrielt avløpsvann. Forarbeidene overlater den nærmere grensedragningen til en konkret vurdering, hvor også kommunens kapasitet må trekkes inn.

Jeg kan verken se at lovteksten eller forarbeidene tilsier at slamavskillere som er koblet til kommunalt nett er unntatt fra kommunens tømmeplikt. Forarbeidene begrunner tømmeplikten med at regelmessig tømming er en forutsetning for at slamavskillerne skal virke effektivt. Videre blir det vist til at kummer ble tømt for sjelden før ordningen ble innført. Jeg antar at dette vil gjelde alle typer slamavskillere, uavhengig av om avløpsvannet blir ledet videre til kommunalt renseanlegg eller ikke.

Etter min oppfatning kan ikke kommunen unnlate å sørge for tømming av slamavskillere som er koblet til kommunalt nett, så lenge sanitært avløpsvann fortsatt ledes gjennom slamavskilleren. For pålegg om utkobling av slamavskillere viser jeg våre standardbrev på va-jus.no.

Kategorier: Diverse

Hvilken hjemmel har kommunen for å grave opp VA-ledninger som skal skiftes ut som ligger på privat grunn? Gjelder evt. de samme hjemler for private stikkledninger som skiftes ut som en del av anlegget?

En rettighet til å grave på privat grunn må ha hjemmel. Det finnes ingen lovhjemmel for en slik rett for kommunen som anleggseier. Retten må derfor basere seg på avtalen som kommunen inngikk med grunneieren da ledningen ble lagt. Tidligere ble ikke disse avtalene alltid tinglyst, og kanskje heller ikke arkivert på en måte som gjør at man kan finne tilbake til dem. I slike tilfeller må man vurdere om kommunen kan ha hevdet en rett til å ha ledningen liggende på privat grunn. En slik hevdet rett vil også inkludere retten til å vedlikeholde ledningen. Du finner omtale av hevd under et annet tidligere stilt spørsmål.

Dersom kommunen har vedtatt standard abonnementsvilkår, og ledningen lå på eiendommen da abonnenten knyttet seg til de kommunale ledningene, kan dere vise til vilkårenes punkt 3.3, så fremt disse vilkårene gjaldt i kommunen da vedkommende knyttet seg til. Det finnes ikke noen tilsvarende bestemmelse for private stikkledninger.

Kategorier: Diverse

Finnes det noe tvangsgrunnlag for å kunne undersøke private stikkledninger med kamera og sjekke sluk og taknedløp med fargestoff, når abonnenten motsetter seg dette og kommunen ikke ønsker å bringe det avtalebaserte kravet etter Standard abonnementsvilkår punkt 3.7 inn for retten.

22.01.2018

Hvis det er sannsynlighetsovervekt for at det foreligger en feilkobling/lekkasje som ”kan medføre fare for forurensning”, jf. forurensningsloven § 7, åpner loven for at forurensningsmyndigheten kan benytte både tvangsmulkt og umiddelbar gjennomføring ved forurensningsmyndigheten.

Kommunen kan gjennomføre tilsyn med tiltaket etter plan- og bygningsloven § 25-2 i perioden inntil fem år etter ferdigattest.

Kategorier: Diverse

I vass- og avløpsanleggslova § 1 står det «Eksisterande vass- og avløpsanlegg kan berre seljast eller på annan måte overdragast til kommunar.». I Proposisjon 136 L (2010-2011) står det: «Kravet om at anleggene bare kan selges til kommunen medfører ingen tilsvarende kjøpeplikt for kommunen».

Hvordan ordnes det for det private anlegget dersom kommunen ikke ønsker å kjøpe? Kan selskapet overføres til et andelslag av brukerne uten at kommunen er aktivt inne i selskapet?

22.01.201

Kommunen har ingen generell plikt til å overta avløpsanlegg og heller ikke til å levere avløpstjenester. Samtidig har kommunene et generelt ansvar for folkehelsen etter folkehelselova, og kan derfor likevel være forpliktet til å ta et ansvar.

Som forurensningsmyndighet kan klima- og miljødepartementet etter forurensningsloven § 24 annet ledd bestemme at kommunen skal være ansvarlig for driften av et privat avløpsanlegg.

Etter vass- og avløpsanleggslova § 2 kan kommunen, under bestemte forutsetninger (avstand, kostnad eller særlige hensyn), tillate at det etableres nye vann- og avløpsanlegg som andelslag (samvirker etter samvirkelova). Det er ikke noe i veien for at et avløpsanlegg som i dag er et sameie kan endre organisasjonsform til å bli et samvirke.

For mer informasjon, se Norsk Vanns to rapporter186/2011 og 187/2011.

 

Kategorier: Diverse

Kan vi i kommuneplanens arealdel stille avstandskrav til at offentlige vann- og avløpsanlegg ikke skal overbygges jf. pkt. 3.4 i administrative bestemmelser? Kan vi også si at private stikkledninger tilknyttet kommunalt nett ikke skal overbygges slik at det hindrer adkomst til drift og vedlikehold?

23.01.2018
Kommunen kan fastsette bestemmelser om avstand til vann- og avløpsanlegg knyttet til en hensynssone i arealplan etter plan- og bygningsloven § 11-8 (bokstav a) om sikringssone eller b) om teknisk infrastruktur). Bestemmelsene er rettslig bindende begrensninger – også for private – på bruken av et areal ut fra det hensynet som skal ivaretas. De er ikke forbeholdt å bare kunne beskytte offentlige anlegg. Det ligger en begrensning i at det skal være ”saklig grunn” for behovet og at båndleggingen ikke reelt sett vil innebære en ekspropriasjon.
regjeringen.no finner du mer informasjon om hensynssoner.
Kategorier: Diverse

Load More