Tidligere stilte spørsmål

01.03.2023

Etter at en bolig ble tvangssolgt og boet gjort opp meldte kjøperen inn vannmålerstanden. Denne var langt høyere enn kommunen hadde estimert og som var betalt akonto av tidligere eier som hadde unnlatt å levere inn målerdata i flere år. Etter vass- og avløpsanleggslova § 6 er forfalt årsgebyr sikret med legalpant i eiendommen. I denne saken forfalt imidlertid gebyrkravet etter at boet var gjort opp og boligen hadde fått en ny eier. Samtidig var det meste av vannforbruket trolig knyttet til tidligere eier, men vannmåleren ble altså ikke avlest før overtakelsen. Ny eier viser til at han overtok huset uten heftelser.

Kommunen bør forsøke å inndrive den andelen av kravet som «tilhører» tidligere eier fra vedkommende og den nye eieren for dennes del. Dersom tidligere eier ikke har midler til å betale oppstår spørsmålet om kommunen kan benytte legalpanteretten for vedkommendes del av kravet. Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 11-31 fjerde ledd faller samtlige pengeheftelser i formuesgodet bort unntatt pengeheftelser som kjøperen skal overta etter avtale med rettighetshaveren når kjøperen er blitt eier.

En god rutine er derfor å sørge for at vannmåleren leses av og sende faktura for avregningen før et tvangssalg, slik at hele kravet «er forfalt» og tas med under oppgjøret etter tvangssalget.

Kan kommunen kreve engangsgebyr ved tilkobling til offentlig vann, når vannet ikke skal føres til bygg men kun benyttes til vanningsanlegg?

30.01.2020

Vass- og avløpsanleggslova § 3 stiller ikke krav om at tilknytningen skal gå til en bygning. Samtidig følger det av både forarbeidene (Ot. Prp. nr. 58 side 12 merknad til § 2) og av forurensningsforskriften § 16-3 at gebyrplikten for ubebygd eiendom bare gjelder for årsgebyret. Forskriften henviser til at gebyrplikten inntrer når eiendommen blir «bebygd», noe som også går frem av forarbeidene, hvor det står: «Det sier seg selv at tilknytningsavgift bare kommer på tale for bebygd eiendom». Det er ikke hva vannet brukes til som avgjør om det kan kreves tilknytningsgebyr, med om eiendommen er bebygd eller ikke. Det er ikke noe krav om at vannet faktisk må føres til bebyggelsen, men om det kan kreves at bygningen kan knyttes til, se vass- og avløpsanleggslova § 3 første ledd.

Jeg antar at de som laget regelverket ikke hadde situasjonen med vanningsanlegg i tankene under utarbeidelsen tidlig på 70-taller, regelverket er nok laget med tanke på å knytte bolighus i sentrale strøk til de kommunale ledningene.

Kommunen ønsker at lag og foreninger skal kunne splitte opp fakturaen på tilknytningsgebyr, slik at innbetalingsperioden strekker seg over en periode opp til ti år, uten at det svares renter. Etter vår lokale forskrift forfaller tilknytningsgebyret ved tilkobling.

Jeg kan ikke se at det er noe til hinder for at gebyret kan betales i rater. Etter vass- og avløpsanleggslova § 6 er det imidlertid bare det årlige gebyret som er sikret med lovpant i eiendommen, noe som gjør at sikkerheten for kravet blir svekket. Vil det være lovstridig å gå for en ordning hvor det bare er lag og foreninger som blir gitt mulighet til å dele opp tilknytningsgebyret over flere år, og i tillegg ikke skal betale renter?

30.01.2020

Etter forurensningsforskriften § 16-3 oppstår plikten til å betale tilknytningsgebyr når eiendommen blir bebygd (henvisningen til gammel lov § 1 er ikke aktuell her). I kommentaren til bestemmelsen skriver Miljødirektoratet at kommunen bestemmer når gebyrene forfaller til betaling. Både vass- og avløpsanleggslovas § 5 og forurensningsforskriften § 16-1 annet ledd delegerer til kommunen å fastsette nærmere regler for innkreving av gebyrene i lokal forskrift.

Jeg forstår gebyrregelverket dithen at kommunene står ganske fritt til å bestemme hvordan de vil kreve inn gebyrene, herunder om de vil fordele innbetalingen av tilknytningsgebyr over flere år. Samtidig er det selvfølgelig viktig å ta hensyn til både ulovfestede og lovfestede forvaltningsprinsipper, herunder at det ikke skal være usaklig forskjellsbehandling av abonnentene. At bare tilknytningsgebyret for lag og foreninger skal forfalle suksessivt over flere år, kan fremstå som en måte å bruke gebyret til å «sponse» disse gruppene, noe som kan oppfattes som usaklig forskjellbehandling i denne sammenhengen. Et slikt «lån» til lag og foreninger hører nok bedre hjemme innenfor det ordinære kommunebudsjettet.

Jeg har lurt på om ordningen du beskriver, hvor man indirekte «sponser» lag å foreninger på bekostning av andre gebyrbetalere, kan være i konflikt med selvkostprinsippet. Her er det jo snakk om utsatt innkreving av et gebyr, som får som konsekvens at lag og foreninger i prinsippet betaler et lavere tilknytningsgebyr enn de øvrige gebyrbetalerne. Kan den unnlatte innkrevingen ses på som en «nødvendig kostnad» etter § 16-1 første ledd?  Jeg tror imidlertid at en slik sammenheng blir for oppkonstruert. Ordningen kan imidlertid forstås som en omgåelse av bestemmelsen i forurensningsforskriften § 16-4 fjerde ledd om at særlige beregningsregler for eiendom som ikke brukes som bolig normalt ikke må føre til lavere gebyr enn de som ville bli pålagt etter kommunens ordinære forskrift.

Utfordringer ved forlenget nedbetaling over år kan være:

1. Innenfor selvkost gjelder generasjonsprinsippet og inntekter/kostnader skal utjevnes fra 3-5 år. Man bør derfor ikke velge en nedbetalingstid over 5 år.
2. Lik praksis for alle og ingen skal «sponse» andre forbrukere: I teorien kan man tenke seg at hvis en tilknytningsavgift faktureres over flere år (for eksempel totalt krav på 100.000 kr faktureres 20.000 kr pr år i fem år), vil dette kunne påvirke gebyr størrelsen på forbruksavgiften. Dette er satt litt på spissen, i og med at tilknytningsavgiftene utgjør en mindre andel av de totale gebyrene for en kommune (normalt sett) og slik sett skal de opp i en viss størrelse for å gi store utslag.
3. Hvis nedbetalingstiden strekker seg over tre år, hvordan håndteres foreldelsesfristen på kravet?
4. Hva hvis eiendommen selges etter fire år (eierskifte). Hvilken sikkerhet har man for det gjenstående kravet?

Skal huseiere som allerede har betalt for opparbeidelse av hovedledningen i tillegg betale tilkoblingsgebyr?

30.01.2020

Kan kommunen frafalle tilknytningsgebyret i sin helhet?

Vass- og avløpsanleggslova § 4 første ledd åpner ikke for å frafalle tilknytningsgebyret i sin helhet, siden lovteksten angir at gebyrene SKAL være engangsgebyr for tilknytning og årlige gebyrer.

Kan kommunen ha ulike gebyr for ulike områder innenfor kommunen?

Kommunene er gjennom forurensningsforskriften § 16-5 første ledd gitt anledning til å fastsette ulike gebyrsatser i gitte situasjoner som er uttømmende angitt. Ingen av disse situasjonene omfatter «ulike områder i kommunen». Oppregningen er knyttet til kostnadene ved å etablere eller drifte det kommunale anlegget huseierne er tilknyttet, og ikke geografisk tilhørighet i seg selv. Samtidig vil det selvfølgelig kunne være mer kostbart å forsyne abonnenter i bestemte geografiske områder, slik at kostnader og geografi blir sammenfallende.

Kan kommunen differensiere etter forurensningsforskriften § 16-5, uten å spesifisert dette tydelig i lokal forskrift?

Selve gebyrsatsen fastsettes i gebyrregulativet, som det er aksept for at ikke behandles som forskrift. Hvordan man kommer frem til hvilke abonnenter som skal betale de ulike satsene bør gå frem av den kommunale gebyrforskriften, se forurensningsforskriften § 16-1 annet ledd. Et unntak er at det kan fastsettes egne regler for gebyrberegningen for eiendommer som ikke brukes som bolig etter § 16-4 fjerde ledd (typisk industri- og næringsvirksomheter). I tillegg til å fastsettes i beregningsregler i forskrift, kan dette etter § 16-4 fjerde ledd også avtales for denne målgruppen.

Kommunen har planer om å pålegge alle abonnenter å installere fjernavleste vannmålere. Kan vi pålegge abonnenter å plassere vannmåleren i kum? Hvem har ansvar når vi bryter jording ved utskifting av vannmåler? Hvem skal betale regningen for elektriker? Kan vannmålerne benyttes som jording?

31.01.2020

Abonnentenes plikt til å installere vannmåler er regulert i forurensningsforskriften § 16-4 annet ledd:

Både kommunen og den enkelte gebyrpliktige kan kreve at årsforbruket skal fastsettes ut fra målt forbruk. Den enkelte gebyrpliktige må selv bekoste slik måling, og målingen må utføres med vannmåler etter kommunens anvisning.

Du må i tillegg sjekke om din kommune har regulert dette nærmere i deres lokale gebyrforskrift.

Pålegg om å plassere vannmåler i kum vil, som alle andre krav fra kommunen, være underlagt de generelle forvaltningsrettslige prinsippene, blant annet om at kravet ikke skal være uforholdsmessig. Dette må dere alltid vurdere konkret i den enkelte saken. Den enkeltes personlige økonomi er imidlertid ikke et relevant moment.

Hvem som har ansvaret når dere bryter jording ved utskiftning av vannmåleren vil avhenge av hva slags avtale som ble inngått da den ble valgt som jording. Dersom ikke kommunen har tillatt at vannmåleren brukes som jording, vil det nok være huseierens ansvar. Hvis behovet for elektriker oppstår som følge av behovet for ny jording, vil ansvaret for regningen følge ansvaret for utskiftningen. Om en vannmåler kan brukes som jording er et teknisk spørsmål som jeg ikke tør å besvare. Det høres uhensiktsmessig ut, fordi man jo vil fjerne jordingen når man finner en ny løsning for vannmålingen.

En del ubebygde boligeiendommer i regulert felt betaler ikke kommunale gebyrer for vann og avløp. De har tilgang til vann og avløp, enten ved det er lagt klart på eiendommen, eller at det må tilkobles via stikkledning. Vår lokale gebyrforskrift, knytter plikten til å betale årsgebyr til begrepet abonnent, som defineres i § 3 som «… som er tilknyttet kommunal vann- og avløpsledning…».

Kan vi kreve at det betales vann- og avløpsgebyr for ubebygde eiendommer? Må vi i så fall endre vår lokale forskrift, eller kan vi bare kreve dette inn automatisk?

Det følger av vass- og avløsanleggslova § 3 første ledd, tredje punktum at «Gebyr kan krevjast jamvel av eigedom som det ikkje er hus på, når kommunen kunne kravd tilknyting til slike leidningar om det hadde vore hus på eigedomen.» I bestemmelsens siste punktum står det: «Kommunen kan ta bort alt eller noko av gebyret for eigedom som det ikkje er hus på.»

Det følger av både forarbeidene (Ot. Prp. nr. 58 side 12 merknad til § 2) og av forurensningsforskriften § 16-3 at gebyrplikten for ubebygd eiendom bare gjelder for årsgebyret. Forskriften henviser til at gebyrplikten inntrer når eiendommen blir «bebygd», noe som også går frem av forarbeidene, hvor det står: «Det sier seg selv at tilknytningsavgift bare kommer på tale for bebygd eiendom».

Det følger av plan- og bygningsloven §§ 27-1 og 27-2 hvilke eiendommer kommunen kan kreve tilknyttet offentlige ledninger. Det forutsetter en vurdering av om det er offentlig ledning over nærliggende areal fra bygningen. I denne vurderingen er også kostnaden ved tilknytningen relevant. Du finner nærmere informasjon om omfanget og forståelsen av disse bestemmelsene i et brev til fylkesmannen i Hedmark fra Kommunal og moderniseringsdepartementet og øvrige uttalelser/tolkninger av bestemmelsen på va-jus.no.

Det kan nok være lurt å justere deres lokal gebyrforskrift på dette punktet, slik at det ikke oppstår noen uklarhet. Hvem som har plikt til å betale gebyr følger imidlertid direkte av vass- og avløpsanleggslova § 3, og kommunen har ikke hjemmel til å forskriftsregulere hvem gebyrplikten omfatter, jf. hjemlene for kommunal forskrift i vass- og avløpsanleggslova § 5 (størrelse, gjennomføring av gebyrvedtak og innkreving) og i forurensningsforskriften § 16-1 annet ledd (beregning, innkreving og størrelse).

Ut fra dette mener jeg at gebyrplikten følger direkte av loven og ikke kan reguleres nærmere i kommunenes lokale forskrifter.

Gir et vanntrykk på 1,5 bar rett til prisavslag når kommunen har vedtatt Standard abonnementsvilkår?

02.08.2018

Gjennom Standard abonnementsvilkår punkt 3.9 har kommunen forpliktet seg til å levere 2 bar ved tilknytningspunktet på den kommunale vannledningen. Etter forbrukerkjøpsloven § 16, jf. § 15 første ledd vil det være en mangel dersom kommunen unnlater å levere vanntrykk på 2 bar, fordi vanntjenesten da ikke er i samsvar med de «krav til art, mengde, kvalitet, andre egenskaper og innpakning som følger av avtalen», dvs. abonnementsvilkårene punkt 3.9.

Abonnenten kan kreve prisavslag for et beløp som tilsvarer kostnadene ved å avhjelpe mangelen. Et slik prisavslag bør være oppad begrenset til 100% av abonnementskostnaden. Alternativt kan abonnenten kreve erstatning for sine kostnader til nødvendig utstyr for å avhjelpe mangelen, dvs. oppnå 2 bar trykk ved tilknytningspunktet, jf. §§ 31 og 33.

I andre tilfeller enn for manglende vanntrykk, hvor kommunen ikke har påtatt seg konkrete forpliktktelser til vannleveransen i sine abonnementsvilkår, er situasjonen annerledes, se NOU 1993:27 (om ny forbrukerkjøpslov) side 113;

«Vannleveranser kan skape enkelte særlige problemer i forhold til mangelsvurderingen. Dels oppstår spørsmålet om hva som skal regnes som en mangel, og dels er problemet hvilke beføyelser abonnentene kan kreve. Forholdet er at dersom vannkvaliteten er dårlig og abonnentene krever prisavslag, dvs. lavere kommunale avgifter, blir kommunene satt i dårligere stand til å etterleve de offentligrettslige forskriftene om vannkvalitet. Prisavslag vil derfor motvirke kvalitetsøkningen på vann.

Utgangspunktet må være at i alle fall helseskadelige vannleveranser rammes av mangelsbegrepet. Hvis vannet er helseskadelig, må mangelsvurderingen føre til at man kan kreve prisavslag eller erstatning. I slike tilfeller må bedømmelsen av kjøpsforholdet skje på samme måte som når det er andre varer som er mangelsfulle. 

Annerledes må bedømmelsen bli hvis mangelen utgjør dårlig trykk eller total uteblivelse av vannleveranser, typisk pga. for lav kapasitet. Å gjøre mangelsansvar gjeldende i slike tilfeller vil gripe inn i den kommunale prioriteringen. Utgangspunktet må være at ikke enhver svikt utgjør en kjøpsrettslig mangel. Det må noe mer til, typisk at kommunen kan bebreides for sin prioritering av vannutbyggingen. I så fall kan kommunen være ansvarlig også etter deliktansvarsreglene.» 

Som disse uttalelsene gir anvisning på, vil ikke enhver svikt i vannleveransen utgjøre en mangel i kjøpsrettslig forstand. Ved spørsmål om det foreligger en mangel ved vannleveransen bør derfor kommunene skille mellom de situasjonene hvor de har påtatt seg særlige forpliktelser knyttet til trykk, mengde, kvalitet og andre egenskaper til vannleveransen i sine abonnementsvilkår, og i de tilfeller hvor slike krav ikke er stilt. Der kommune ikke har påtatt seg særskilte forpliktelser må det nok kreves noe mer før mangelsansvar kan gjøres gjeldende. Mangelsbegrepet er nærmere omtalt i Vann- og avløpsrett side 308 flg.

Vår kommune har forholdt oss til hovedregelen om tre års foreldelsesfrist både ved tilbakebetaling og ved innkreving av gebyr. Den siste tiden har vi fått et par klagesaker hvor abonnenten har krevd tilbakebetaling utover de tre årene, med henvisning til foreldelsesloven § 10 nr. 1. I en av disse sakene ga klagenemnda medhold i tilbakebetaling for 13 år.

Har vi en generell forpliktelse til å vurdere tilbakebetaling ut over tre år for eiendommer hvor vi oppdager eller blir gjort oppmerksom på at det er betalt inn for mye avgift. Hvor langt strekker abonnentens egen undersøkelsesplikt seg mht. å påberope uvitenhet for kravet?

03.04.2023

Foreldelsesfristen vil løpe fra det tidspunktet som abonnentens krav om tilbakebetaling mot kommunen forfaller, og tidligst ett år etter den dagen da abonnenten fikk eller burde skaffet seg kunnskap om kravet på tilbakebetaling, jf. foreldelsesloven § 10 nr. 1. Foreldelsestiden kan ikke forlenges med mer enn til sammen 10 år. Det vil si at maksimal lengde er 3+10 år = 13 år.

Det sentrale vurderingstemaet vil gjerne være om abonnentene manglet nødvendig kunnskap om sitt krav. Dersom abonnentene hverken rent faktisk hadde kunnskap om eller burde ha kjent til sitt tilbakebetalingskrav før 12 år etter at kravet oppsto, vil et tilbakebetalingskrav først bli foreldet ett år etter dette tidspunkt, dvs. etter 13 år.

Spørsmålet ble belyst av Sivilombudet i en uttalelse som er gjengitt i årsmeldingen for 2007 side 409), hvor ombudet skrev følgende:

«En kommune vil sjelden kunne avvise et tilbakesøkingskrav knyttet til kommunale gebyrer med henvisning til den rimelighetsvurderingen som skal foretas etter læren om condictio indebeti. Jeg viser i denne sammenheng til uttalelser i Kai Krüger, Pengekrav, Oslo 1984 på side 315-316:

«Ved oppkreving av skatter og avgifter til fordel for det offentlige, må hovedregelen i dag sies å være at det foreligger full og uavkortet refusjonsplikt. Det offentlige representerer i praksis ikke noe stort behov for at vitterlig feilaktig oppgjør skal være endelige, med mindre betaleren i utpreget grad har seg selv å takke for at feilen ble begått.»

Jeg tilføyer at det er kommunen som fastsetter størrelsen på de kommunale gebyrene, og at det er kommunen som innkrever disse. Selv om situasjonen skulle være slik at betaleren burde ha oppdaget feilen, vil det etter min oppfatning ikke ha betydning for selve eksistensen av et tilbakesøkingskrav, med mindre feilen først og fremst ligger på betalerens hånd.»

I RG-1998-163 ga lagmannsretten et sameie medhold i at læren om condictio indebiti ga dem et tilbakebetalingskrav etter at Oslo kommune i flere år hadde beregnet for høyt vann- og avløpsgebyr for et boligsameie (brutto gulvareal var satt for høyt blant annet fordi det ved en feil ikke var gjort fradrag for garasjearealer i kjellerne, slik det skulle ha vært gjort i henhold til kommunens egen praksis). Sameiets manglende kunnskap om sitt krav var i hovedsak basert på en rettsvillfarelse i det de ikke var kjent med kommunens praksis, men lagmannsretten fant at sameiet ikke kunne lastes for rettsvillfarelsen.

Etter foreldelsesloven § 26 bokstab b., hindrer ikke foreldelse at abonnenten kan motregne mot fremtidige gebyrkrav, så lenge gebyrkravene springer ut av samme rettsforhold og er oppstått før fordringen ble foreldet. Spørsmålet blir da når de fremtidige gebyrkravene er oppstått. I HR-2021-1106-A påpeker Høyesterett at for tjenestforhold vil det sentrale være om opptjeningen av hovedkravet avhenger av forhold som motregneren (abonnenten) ikke har kontroll over. Her kan det tenkes at det vil være en forskjell på gebyrets fastledd og variable ledd (forbruksdel). I den aktuelle saken kom Høyesterett frem til at plikten til å betale festeavgift oppsto ved inngåelsen av festeavtalen. Dette var før kravet på tilbakebetaling ble foreldet og motregning kunne dermed kreves.

I en sak fra 17.2.2023 kom Sivilombudet til at et tilbakesøkingskrav er «pengekrav på formuesrettens område» og derfor omfattet av bestemmelsen om forsinkelsesrente i forsinkelsesrenteloven § 2 flg.

Vi har mottatt en klage på tilknytningsgebyr i forbindelse med seksjonering av et leilighetsbygg. Utbygger mener at beregningen av tilknytningsgebyret ikke ivaretar forholdsmessighets- og selvkostprinsippet.

Etter vår lokale forskrift skal det ved seksjonering av en allerede eksisterende bolig betales tilknytningsgebyr for hver ekstra boenhet (seksjonsnr/festenr) som blir opprettet.

Kan vi avvise klagen fordi plikten til å betale tilknytningsgebyr følger direkte av forskriften?

01.08.2018

Justisdepartementets lovavdeling sluttet seg i tolkningsuttalelse av 04.02.2003 til uttalelsen som i dag står i Miljødirektoratets kommentar til forurensningsforskriften § 16-1 annet ledd:

” Fastsettelsen av vann- og avløpsgebyrer for den enkelte gebyrpliktige vil som regel følge automatisk av regler fastsatt i kommunal forskrift. Dette er ikke enkeltvedtak som kan påklages, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd b. Dersom gebyrfastsettelsen bl.a. er resultat av vedtak truffet individuelt overfor den enkelte gebyrpliktige, vil det derimot være et enkeltvedtak som kan påklages etter forvaltningsloven § 28.”

Det innebærer at så lenge det ikke er foretatt en individuell vurdering overfor den enkelte gebyrpliktige, vil det heller ikke være noen klageadgang (ikke noe enkeltvedtak å klage på). Dere må derfor vurdere om kommunen har gjort en individuell vurdering ved fastsettelsen av tilknytningsgebyret for den enkelte seksjon. Jeg antar at kommunen ikke har truffet noe enkeltvedtak, men at tilknytningsgebyret har fulgt direkte av forskriften, og at det derfor heller ikke er noen klageadgang. Kommunen skal da avvise saken, jf. forvaltningsloven § 33 annet ledd siste punktum. Det kan være lurt å vise til kommentaren fra Miljødirektoratet og eventuelt også til lovavdelingens tolkningsuttalelse.

Kommunen bør uansett vurdere om den lokale forskriften er i tråd med  dommen fra Borgarting 28.02.17 om lovligheten av å kreve nytt tilknytningsgebyr ved seksjonering.

Vi fastsetter tilknytningsgebyr etter antall boenheter/vannmålere (fast pris per enhet/vannmåler). Boligblokker kommer ganske dyrt ut når de skal betale per boenhet. Er det lov å gebyrdifferensere mellom leiligheter og eneboliger når beregningsgrunnlaget er det samme?

31.01.2018

Etter vass- og avløpsanleggslova § 3 er eier av ”eiendom” ansvarlig for å betale gebyr. Etter forurensningsforskriften § 16-2 kan kommunen bestemme om de vil beregne gebyrene for hele eiendommen under ett eller separat for den enkelte boenhet.

Jurist i Miljødirektoratet, Øystein Wang, skriver følgende i sin kommentar på Gyldendal Rettsdata:

”For boligblokker, rekkehus osv. som er organisert som selveierseksjoner, er gebyrplikten knyttet til den enkelte boenhet. Det er eieren av den enkelte boenhet som har plikt til å betale gebyret. Loven er imidlertid ikke til hinder for at kommunen og eierne blir enige om at det dannes et felles rettssubjekt, for eksempel en huseierforening, slik at gebyrberegningen og betalingen skjer for hele fellesskapet under ett. Med boenhet forstås bolig med ett eller flere rom og med separat inngang, samt eget bad/wc og kjøkkendel.”

Forurensningsforskriften § 16-5 regulerer uttømmende når man kan ha ulike gebyrsatser. Tredje ledd åpner for ulike satser for tilknytningsgebyr for ulike boligkategorier, der det er ulike kostnader forbundet med betjeningen av dem. I følge Miljødirektoratets kommentar kan det for eksempel fastsettes lavere gebyrsatser for blokkleiligheter på bakgrunn av at kostnadene med ledningsnett er lavere pr. boenhet for disse boligkategoriene enn for mer spredte boligenheter.

Norsk Vann har utarbeidet en veiledning i utarbeidelse av kommunale gebyrforskrifter for vann og avløp, hvor du kan finne mer informasjon.

I forbindelse med at vi skal slå oss sammen med en nabokommune lurte vi på:

• Er det mulig å ha ulike VAR-gebyr i en overgangsfase? Ev. hvor lenge?

• Hva skal til for å ha ulike gebyr innad i samme kommune?

• Kjenner dere til noen som har differensierte VA-gebyr?

26.01.2018

Adgangen til å ha differensierte gebyrer er uttømmende listet opp i forurensningsforskriften § 16-5.

Det er fullt mulig å ha differensierte gebyrer, hvis det er store forskjeller i kostnadene for å levere tjenesten (se § 16-5 annet ledd). I så fall må den nye kommunen opprette flere gebyrområder med egne selvkostregnskap.

Du finner en kort omtale av dette i vår selvkostveiledning side 34. Jeg kjenner ikke til kommuner som har differensierte gebyr (selv om det sikkert er noen), men det er mulig at du kan finne noe om det i vår rapport 179/2011.

Vi har gjentatte ganger erfart at huseiere har koblet seg til våre kommunale ledninger for vann og avløp, ofte via naboens stikkledninger, uten å søke kommunen om tillatelse. Siden vi ikke har kjent til påkoblingene, har vi heller ikke kunnet kreve tilknytnings- og årsgebyr.

En abonnent har koblet seg på brannvannsuttak i vår kommunale vannkum, noe som kan føre til:

• Fare for trykktap i kommunalt nett og dermed fare for innsug av forurenset vann

• Fare for at andre abonnenter blir uten vann i perioden det tappes

• Erstatningssaker etter følgeskader

Vi vurderer å anmelde forholdene, men er usikre på lovgrunnlaget og myndighet for å kunne anmelde.

26.01.2018

Det finnes en gammel høyesterettsdom fra 1979 om tyveri (naskeri) av vann, se va-jus.no. I den nye straffeloven, som gjelder for handlinger begått etter 1. oktober 2015, er det som tidligere var betegnet som naskeri regulert som mindre tyveri. Det er ikke lenger krav om påtalebegjæring fra den fornærmede (kommunen), men fornærmedes standpunkt er sentralt i vurderingen av om det foreligger allmenne hensyn som tilsier at forholdet ikke skal påtales.

Dere bør selvfølgelig vurdere grundig i hvilken utstrekning den enkelte saken egner seg for politianmeldelse. Uttak som kan forurense drikkevannet eller som utsetter andre abonnenter for å miste vanntilførselen kan det være gode grunner for å gå videre med.

Det økonomiske kan dere alternativt løse gjennom å kreve både tilknytnings- og årsgebyr for perioden med ulovlig tilknytning, men her må dere være oppmerksomme på reglene om foreldelse. Tilknytninger som dere ikke burde kjent til foreldes etter etter 3 år (foreldelsesloven § 2) + 10 år (foreldelsesloven § 10), dvs. 13 år, fra den dagen dere fikk eller burde skaffet dere kunnskap om gebyrkravet. Etter foreldelsesloven § 11 kan krav inndragning fremmes i tilknytning til en straffesak, selv om foreldelsesfristen er ute. Se mer om foreldelse under svar på spørsmålet «Foreldes gebyrkravene til «gratispassasjerer»».

I tillegg kan kommunen vurdere følgende tiltak:

1. Skrive til huseier og etterlyse søknad
2. Purre søknad hvis det ikke kommer svar
3. Opplyse eier om at dette er et ulovlig (ikke godkjent) tiltak som vil bli opplyst til eksempelvis meglere
4. Sende notat til byggesaksavdeling om ulovlig (ikke godkjent) tiltak
5. Kontakte rørlegger
6. Måle inn anlegget og oppdatere kart
7. Kreve gebyr

Jeg ser at det i Norsk Vann sin veiledning i utarbeidelse av kommunale gebyrforskrifter (rapport 179/2011) side 58 (§ 3-2) står at det er mulig å ta gebyr fra tilknytningsdato. Betyr det at dersom vi oppdager gratispassasjerer som har vært tilknyttet i 15 år, så kan kommunen fakturere dem for abonnemenstsgebyr for det enkelte år, samt forbruk etter areal (dersom de ikke har vannmåler) for 15 år tilbake i tid, eller foreldes kravene?

24.01.2018

Ordinær foreldelsestid er tre år fra det tidspunkt fordringen forfaller, dvs. kommunens krav på tilknytnings- og årsgebyr, jf. foreldelsesloven § 2. Tilknytningsgebyret forfalt på tilknytningstidspunktet, og årsgebyret da første termin ville forfalt til ordinær betaling, dersom tilknytningstidspunktet hadde vært kjent for kommunen.

Dersom kommunen ikke har gjort kravet gjeldende, fordi kommunen manglet nødvendig kunnskap om kravet eller den ansvarlige, inntrer foreldelse tidligst 1 år etter den dagen da kommunen fikk eller burde skaffet seg slik kunnskap, jf. foreldelsesloven § 10 nr. 1. Foreldelsestiden kan ikke forlenges etter denne bestemmelsen med mer enn til sammen 10 år. Det vil si at maksimal lengde er 3+10 år = 13 år.

Foreldelse avbrytes ved fristavbrytende skritt, se foreldelsesloven § 15. Det kan være uttak av forliksklage, stevning, tvangsfullbyrdelse eller ved at abonnenten skriftlig erkjenner kravet.

Det er naturlig å legge areal til grunn i en slik sak, uansett om vannmåler er montert, fordi det kan være vanskelig å godtgjøre hva telleren sto på etter de enkelte år og forbruket hvert år skal ha mest mulig korrekt gebyrsats.

Enkelte kommuner praktiserer kategorisk 3 års foreldelse på tilfeller de oppdager. Det innebærer at gamle tilknytningsgebyr og årsgebyr eldre enn 3 år ikke blir innkrevet. Bakgrunnen for denne praksisen er å få enkle regler som kan tas på regnskapsnivå. De opplever problemet som beskjedent og utgjør ikke noen store tap for kommunen. Vær for øvrig oppmerksom på at noen kommuner har vedtatt at de ikke skal påberope seg tilleggsfristen i foreldelsesloven § 10 når det gjelder krav på tilknytningsgebyr og årsgebyr.

Siden tilknytningsgebyret forfaller til betaling når eiendommen ble tilknyttet den kommunale ledningen, vil det være satsene den gang som må legges til grunn, eventuelt med tillegg for avsavnsrente. Ulovlige tilknytninger kan anses som straffbart tyveri av vann (vurdert som naskeri i Rt. 1979 side 1197).

Kommunen har krav om at alle vannmålere skal være kommunale, som kunden betaler leie for. Det er videre krav om at alle nye abonnenter skal innstallere vannmåler. I noen tilfeller oppstår det lekkasje på vannmåleren. i slike tilfeller krever kundes forsikringsselskap, at vannskaden må dekkes av kommunen. Det er ikke mange slike saker, men kostbare. Dette er i de fleste tilfeller når vannmåler er blitt montert i kj.benk, noe vi av den grunn ikke lenger godkjenner. Vi mener vannmåleren  er en del av rørinstallasjonen, og burde dekkes av kundens forsikring. Har dere noen kjennskap til hva som er riktig, om det har vært noen rettsavgjørelse om dette?

Når kommunen tar stilling til hvem som er ansvarlig for vannskaden må dere se nærmere på hva som forårsaket den. Hvis årsaken eksempelvis er en frostskade, er dette huseiers ansvar. Hvis årsaken er en monteringsfeil, er det montørens ansvar, Hvis kommunen har stått for monteringen blir kommunen direkte ansvarlig overfor abonnenten, men kan kreve regress fra montøren hvis dere har brukt en privat montør/rørlegger. Kristoffersen i Moss kommune utelukket at det kunne skyldes en feil på selve måleren (men hvis det likevel skulle være tilfelle blir jo kommunen ansvarlig, siden dere er eier og kunden leier).

Det er også mulig at vannskaden skyldes mangelfull kvalitet på røret og da er huseier ansvarlig for vannskaden. Kvaliteten på røret vil montøren kunne si noe nærmere om, er det eksempelvis setningsskader på røret, pålegger Moss kommune at dette utbedres. I Moss la de til grunn at dersom det var tørt og greit da montøren forlot huset, så er vannskaden huseiers ansvar (det forutsetter etter min mening uansett at vannskaden kan tilbakeskrives til dårlige rør).

Vi har praktisert at man etter ønske fra eiere og leietakere har fakturert leietaker direkte. Dette har fungert fint så lenge leietaker har betalt, men i en konkret sak har vi fått problemer med betalingen. Kravet ble etter hvert betydelig, og i forbindelse med at leietaker hadde til gode skatt hos kommunen, motregnet man kravet.  Skal bestemmelsen fortolkes slik at man kan fakturere andre, men at eier alltid vil være ansvarlig? Kommunens krav foreldes snart. Dersom vi ikke har et rettmessig krav mot leietaker, må vi rette kravet mot eier så raskt som mulig.

Oppdatert 11.02.2020

Etter vass- og avløpsanleggslova § 3 skal «eigar» betale avgiften/gebyret. Kravet vil være tvangsgrunnlag for utlegg, og kan inndrives av namsmyndigheten uten annet tvangsgrunnlag. Kommunen har altså en personlig fordring mot vedkommende, som normalt kan inndrives forholdsvis enkelt. Se for øvrig dom fra Agder tingrett (LA-2016-1114441).

Selv om kommunen går inn på en ordning der en leietaker/kommende eier betaler direkte til kommunen på vegne av huseier, vil nok ikke adgangen til å tvangsinndrive kravet etter vass- og avløpsanleggslova § 6 bli den samme overfor leietaker som overfor huseier. Her vil kommunen være bundet av det som står om hvem som er rettssubjekt for gebyrplikten etter § 1. Ved manglende betaling er det derfor viktig å ta prosessuelle skritt for å sikre kravet best mulig ift. huseier. Send forhåndsvarsel og fatt formelt vedtak om avgiftsplikt ovenfor eier, og sørg for fristavbrytende skritt blir foretatt for sikkerhets skyld før foreldelse inntrer. Det vil være eneste mulighet til å gjøre krav gjeldende mot eieren av bygget, dersom kravet mot leietakeren ikke skulle nå frem.

Øystein Wang (Klif) skriver i kommentaren til vass- og kloakkavgiftsloven § 1 på Gyldendal Rettsdata:

«Avgiftsplikten påhviler i utgangspunktet eieren av den faste eiendom. Iht.  § 1 tredje ledd kan likevel fester i visse tilfeller være ansvarlig for avgiftene. Også når den enkelte boenhet benyttes som avgiftsobjekt, er det eieren av den faste eiendommen som er ansvarlig overfor kommunen for både tilknytningsavgift og årsavgift for hele eiendommen, jf. forskriften  § 16-2 annet ledd. For boligblokker, rekkehus osv. som er organisert som selveierseksjoner, er avgiftsplikten knyttet til den enkelte boenhet. Det er eieren av den enkelte boenhet som har plikt til å betale avgiften. Loven er imidlertid ikke til hinder for at kommunen og eierne blir enige om at det dannes et felles rettssubjekt, for eksempel en huseierforening, slik at avgiftsberegningen og betalingen skjer for hele fellesskapet under ett. Med boenhet forstås bolig med ett eller flere rom og med separat inngang, samt eget bad/wc og kjøkkendel. Som boligeiendom regnes også fritidsbebyggelse. For eiendom med næringsbygg i kombinasjon med bolig, beregnes gebyrene også for hele eiendommen under ett eller separat for den enkelte enhet.»

Selv om husleieloven åpner for at utleierens utgifter til vann og avløp kan fordeles forholdsmessig mellom brukerne av eiendommen når disse utgiftene skal betales etter målt forbruk, overtar ikke leietakeren ansvaret som eieren har overfor kommunen.

Er det lovlig med generelle årsgebyr for tilsyn/kontroll av fett- og oljeutskillere?

Se veilederen fra Klif (TA-2236/2007) punkt 8.3:

”Forurensningsforskriften § 11-4 gir kommunen hjemmel til å fastsette forskrift om innkreving av gebyrer for kommunal saksbehandling (forurensningsforskriften kapittel 12 og 13 og § 15-A-4) og kontroll etter forurensningsforskriften kapittel 11 til 16. Bakgrunnen for dette bygger på prinsippet om at brukeren av tjenester/ytelser også skal belastes de kostnader de påfører samfunnet. Kostnader som dekkes gjennom kapittel 16 om kommunale vann- og avløpsgebyrer, gebyrer fastsatt etter plan- og bygningsloven § 109, avfallsgebyr for tømming av slamavskillere etter forurensningsloven § 34 eller som dekkes på andre måter, kan ikke medtas i gebyrgrunnlaget. Gebyrene settes slik at de samlet ikke overstiger kommunens kostnader ved saksbehandlingen eller kontrollordningen, jf. forurensningsloven § 52a.

Gebyr for kontroll kan helt eller delvis dekkes ved at det fastsettes årsgebyr. Dersom årsgebyr fastsettes, forplikter kommunen seg til å foreta jevnlig kontroll. Eventuelt nødvendig oppfølgingsarbeid kan også legges inn i gebyrsatsen…”

TA-2236 er erstattet av miljøkommune.no. En kommune opplyser at de ikke har krevd tilsynsgebyr ved befaringer, fordi det er litt tilfeldig hvem som får besøk. Hvis kommunen skal ta gebyr, mener de befaringene må fordeles jevnere. Et generelt gebyr blir en politisk beslutning.

Hvis vi vedtar tilskuddsordninger for utskifting/oppgradering av et privat avløpsanlegg, er da våre kostnader/utgifter henførbare til selvkost?

Har vi lov å øke kloakkavgiften til abonnenter som er tilknyttet kommunalt nett for å finasiere et privat avløpsanlegg som ikke er tilknyttet kommunalt nett?

Det er veldig viktig å skille området for de kommunale vann- og avløpsgebyrene og det øvrige arbeidet som kommunen gjør. Kommunale vann- og avløpsgebyr omfatter etter lov om kommunale vass- og kloakkavgifter § 1 bare eiendommer som «har tilknyting til kommunal vass- eller kloakkleiding». Dette gjelder dermed ikke private avløpsanlegg.

Selv om husstandene hadde vært tilknyttet det kommunale nettet er det et hovedprinsipp at bare kostnadsmessige og beregningstekniske hensyn skal legges til grunn for gebyrberegningen. Gebyrene skal fordeles på brukere av fast eiendom slik at de i størst mulig utstrekning gir uttrykk for hva det koster kommunen å betjene den enkelte eiendom med vann- og avløpsanlegg. Intensjonen er at brukerne av fast eiendom fullt ut skal dekke alle kostnader i forbindelse med kommunale vann- og avløpsanlegg.

Det kan ikke tas hensyn til fordelingspolitiske ønsker ved fastsettelse av kommunale forskrifter om vann- og avløpsgebyrer. Miljøverndepartementet har illustrert dette med at kommunen kan fastsette ulike gebyrsatser for gebyrpliktige eiendommer som er knyttet til ulike vann- og avløpsanlegg eller større enheter av disse, der dette er begrunnet med at kostnadene pr. tilknyttet er vesentlig forskjellige. Det kan derimot ikke fastsettes lavere gebyrer for f.eks. gebyrpliktige som er minstepensjonister, uføretrygdede eller arbeidsledige, eller for øvrig tas hensyn til gebyrpliktiges privatøkonomi. En utjevning må evt. skje ved bevilgning over kommunebudsjettet.

Når det gjelder ditt spørsmål om tilskuddsordninger for utskifting/oppgradering av et privat avløpsanlegg kan henføres til selvkost, er dermed svaret et klart nei. Jeg antar at du dermed også har svar på ditt neste spørsmål. Siden vann- og kloakkgebyrene ikke kan brukes til private avløpsanlegg, kan man heller ikke øke abonnentenes gebyr for å finansiere disse.

Lov om kommunale vass- og kloakkavgifter og forurensningsforskriften kapittel 16 fastsetter rammene for gebyrene. Norsk Vann har utarbeidet en selvkostveiledning som ligger under Tematisk utdypning på nettsiden.

KRD har også laget retningslinjer for beregning av selvkost for kommunale betalingstjenester.

Jeg vil anbefale at kommunen vedtar en lokal forskrift etter forurensningsforskriften § 12-6 for behandlingen av denne type saker. I tillegg vil det være klokt å fastsette en lokal forskrift etter § 11-4 for saksbehandlings- og kontrollgebyr. Jeg vil i tillegg minne om muligheten for å søke om støtte via Husbanken (startlån) og Nav for husstander med særskilte behov. Norsk Vanns rapport om vannforskriftens økonomiske konsekvenser (B 15) drøfter muligheten for ulike støtteordninger knyttet til opprydding av avløp i spredt bebyggelse.

Ellers kjenner du jo sikkert til Klif sin veileder for utslipp av sanitært og kommunalt avløpsvann.

Når jeg skal beregne kalkulatorisle renter for 2011, blir det da som følger:
IB2011
+ avsetning/bruk av fond 2011
Saldo etter avsetning 2011
+Renter beregnet av (IB2011/saldo2011)/2*rentesats for 2011
UB2011

Eller blir det slik:
IB2011
+renter fra 2010
+avsetning/bruk 2011
=UB2011
Renter for 2011 blir: (IB2011+UB2011)/2*rentesats 2011
Dette blir da ført for 2012 som ovenfor
IB2012 = UB2011
+beregnet rente fra 2011
+

07.05.2012

May Rostad oppgir følgende:
Selvkost: A
Gebyrinntekter: B
Overskudd/underskudd: C = B-A

Positiv tall avsettes på fond, negativt dekkes inn av fond

IB selvkostfond 1.1: D
Selvkostfond etter årets avsetning: E = D + C
Renteberegning selvkostfond: F = (D+E)/2*rente % Halvårsvirkning, jf. retningslinjene til KRD
UB selvkostfond 31.12: E + F

To eksempler fra Gunnar Mosevoll:

Fond IB: kr 2000 Kalkulatorisk rente 4 %
1. Sum kostnader kr 11000
2. Sum inntekter kr 12 000
3. Netto inntekter: kr 12 000 – kr 11 000 = kr 1000
4. Renter fond: kr 2000 x 4/100 = kr 80
5. Renter årets drift: (kr 1000 /2 x 4/100) = kr 20
(regner med en jevn økning av overskuddet over året,
dvs. at midlere beløp til forrentning blir omlag halvparten at overskuddet ved årets slutt)
6. Avsetning til fond:
3 + 4 + 5 = kr 1000 + kr 80 + kr 20 = kr 1100.
Dvs. at inngående fond (1.1) = kr 1000, utgående fond (31.12) = kr 1000 + kr 1100 = kr 2100

Fond IB: – kr 2000 (negativt fond) Kalkulatorisk rente 4 %
1. Sum kostnader kr 12 000
2. Sum inntekter kr 11 000
3. Netto inntekter: kr 11 000 – kr 12 000 = – kr 1000
4. Renter fond: – kr 2000 x 4/100 = – kr 80
5. Renter årets drift: (- kr 1000 /2 x 4/100) = – kr 20
(regner med en jevn økning av overskuddet over året,
dvs. at midlere beløp til forrentning blir halvparten at overskuddet ved årets slutt)
6. Avsetning til fond:
3 + 4 + 5 = – kr 1000 – kr 80 – kr 20 = – kr 1100.
Dvs. at  inngående fond (1.1) = – kr 1000, utgående fond (31.12) = – kr 1000 – kr 1100 = – kr 2100

Kalkulasjonsrenten for 2011 er 2,24 + 1,0 = 3,24 % (og ikke 4 % som brukt i eksemplene).

En gårdbruker ber om reduserte avgifter på kloakk fordi mye av vannforbruket ikke går til avløpet. Dette gjelder vann til dyrene (i dette tilfelle kyllinger), vask av landbruksredskap, fylling av sprøyter med mer. Det er montert vannmåler på eiendommen, som dekker to boliger og driftsbygning. Vi må ta høyde for at dette vil gjelde flere gårdsbruk i kommunen. Ordningen må være mest mulig rettferdig og enkel å følge opp. Hvordan bør dette løses, har dere erfaringer fra andre kommuner?

07.05.2012

I Norsk Vanns rapport 179/2011 «Veiledning i utarbeidelse av kommunale gebyrforskrifter for vann og avløp» er ikke problemstillingen knyttet til kriterier for avslag i avløpsgebyret berørt. I prosessen med utarbeidelsen innhentet vi erfaringer fra mange kommuner og «problemet» med at landbrukseiendommer ønsket særordninger var aktuell i flere kommuner. (Noen kommuner hadde regulativ med betaling pr. ku). Veiledningen anbefaler ingen særordning for landbrukseiendommer, men at disse kommer i kategorien næring og følger de samme prinsippene som øvrige abonnenter.

Dersom problemstillingen i skal inntas i forskriftene, må ordningen med avslag pga. vesentlig mindre menge avløp enn vann, etter visse kriterier gjelde alle næringsabonnenter. I industrisammenheng er det vel heller vanlig at prosessvann som ikke skal behandles i avløp ikke kjøpes av det kommunale vannverket, slik at prinsippet om vann inn = vann ut opprettholdes.

Mange kommuner har abonnementsregler der det ikke gis rabatt/avslag i avløpsgebyret med mindre det kan dokumenteres minst 15% redusert avløpsmengde sammenliknet med vannforsyningsmengden. For eksempel har Aass Bryggeri i Drammen slik reduksjon. Bilvask, hagevanning og spyling av gårdsplassen berettiger ikke til avslag, spesielt ikke siden avløpsmengden ofte inneholder takvann og annet fremmedvann i tillegg til «drikkevannsmengden».

Kommunene Hamar, Ringsaker, Stange og Løten har i sine lokale gebyrforskrifter gitt mulighet for fritak for avløpsgebyr på vannforbruk som ikke gir avløp til den kommunale  ledningen:

§ 3-3  Forbruksgebyr
Forbruksgebyr skal være basert på målt vannforbruk. I særlige tilfeller kan forbruksgebyret fastsettes på grunnlag av stipulert forbruk.

Forbruksgebyr for både vann og avløp betales i henhold til målt (evt. stipulert) vannforbruk og gjeldende m3-pris. (Vann inn = avløp ut.).

Dersom avløpsmengden er vesentlig større eller mindre enn det målte vannforbruk, skal forbruksgebyret for avløp baseres på den avløpsmengde som stipuleres av kommunen. Både kommunen og abonnenten kan kreve at forbruksgebyret for avløp skal være basert på målt avløpsmengde hvis dette er teknisk mulig.

Det kan monteres reduksjonsmåler og fratrekkes forbruksgebyr avløp for vann som medgår i bedrifters produkter eller prosesser.

Det kan monteres reduksjonsmåler og fratrekkes forbruksgebyr avløp for hagevann.

Utgifter til måling i henhold til tredje, fjerde og femte ledd, belastes abonnenten særskilt.

Ettersom disse kommunene har tilnærmet 100 % vannmålerdekning, vil slike fradrag i praksis bli basert på målt forbruk over en ”fratrekksmåler”.

En eier av næringseiendom har ikke lest av vannmåleren på seks år. Når vi omsider fikk en avlesning, ble fakturaen rimelig stor, som følge av de manglende avlesningene og at vi hadde stipulert det årlige forbruk noe lavt.

Vårt regelverk sier at kunden er pliktig til å lese av samt sende inn denne avlesningen til kommunen. Videre viser regelverket at kommunen kan  sende ut mannskap for tvangsavlesning.  Dette er imidlertid ikke gjort. Eier nekter nå å betale restbeløp for mer enn tre år tilbake, dette med grunnlag i lov om foreldelse av fordringer. Eiers advokat støtter seg til en uttalelse fra Sivilombudsmannen datert 6.5.2011, sak 2010/ 1888. Uttalelsen drøfter ikke (eller begrenset) eiers ansvar for avlesning, men sier at kommunen kan selv velge å lese av måler. (Dette ser vi slik at det er en forskyvning av ansvaret). Uttalelsen drøfter heller legalpanten, hvilket vi også ser som en svakhet i uttalelsen.

Slik vi ser saken, legger sivilombudsmannen grunnlag for mulig utnyttelse av systemet ; Eiere kan spekulere i å la være å lese av, eller lese av for lavt tall på måler, og  når rett avlesning på et eller annet tidspunkt foreligger, hevde at det kun er forbruk de siste 3 år som skal betales.

Dette er selvkost, hvilket gir at det er andre abonnenter som må betale. Dette bør tilsi strengere moral enn i et forretningsregime.

Har dere noen erfaring med problemstillingen? Fins det noen tilsvarende saker?

07.05.2012

Etter foreldelsesloven § 2 er den alminnelige foreldelsesfristen tre år og regnes normalt etter § 2 fra den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse.

Normalt vil kommunen ha krav på gebyr for de tre siste årene etter ordinært forfall for den enkelte termin.  Dersom forfallstidspunkt for 1. termin er pr. 20. januar 2009, vil krav på avgift for denne terminen, stipulert eller målt, være foreldet etter 20. januar 2012, dersom fristavbrytende skritt ikke innen denne dato er tatt av kommunen.  Fristavbrytende skritt kan være forliksklage eller stevning eller å begjære tvangsfullbyrdet legalpantet til tingretten som kommunen har for forfalt krav på årsgebyr.

Borgarting lagmannsrett uttalte i en kjennelse av 08.03.2016:

«Lagmannsretten anser at det er rettslig og praktisk mulig for kommunen å inndrive gebyr basert på det reelle forbruket hvert år. Dette forutsetter at måleren leses av ved kalenderårets avslutning. Lagmannsretten finner at bestemmelsens ordlyd «har rett til å kreve oppfyllelse», klart taler for at fristen løper fra dette tidspunktet. Etter rettens syn vil det i utgangspunktet ikke være i samsvar med bestemmelsen dersom foreldelsesfristen for forbruksgebyret først begynner å løpe når avlesningen rent faktisk skjer. Lagmannsretten viser også til Sivilombudsmannens uttalelse 6. mai 2011, SOM-2011-627. At eieren av eiendommen har primæransvar for slik avlesning, kan ikke avgjørende tale mot en slik forståelse av bestemmelsen. Det er uomstridt at også kommunen har rettslig og faktisk adgang til avlesning. Lagmannsretten tar ikke stilling til om forhold på skyldnerens side kan gi grunn til å fravike utgangspunktet. I denne saken er det uansett ikke opplysninger om forhold som tilsier at utgangspunktet skal fravikes. At forbrukeren ikke har fulgt plikten til avlesning fastsatt i forskriften, kan som nevnt ikke alene være tilstrekkelig. At forbrukeren er et selskap, og ikke en privatperson, kan slik saken her er opplyst, heller ikke gi grunn til et annet utgangspunkt for foreldelsesfristen.

Lagmannsretten legger således til grunn at foreldelsesfristens utgangspunkt her regnes fra 31. desember i det året vannet er forbrukt. Dette er tidspunktet fordringshaver tidligst kan kreve oppfyllelse. Hvilken frist innbetalingskravet ville vært gitt, kan i relasjon til foreldelsesloven § 3 ikke få betydning. (…) 

(…) Lagmannsretten legger som nevnt til grunn at avgiften for merforbruket for 2012 tidligst kunne beregnes og kreves 31. desember 2012. Lagmannsretten anser at merforbruket for 2012 tidligst «skulle ha vært betalt» sammen med første termin for 2013.»

Når man vil kreve tilbakebetaling for mer enn tre år kommer man raskt borti kompliserte vurderinger om hva kommunen visste eller burde visst om sitt krav på avgift tidligere, og disse vurderingene har medført at kommuner har vært tilbakeholdne med å kreve for mer enn tre år tilbake i tid.

Vi skal oppdatere våre gebyrforskrifter. Så har vi oppdaget at vi trenger klarere hjemmel for å kreve utskifting av vannmålere i næringseiendommer. (Hjemmel skulle stått klart i «Standard abonnementsvilkår»).
Vannmålere i næringseiendommer er i dag eid av vedkommende næringsdrivende/bedrift. Vannmålere i boligeiendommer er det kommunen som eier.
Det er huseier / næringsdrivende som bekoster arbeidet med montering / utskifting.

• Er det noe i vegen for å ta inn hjemmel til å kreve utskifting av vannmålere over en viss alder/om det er mistanke om feilmåling i gebyrforskriften?

• Er det noe i vegen for å ta inn i gebyrforskriften at kommunen skal eie alle vannmålere (også i næringsbygg)?

• Er det noen kommune som legger inn også arbeidet med montering / utskifting av vannmålere i grunnlaget for målerleie? I så fall vil kommunen ha full kontroll med både de fysiske målerne, samt montering og utskifting av disse.

Økonomisk sett vil dette være et nullsumspill for kommunen.

07.05.2012

I Norsk Vanns veiledning om kommunale gebyrforskrifter berøres alle problemstillingene du tar opp:

• I vedlegg med mal for gebyrforskrifter foreslås det formuleringer for omfattende regulering av vannmålere, inkl. utskiftinger og håndtering av feilmålinger
• Du finner også forslag til alternative formuleringer mht. kommunalt eller private eierskap til vannmålerne
• Vannmålerleien skal være selvkost for all håndtering av vannmålere, noe som gjør at også disse kostnadene kan inngå. I veiledningen anbefales det derfor å droppe vannmålerleier for kommuner der alle abonnentene har vannmåler, da det like gjerne kan inngå i selvkostgrunnlaget. Dersom bare noen abonnenter har vannmåler, blir dette et eget selvkostområde.

Kapittel 3.8  Kommunens sanksjonsmuligheter overfor abonnentene
Lov om vann- og kloakkavgiftsloven gir ingen sanksjonsmuligheter dersom eiere er motvillige til å installere vannmåler. Heller ikke forurensningsforskriften kapittel § 16-5 om ulike gebyrsatser gir kommunen hjemmel for å ilegge tilleggsgebyr eller øke gebyrsatsen ved manglende etterlevelse av pålegg. Skal kommunen tvinge gjennom installasjon av vannmåler må de ta ut søksmål, noe som er overførbart til utskifting av vannmålere. Dette kan skape utfordringer når kommunen gir abonnentene et pålegg men ikke har sanksjonsmuligheter som kan hjelpe til med å få gjennomført påleggene.

Basert på dette kan det være enklere å gjennomføre et vellykket vannmålerregime, dersom kommunen tar alt ansvar for eierskap, montering og utskifting av vannmålerne. Jfr. Eksemplet fra Moss kommune i kapittel 4.4.2.

En bolig ble tilknyttet kommunalt vann for mange år siden, uten at kommunen registrerte dette. Boligen har skiftet eier i mellomtiden og vi lurer på om vi må fakturere eier på tilknytningsdato, eller om vi kan fakturere eier på faktureringsdato? Når foreldes dette kravet?

22.05.2012

Ordinær foreldelsestid er 3 år fra det tidspunktet kommunens krav på tilknytnings- og årsavgift (fordringen) forfaller, jf. foreldelsesloven § 2. Dette er på tilknytningstidspunktet, nærmere presist når første termin forfalt til ordinær betaling, dersom tilknytningstidspunktet hadde vært kjent for kommunen. Dersom kommunen ikke gjorde kravet gjeldende fordi den manglet nødvendig kunnskap om kravet eller om den ansvarlige, inntrer foreldelse tidligst 1 år etter den dag da kommunen fikk eller burde skaffet seg slik kunnskap, jf. foreldelsesloven § 10 nr. 1. Foreldelsestiden kan ikke forlenges etter denne bestemmelsen med mer enn til sammen 10 år. Det vil si at maksimal lengde er 3+10 år = 13 år. Det avgjørende er med andre ord fra hvilket tidspunkt kommunen burde skaffet seg kunnskap om kravet. Hvis det var en «glipp» fra kommunens side at tilknytningen ikke ble registrert, er det nok ikke grunnlag for å kreve tilbakebatalt mer enn tre år tilbake i tid.

Engangsgebyret for tilknytning er nok foreldet, siden boligen ble tilknyttet «for mange år siden».

Etter vass- og avløpsanleggslova § 3 er det «eigar» som skal betale avgiften/gebyret. Jeg ville først krevd beløpet fra den som eide eiendommen på tidspunktet for tilknytningen. Kravet vil være tvangsgrunnlag for utlegg, og kan inndrives av namsmyndigheten uten annet tvangsgrunnlag. Kommunen har altså en personlig fordring mot vedkommende, som normalt kan inndrives forholdsvis enkelt. Dersom vedkommende ikke betaler vil det være enklere  for en kommune enn for en huseier å nå frem med et krav mot den tidligere eieren, i og med at kommunen allerede har et tvangsgrunnlag og dessuten er den profesjonelle parten i saken. Jeg ville derfor vært tilbakeholden med å kreve tilknytningsavgiften fra en ny eier, dersom denne ikke var kjent med den manglende innbetalingen. Se for øvrig dom fra Agder tingrett (LA-2016-1114441).

En kunde krever å sette inn vannmåler og betale etter forbruk. Kommunen har pr i dag ikke noe utregning for faktisk forbruk og fastavgift. En slik omlegging av gebyrforvaltningen vil kreve store resurser for kommunen og omfattende merarbeide. Kommunens spørsmål blir da om en abbonent kan kreve å betale etter faktisk forbruk og evt hva vi kan argumentere med i et tilsvar.

08.03.2013

Etter forurensningsforskriften § 16-4 annet ledd kan både kommunen og den enkelte gebyrpliktige kreve at årsforbruket skal fastsettes ut fra målt forbruk. Den enkelte gebyrpliktige må selv bekoste slik måling, og målingen må utføres med vannmåler etter kommunens anvisning.

Norsk Vann har utgitt en rapport 179/2011 med veiledning i utarbeidelse av kommunale gebyrforskrifter. Denne kan skaffes i bokhandelen på norskvann.no.

Etter kommunens forskrift skal næringsvirksomheter/landbruksnæring betale abonnement for næring, og målt forbruk ved vannmåler. Vi har forstått det slik at vi ikke kan sanksjonere med for eksempel straffegebyr til abonnementer som ikke installerer vannmåler. Hva kan kommunen gjøre for å få slike abonnementer til å installere vannmåler? Har kommunen for eksempel anledning til å stenge av vannet dersom de ikke forholder seg til forskriftens bestemmelser, eller må vi eventuelt da stipulere vannforbruket ?

12.03.3013

Lov om kommunale vass- og avløpsanlegg gir dessverre per i dag ingen sanksjonsmuligheter dersom eiere av næringsvirksomhet/landbrukseiendom er motvillige til å installere vannmåler. Skal man tvinge gjennom installasjon av vannmåler må kommunen ta ut søksmål. Problemstillingen omtales i Norsk Vanns veiledning om kommunale gebyrforskrifter (Rapport 179/2011):

3.8 Kommunens sanksjonsmuligheter overfor abonnentene
Iht. forurensningsforskriften kapittel § 16-5 om ulike gebyrsatser, kan ikke kommunen ilegge tilleggsgebyr eller øke gebyrsatsen ved manglende etterlevelse av pålegg. Dette kan skape utfordringer når kommunen gir abonnentene et pålegg med hjemmel i lov om kommunale vass- og kloakkavgifter og forskriftene til denne, for eksempel pålegg om montering av vannmåler. Kommunen har i virkeligheten ingen sanksjonsmuligheter som kan hjelpe til med å få gjennomført påleggene.

Basert på dette kan det være enklere å gjennomføre et vellykket vannmålerregime, dersom kommunen tar alt ansvar for eierskap, montering og utskifting av vannmålerne, jfr. eksemplet fra Moss kommuner i rapportens kapittel 4.4.2.

Forurensingsforskriften § 16-4 fjerde ledd regulerer anledningen til å sette et høyere stipulert gebyr for eiendommer som ikke brukes til bolig:

For eiendom som ikke brukes som bolig, kan det fastsettes særlige regler for gebyrberegning eller inngås særlige avtaler. Den fastsatte eller avtalte beregningsmåte må normalt ikke føre til lavere gebyr enn det som ville bli pålagt etter kommunens ordinære forskrift. Hvis det ikke er fastsatt særlige regler eller inngått særlig avtale, skal årsgebyret, eventuelt den variable delen av årsgebyret, beregnes på grunnlag av målt forbruk.

Klif skriver i sin kommentar til denne bestemmelsen:

4. ledd: For næringsbygg og andre bygninger som ikke brukes som bolig, er hovedregelen at årsforbruket, eventuelt den variable delen av årsgebyret, beregnes på grunnlag av målt vannforbruk. Er det ikke installert vannmåler, kan det fastsettes særlige regler eller inngås særlige avtaler om beregning av gebyret. Kommunen har begrenset adgang til å sette lavere gebyrer for disse bygningene enn det som ville følge av kommunens ordinære beregningsmåte for boliger. Det er ikke adgang til å fastsette en ren kvantumsrabatt for storforbrukere av vann. For bedrifter, gartnerier, gårdsbruk og annen virksomhet hvor avløpsmengden avviker vesentlig fra vannforbruket, kan det inngås avtale basert på avvikende avløpsmengde.
Det kan gjøres fradrag for vann som går inn i bedriftens produkter, eller av andre grunner ikke slippes ut i avløpsnettet fra næringsbygg og andre bygninger nevnt ovenfor.
Det kan beregnes økt avløpsvannmengde i forhold til målt vannforbruk dersom overvann føres til avløp. For bygg med installert sprinkleranlegg kan det gjøres særlige avtaler slik at kommunens kostnader blir dekket.

Det er altså ganske vid adgang til å utforme lokale regler (evt. avtaler) om hvordan gebyret skal beregnes for bygninger som ikke brukes som bolig, så lenge gebyret ikke blir lavere enn etter den ordinære beregningsmåten. Det vil kreve at man skiller ut vannet som går til boligen og stipulerer etter en forhøyet kvadratmetetsats for driftsbygninger mv.

En abonnent har vannmåler som har vist høyt forbruk og hevder at det ikke har vært lekkasje eller bevisst/ubevisst høyt forbruk. Vannmål har vært sendt til Ax-Flow for test som viste at vannmåler var ok. Abonnenten bestider resultatet. Kommunen skal møte abonnenten i forliksrådet og lurer derfor på om det finnes noen rettskraftig dom som understøtter at test utført av testlaboratorium som er godkjent av Justervesenet holder «vann»?

13.03.2013

Spørsmålet om hvordan man forholder seg til abonnetenes påstander om feilmålinger er normalt regulert i de lokale gebyrforskriftene. Norsk Vann har omtalt dette i sin veiledning i utarbeidelse av kommunale gebyrforskrifter.

Jeg har ikke funnet noen direkte relevante avgjørelser i forhold til spørsmålet om beviskrav for at det er feil på vannmåleren. Når man har testet vannmåleren på et testlaboratorium godkjent av Justervesenet og testen viser at måleren er i orden, så vil utgangspunktet være at man kan legge målingen til grunn. En dom avsagt i Borgarting lagmannsrett 6. oktober 1997 har en viss interesse, se Guttorm Jakobsens artikkel i Norsk Vann bulletin 3-2009.

Kommunene i Drammensområdet har regulert dette på følgende måte i sin gebyrforskrift:

§ 4-6 Nøyaktighetskontroll.
Kommunen skal veilede abonnentene om egnet metode for egentesting av måler.
Både kommunen og abonnent kan kreve ytterligere nøyaktighetskontroll av måler. Kommunen avgjør om kontrollen skal foretas av kommunen eller ved ekstern kontrollinstans.
Kontrollen skal foretas med måleutstyr og prosedyrer for måling som er akseptert av Justervesenet.
Kommunen dekker kostnadene ved kontrollen.
Krever abonnenten ytterligere nøyaktighetskontroll av måler, skal abonnenten bære kostnadene ved slik  kontroll dersom testresultatet ligger innenfor feilmarginen etter § 4-7. I motsatt fall dekker kommunen kostnadene.
 
§ 4-7. Avregning ved feilmåling.
Dersom måleren ved kontroll viser mer enn 5 % for høyt forbruk, har abonnent krav på tilbakebetaling for feilmålingen.
Tilbvakebetalingen regnes fra det tidspunkt feilen må antas å ha oppstått. Krav som ner foreldet etter reglene om foreldelse av fordringer, dekkes ikke.
Viser måleren mer enn 5 % for lavt forbruk, har kommunen krav på tilleggsbetaling etter tilsvarende regler.
Er plomberingen av måleren brutt, har abonnenten ikke krav på tilbakebetaling.

Er det ok å frafalle tilknytningsgebyr der kommunen krev tilknytning? Vår kommunale forskrift er slik:

Abonnent som må installere pumpe eller har andre store anleggskostnader for å kople seg til det kommunale nettet, kan få reduksjon/fritak for tilknytingsgebyr. Vedtak om reduksjon/fritak vert gjort administrativt. Prinsippet som skal leggast til grunn ved vurdering av reduksjon eller fritak av tilknytingsgebyret, er at det ikkje skal koste meir for ein abonnent å knyte seg til offentleg leidningsnett enn gjennomsnittet innan kvar av kategoriane. Det kan ikkje gjevast større reduksjon enn det faktiske tilknytingsgebyret til ein kvar tid,  innan kvar kategori. Eigedomar som ligg forholdsvis langt unna offentleg nett, kan ikkje krevje å få dekt meirkostnader forbunde med tilknyting, når eigar sjølv søkjer om tilknyting.

12.04.2013

Kommunene kan ikke frita  huseiere for tilknytningsgebyr.

Når fast eigedom har tilknyting til kommunal vass- eller avløpsleidning, anten beinveges eller gjennom privat samleidning, har eigaren skyldnad til å svare vass- og avløpsgebyr til kommunen. Det same gjeld når kommunen med heimel i plan- og bygningslova §§ 27-1 eller 27-2 har kravd at eigedomen skal ha slik tilknyting, se vass- og avløpsanleggsloven § 3 første ledd. Etter fjerde ledd kan kommunen ta bort alt eller noe av gebyret for eigedom som det ikke er hus på. Denne muligheten gjelder ikke eiendommer med hus.

Loven åpner i § 5 for at kommunen kan bestemme størrelsen på gebyrene og gi nærmere bestemmelser for gjenomføring av gebyrvedtaket og innkreving av gebyrene i lokal forskrift, men det står ikke noe om at kommunene kan unnta fra plikten til å betale gebyr.

Forurensingsforskrften  § 16-5 regulerer ulike gebyrsatser (altså ikke unntak fra gebyr totalt) kommunene kan ha:
Det kan fastsettes lavere tilknytningsgebyr for eiendommer der det er betalt refusjon eller annen form for opparbeidelseskostnader for vann- og/eller avløpsanlegg som er utført etter planer godkjent av kommunen.
       Det kan fastsettes ulike gebyrsatser for tilknytnings- og årsgebyr dersom et vann- eller avløpsanlegg eller større enhet av dette medfører vesentlig høyere eller lavere kostnader enn de øvrige.
       Det kan videre fastsettes ulike gebyrsatser for tilknytnings- og årsgebyr for ulike boligkategorier, der det er ulike kostnader forbundet med betjening av ulike boligkategorier.

I vår forskrift om vann- og avløpsgebyr beregnes årsgebyr etter eiendommens registrerte bruksareal for bygningene. Skal parkering i samme bygg i boligblokker eller bolighus hvor du kan gå til garasjen innenfra være med i bruksarealet?

23.07.2015

Etter forurensningsforskriften § 16-4 skal bebyggelsens størrelse legges til grunn for eiendommer som ikke har vannmåler. Det stipulerte forbruket skal i størst mulig grad tilsvare reelt forbruk og det kan dessuten tas hensyn til bebyggelsens art og den bruk som gjøres av den, samt eiendommens størrelse og beskaffenhet.

Det er ikke gitt bindende regler for hvordan bebyggelsens areal skal beregnes, men i følge kommentarene til Miljødirektoratet, angir NS 3940 en hensiktsmessig måte å beregne arealet på. Kommunen avgjør selv om de vil benytte tidligere arealberegninger eller foretas ny beregning. Kommunen må redegjøre for beregningsprinsippene kommunen legger til grunn for å fastslå stipulert forbruk for ulike bruksareal i sin kommunale forskrift.

NS 3940 om Areal- og volumberegninger av bygninger side 12, punkt 5.3.5 om Bruksareal for en bygning:

”Bruksarealet for en bygning er summen av bruksarealene for alle måleverdige plan og etasjer uavhengig av bruken”

I veiledningen til NS 3940 blir måleverdig areal beskrevet slik:

”Et areal er måleverdig når fri høyde over gulv er minst 1,90 meter i en bredde på minst 0,6 meter.”

Det kan tas hensyn til bebyggelsens art og den bruk som gjøres av den, samt eiendommens størrelse og beskaffenhet. Prinsipielt gjelder at vann inn = vann ut.

Med «bruk av bebyggelsen» menes varige bruksmåter. Midlertidig ikke-bruk er ikke relevant, slik som at en bolig står tom i en periode. Gjelder det derimot eiendom beregnet på fritidsbruk eller som av andre grunner har lavt vannforbruk, er bestemmelsen relevant. Det kan fastsettes særlige regler f.eks. for bebyggelse har et særlig stort areal i forhold til vannforbruk og avløpsmengde. Andre kriterier, som f.eks. gebyrpliktiges privatøkonomi (minstepensjonister, uføretrygdede eller arbeidsledige), antall personer, antall våtrom i huset etc., kan ikke legges til grunn for gebyrberegningen. Selv om det er adgang til å benytte ulike beregningsmåter for eiendommer med ulik bruk, kan ikke selve prisen pr. m3 vann/avløp settes forskjellig for de ulike eiendommene.

Vi har mange private sjøledninger for vann til hytter/hus som er tilknyttet offentlig vannverk. Til nå har det vært vanlig å installere vannmåler i bebyggelsen på øyene. Dette medfører at eier av den private sjøledningen betaler for vann brukt på øyene. Hvis den private sjøledningen lekker vil det imidlertid ikke slå ut på vannmåleren. Kommunen ønsker ikke å sitte med risikoen for lekkasjer på private sjøledninger.

Hvilket lovverk man kan benytte for å komme i mål?

23.07.2015

Etter forurensingsforskriften § 16-4 annet ledd kan kommunen kreve at årsforbruket skal fastsettes ut fra målt forbruk. Kommunen kan derfor kreve at det settes inn en måler ved starten av sjøledningen for å måle hvilke vannmengder kommunen leverer til denne. Det mest praktiske vil være at måleren settes på det sted som representerer grensesnittet mellom kommunal ledning og privat felles sjøledning.

Dersom sjøledningen som eksempel leverer vann til 10 eiendommer og alle disse 10 har vannmålere inn til den enkelte eiendom, må abonnenten i tillegg til å betale for faktisk vannforbruk inn til den enkelte eiendom, også betale 1/10- del av eventuelt svinn som følge av lekkasje på fellesledningen.

Virkeligheten kan selvsagt være at kun enkelte av eiendommene har vannmålere inn til sine eiendommer, og dette kan nok skape visse utfordringer når det gjelder korrekt beregning av gebyret, men de resterende eiendommer må da få sitt forbruk stipulert basert på ellers gjeldende regler for dette.

For snart tre år siden oppdaget kommunen at en abonnent har vært gratispassasjer siden 60-tallet (boligen var tilkoblet kommunalt vann). Dette skjedde i forbindelse med eieroverdragelse. Den nye eieren har betalt årsgebyr og forbruksgebyr, men har fått utsatt betalingen av tilknytningsgebyr i påvente av at de skal komme til enighet med tidligere eier. Nå hevder imidlertid den nye eieren at saken er foreldet, siden tilknytningen skjedde på 60-tallet, og at hvis kommunen skal kreve noe må det i så tilfelle være fra tidligere eiere. Hvordan bør kommunen forholde seg til en slik sak?

23.07.2015

Ordinær foreldelsestid er 3 år fra det tidspunktet kommunens krav på tilknytnings- og årsgebyr (fordringen) forfaller, jf. foreldelsesloven § 2. Dette er på tilknytningstidspunktet, nærmere presist når første termin forfalt til ordinær betaling, dersom tilknytningstidspunktet hadde vært kjent for kommunen. Dersom kommunen ikke gjorde kravet gjeldende fordi den manglet nødvendig kunnskap om kravet eller om den ansvarlige, inntrer foreldelse tidligst 1 år etter den dag da kommunen fikk eller burde skaffet seg slik kunnskap, jf. foreldelsesloven § 10 nr. 1. Foreldelsestiden kan ikke forlenges etter denne bestemmelsen med mer enn til sammen 10 år. Det vil si at maksimal lengde er 3+10 år = 13 år.

Tilknytningsgebyret er nok foreldet, siden boligen ble tilknyttet over 50 år siden.

Etter vass- og avløpsanleggsloven § 3 skal «eigaren» betale gebyret. Jeg vil anbefale at dere først krever beløpet fra den som eide eiendommen på tidspunktet for tilknytningen. Kravet vil være tvangsgrunnlag for utlegg, og kan inndrives av namsmyndigheten uten annet tvangsgrunnlag. Kommunen har altså en personlig fordring mot vedkommende, som normalt kan inndrives forholdsvis enkelt. Dersom vedkommende ikke betaler vil det være enklere for en kommune enn for en huseier å nå frem med et krav mot den tidligere eieren, i og med at kommunen allerede har et tvangsgrunnlag og dessuten er den profesjonelle parten i saken. Jeg ville derfor vært tilbakeholden med å kreve tilknytningsgebyr fra en ny eier, dersom denne ikke var kjent med den manglende innbetalingen.

Blir dette ulovlig forskjellsbehandling hvis vi fastsetter gebyr pr. eiendom som hovedregel, men lar det være pr. leilighet/andelshaver for borettslag? En eiendom med fire boenheter vil dermed få ett gebyr, mens et borettslag med fire boenheter vil måtte betale fire gebyr.

23.07.2015

Etter vass- og avløpsanleggsloven § 3 skal eier av fast eiendom betale gebyr, det vil som regel si eieren av det enkelte gårds-/bruksnummer ev. seksjonsnummer, men ikke nødvendigvis, jf. forurensningsforskriften § 16-2 og Miljødirektoratets kommentar som sier at kommunen kan beregne gebyret for hele eiendommen under ett eller separat for den enkelte boenhet.

Boenhet er bolig med ett eller flere rom og med separat inngang, samt eget bad/wc og kjøkkendel. For boligblokker, rekkehus osv. som er organisert som selveierseksjoner, er gebyrplikten knyttet til den enkelte boenhet. Det er eieren av den enkelte boenhet som har plikt til å betale gebyret. Loven er ikke til hinder for at kommunen og eierne blir enige om at det dannes et felles rettssubjekt, f.eks. en huseierforening, slik at gebyrberegningen og betalingen skjer for hele fellesskapet under ett.

Et borettslag som består av tre blokker har egen vannmåler for utekran (hagevanning). De mener de kun skal betale vann- og ikke avløpsgebyr for denne. De argumenterer med at de ikke belaster vårt spillvannsnett siden vannet kun skal benyttes til hagevanning. Hvilke regler gjelder for dette?

23.07.2015

Verken gebyrbestemmelsene i forurensningsforskriften eller kommentarene til denne åpner eksplisitt for å justere avløpsgebyret når vann ikke sendes i sluket, men i stedet i bakken. Gebyrforskriften i mange kommuner åpner for at avløpsgebyret kan justeres, slik at kommunen bestemmer når mengden avviker fra målt vannforbruk.

Selv om både vann- og avløpsgebyret beregnes ut fra vannforbruket, er det ikke noen nøyaktig sammenheng mellom dette. Gebyrregelverket legger ikke opp til dette og det ville blitt et svært ressurskrevende og nesten umulig system å håndtere i praksis. Dette skyldes først og fremst at deler av avløpskostnadene (ofte over en tredjedel) ikke henger sammen med vannforbruket, fordi avløpsnettet tilføres drens- og overvann fra privatboliger og fellesareal som veger, parker, mv. Hvis borettslaget er tilkoblet en overvannsførende ledning, ville jeg nok argumentert med at de benytter avløpsnettet selv om utekranen ikke er direkte tilkoblet avløpsledning.

Mange utekraner har ikke egen vannmåler og de fleste betaler dermed både vann- og avløpsgebyr for vannet som brukes fra utekranen.

Kommunen skal bygge en ny idrettshall som vil innebære overbygging av en eksisterende hovedledning for vann. Byggetiltaket forutsetter derfor omlegging av hovedledningen. I festekontrakten mellom kommunen og idrettslaget gis kommunen rett til legge og vedlikeholde vann- og avløpsledninger over tomta som det er planlagt å bygge idrettshall på og å foreta gravearbeid både før den er bebygget og ved senere anledninger.

Kan omleggingen av hovedledningen kan finansieres av VA-gebyrmidler?

24.07.2015

Å plassere en idrettshall over ledningen vil være i strid med kommunens rettighet etter festekontrakten.

Etter forurensingsforskriften § 16-1 skal vann- og avløpsgebyrer ikke overstige kommunens nødvendige kostnader på henholdsvis vann- og avløpssektoren. Siden kommunen (vann og avløp) ikke er forpliktet til å finansiere en eventuell omlegging av ledningen kan utgiftene til dette heller ikke flyttes over på summen av va-abonnenter, siden det ikke er en nødvendig kostnader på henholdsvis vann- og avløpssektoren. VA-gebyrene kan som den absolutte hovedregel (vet ikke om det er tenkelig med noen unntak) ikke brukes til å gi rene tilskudd/støtteordninger til privatpersoner, foreninger eller andre.

Et hyttefelt med ca. 30 hytteenheter har eget privat vann, mens spillvannet føres via hyttefeltets eget ledningsnett til kommunal slamavskiller og kommunalt utslippsarrangement. Kommunen har tidligere belastet hyttefeltet samlet med kr. 1 000,- for slamtømming. Vi har nå informert om at denne praksis ikke er i tråd med vår lokale forskrift og at hver hytteeier heretter blir å vurdere som en abonnent og dermed skal betale avløpsgebyr på lik linje med andre hytteabonnenter i kommunen som betaler lik fast avgift som bolig, men betaler halvparten i variabelt gebyr.

Hytteeierne hevder kommunen går utover selvkost når det faktureres kr. 70 000 – 90 000,- totalt fordelt på hyttene, i og med at hyttefeltet har sitt eget felles ledningsnett frem til slamavskilleren. De mener selvkostberegningen skal skje individuelt for hver eiendom, dvs. i dette tilfellet at kommunen skal beregne individuelt for dette hyttefeltet hva faste og variable avløpskostnader er og fakturere avløpsavgifter deretter.

Kan kommunen juridisk sett kreve at hver hytteeier betaler årlig avløpsavgift på lik linje med andre hytteeiere i kommunen?

25.07.2015

Det variable gebyret skal i størst mulig grad tilsvare reelt forbruk, se forurensningsforskriften § 16-4. Bebyggelsens areal legges til grunn (uten kommunalt vann er normalt ikke vannmåler like aktuelt), og det kan fastsettes særlige regler for eiendom beregnet på fritidsbruk. Dette har kommunen tatt hensyn til ved at hytteeierne avkreves halvparten i variabelt (stipulert) gebyr i forhold til de øvrige abonnentene. Det er ikke slik at selvkost skal vurderes som et individuelt regnestykke for hver enkelt abonnent , selvkostbegrensningen i forurensningsforskriften § 16-1 gjelder for driften av vann- og avløpssektoren i kommunen som helhet.

Utgangspunktet er at gebyrsatsene skal være de samme i hele kommunen. Kommunen har en begrenset adgang til å fastsette ulike gebyrsatser etter forurensningsforskriften § 16-5, som gir en uttømmende oppstilling av når kommunen kan gis ulike gebyrsatser for den variable delen av gebyret. Det er aldri noe krav om at kommunen skal fastsette ulike gebyrsatser.

Det er ikke uvanlig med lange felles stikkledninger frem til det kommunale avløpsanlegget i hytteområder. Dette er ikke et grunnlag for å kreve redusert gebyr.

Kommunen (avdeling bygg og eiendom) skal etablere en slamavskiller for kommunal skole og barnehage. Det er ingen andre abonnenter. Kan kostnadene med investering og drift knytta til anlegget belastes sjølvkost eller på bygg og eiendom. Vi har flere slike eksempler på eksisterende anlegg der avløpsverket driver slamavskillere knyttet til offentlige enkeltbygg mot at de betaler avløpsgebyr, men blir dette korrekt ift. sjølvkost og tilsvarende private bygninger i kommunen? Hva skal vi svare en privat bygningseier som vil at vi skal ta over hans private renseanlegg mot at han går fra slamgebyr til avløpsgebyr?

30.07.2015

Kommunen står fritt til å bestemme hva slags policy den vil ha for å eie mindre vann- og avløpsanlegg, jf. begrensningen i privat eierskap til hovedledninger mm. som følger av vass- og avløpsanleggslova § 1. Her må kommunen ta stilling til hva slags policy de vil ha overfor sine innbyggere.

Kommunalt eierskap til slamavskilleren medfører at kommunen også blir ansvarlig for drift og vedlikehold, jf. forurensingsloven § 24. Utgiftene til anlegg, drift og vedlikehold av avløpsanlegg som helt eller delvis eies av kommunen, dekkes av kommunen, jf. § 25. Til gjengjeld kan kommunen kreve utgiftene dekket i samsvar med bestemmelsene i vass- og avløpsanleggslova. Det betyr imidlertid ikke at skolen og barnehagen omfattes av kommunens lokale forskrift om vann- og avløpsgebyr og det ordinære selvkostområdet. Her må kommunen utforme en egen forskrift for håndteringen av slamavskilleren.

I vår kommune legger, og eier kommunen ledning fram til tomtegrense. Dette er jo ganske kostbart, spesielt i tynt befolkede områder hvor stikkledninger blir lange. Kan det forsvares å bruke selvkost-penger på dette (det er veldig dyrt fordi vi har lange strekk).

30.07.2015

I Norge er det ingen statlige føringer på hvem som skal eie stikkledningene. Det er derfor opp til hver enkelt kommune å beslutte grensen for eierskapet. I Norsk Vann rapport om eierskap til stikkledninger blir spørsmålet om eierskap drøftet. Det vanlige er at kommunene følger det som står om ansvarsgrense i punkt 1.3 i Standard abonnementsvilkår, nemlig at abonnenten eier til og med anboringsklamme/sadel. Stavanger vedtok å overta eierskapet ut av veg i 2012. Det er også enkelte andre kommuner som har andre ansvarsgrenser, som regel er dette en følge av at de har overtatt et andelsvannverk (samvirker) og videreført ordningen de allerede hadde innført. Kommunen er forpliktet til å overta hovedledninger som grunneier har lagt etter plan- og bygningsloven § 18-1, se femte ledd.

Vi hadde i sommar problemar med ein gamal vassleidning. Dette ga brunt vatn. Våre vassprøver viser berre farge, ingen høge kimtal. Ein abonnent har sendt ei prøve sjølv og meiner den er «den gjeldande» prøven. Denne eine prøva viste høge kimtal. Vatnet var verst i sommarferien da vi hadde få folk til å ta seg av det. Etter ferien har dei alle fått tilbod om å hente reint vatn og vi har sett i verk tiltak fram til at vasseleidningen skal skiftast i 2015. No vil abonnentane ikkje betale vassavgift, eller i alle fall få redusert den, for den perioda dei hadde dårleg vatn. Vi har så langt sagt nei. Er det rett ?

30.07.2015

Levering av vann til husholdninger regnes som et forbrukerkjøp i forhold til forbrukertvistloven (erstattet av forbrukerklageloven) og kjøpsloven. Dette er direkte regulert i forbrukerkjøpsloven § 2 bokstav b). Dersom vannet ikke er i samsvar med krav som stilles i lovgivning eller i vedtak har normalt en mangel som kan føre til krav på retting, omlevering, prisavslag, heving eller erstatning, hvis ikke forbrukeren har til hensikt å anvende vannet på en slik måte at kravet er uten betydning. Se forbrukerkjøpsloven § 16, jf. § 15 bokstav f.

Begrepet «mangel» er imidlertid elastisk. Etter forarbeidene må i alle fall helseskadelig vannleveranser rammes, mens lav kapasitet ikke er dekket. I følge Justisdepartementet er ikke et hvert brudd på drikkevannsforskriften en mangel, og det var ikke ment å foreta noen innstramming i forhold til Forbrukertvistutvalgets tidligere praksis. Det skal ganske mye til for at for brist i vannkvaliteten blir ansett som en mangel.

Spørsmålet du tar opp er omtalt i Vann- og avløpsrett punkt 3.5. Det er etter dette avsagt et vedtak fra Forbrukertvistutvalget 10.11.2011, Sak 11/1262 for mangler ved vannleveranse.

Det er anledning til å fraskrive seg ansvaret for forskriftsmessig vann gjennom uttrykkelig ansvarsfraskrivelse inntatt i abonnementsvilkårene.

Forbrukere som blir påført et økonomisk tap (typisk har måttet kjøpe flaskevann eller fått misfarget tøy ved vask) som følge av mangelfullt vann, vil etter produktansvarsloven ha krav på erstatning, dersom det kan påvises at vannet ikke bød på den sikkerhet som en bruker eller allmennheten med rimelighet kunne vente under hensyn til alle forhold som har sammenheng med produktet, dets presentasjon, markedsføring og påregnelig bruk. Vannverkets eventuelle ansvarsfraskrivelse for denne type ansvar vil være ugyldig. Etter § 2-3 er det en egenandel på 4 000 kroner.

Kommunen kan gi prisavslag og erstatning ved mangelfull vannkvalitet (forurensingsforskriften § 16-5 andre ledd), men er altså i begrenset grad forpliktet til dette. Drammensregionen har etablert en praksis for prisavslag ved svikt i vannleveranse eller kvalitet. Dette har Norsk Vann tatt inn som et innspill fra kommunene i Norsk Vann Rapport 179/2011, Veiledning i utarbeidelse av gebyrforskrifter for vann og avløp. Se kapittel 5.12 side 49 i rapporten, samt i malen for kommunale gebyrforskrifter § 3-10, side 61.

Kan tilknytningsgebyr for avløp beregnet etter vedtatt lokal forskrift og gebyrregulativ endres i politisk utvalg? I forurensningsforskriften § 16-5: «Det kan fastsettes ulike gebyrsatser for tilknytnings- og årsgebyr for ulike boligkategorier…». Kommunen har ikke fastsatt ulike gebyrsatser i forskrift. Kan politisk utvalg da endre størrelsen på gebyret i enkeltsak?

30.07.2015

Tilknytningsgebyr og årsgebyr skal fastsettes i tråd med lov om kommunale vass- og avløpsanlegg. Rammen for gebyrene og hovedreglene for utregning og innkreving overlates i § 4 til departementet (KLD) å fastsette, noe som er gjort i forurensingsforskriften kapittel 16.

Kommunen kan etter lovens § 5 fastsette størrelsen på gebyrene og gi nærmere regler for gebyrvedtaket og innkreving av gebyrene i lokal forskrift. I tillegg vedtar kommunene årlig et gebyrregulativ som sier hva satsene blir ut fra selvkostkalkylene.

Det ovennevnte regelverket er rammene for gebyrberegningen i kommunen. Politisk utvalg kan ikke sette seg ut over lov og forskrift og vedta unntak fra dette, uten at de har en hjemmel. Etter forurensningsforskriften § 16-5 kan kommunen fastsette lavere tilknytningsgebyr:

• For eiendommer der det er betalt refusjon eller annen form for opparbeidelseskostnader for vann- og/eller avløpsanlegg som er utført etter planer godkjent av kommunen.
• Dersom et vann- eller avløpsanlegg eller større enhet av dette medfører vesentlig høyere eller lavere kostnader enn de øvrige.
• For ulike boligkategorier, der det er ulike kostnader forbundet med betjening av ulike boligkategorier.
• For avløpsvann som forurensningsmessig avviker fra vanlig kommunalt avløpsvann.

Dersom ikke dette er tilfelle, kan jeg ikke se at det finnes noen hjemmel for den type beslutning som du viser til at er gjort i politisk utvalg.

Jeg minner for øvrig om at når formannskapet beslutter at en eiendom skal unntas fra å betale tilknytningsgebyr innenfor et selvkostsystem innebærer det at de øvrige abonnentene må dekke dette gjennom sine gebyrer. Det er ikke hjemmel for å høyne de øvrige abonnentenes gebyrsats ut fra en slik begrunnelse. Et alternativ kan være at kommunen dekker kostnaden over sitt ordinære budsjett.

Kommune vurderer å overta seks samvirkevannverk. Må kommunen kreve tilknytningsavgift fra abonnentene dersom vannverkene overtas av kommunen. Ingen av vannverkene blir fysisk tilknyttet et eksisterende kommunalt vannverk, og det virker da urimelig at abonnentene må betale tilknytningsavgift, bare på grunn av eierskiftet. Bakgrunnen for spørsmålet er forurensningsforskriften § 16-3, som sier at det skal betales et engangsgebyr ved tilknytning.

02.08.2015

Denne problemstillingen er beskrevet i Norsk Vanns rapport 187/2011 om kommunal overtakelse av vannverk kapittel 3.5.3.

Så lenge eiendommene blir gebyrpliktige etter vass- og avløpsanleggsloven, vil også plikten til å betale engangsgebyr gjelde. Hvis vilkårene for å anvende forurensningsforskriften § 16-5 er oppfylt, kan kommunen endre sine gebyrforskrifter slik at det fastsettes et særskilt engangsgebyr for nye abonnenter som overtas fra samvirkevannverkene, som for eksempel kan være kr 100,-.

Vår kommunale gebyrforskrift opplyser at dersom vannmåler viser et avvik på mer enn 5% foretas en justering av årsgebyret tilsvarende. En kunde har en måler som viser 4% avvik. Den er byttet ut for vår regning og det er ikke gjort noen justering av målt forbruk av den gamle måleren. Det syntes abonnenten er urimelig og ber om 4% avslag i antall målt m3.

1. Er det et enkeltvedtak som kan påklages og hvem er i så fall riktig klageinstans

2. Kommer grensen på 5% kommer fra lov om vannmåler eller hvorfor har man landet på akkurat dette tallet?

02.08.2015

Spørsmål om hva som er et enkeltvedtak er ikke alltid så enkle. Akkurat på spørsmål som dette, har vi imidlertid en uttalelse fra Justisdepartements lovavdeling i 2003 som tilsier at beslutningen vil være et enkeltvedtak som kan påklages.

Klageinstansen vil være kommunestyret, med mindre det er delegert til en kommunal klagenemd e.l., se forvaltningsloven § 28.

Du finner noe om tillatt målefeil i forskrift om krav til vannmålere § 25.

Kommunen har vedtatt at et bygg som er seksjonert inn i ca. 30 individuelle leiligheter som eies av privatpersoner, men leies ut i samarbeid med et hotell 9 måneder per år, ikke skal betale vannavgift per leilighet. Det faktureres kun en avgift for hele bygget. I kommunens forskrift defineres abonnent som

«Eigar/festar av eigedom som er registrert i grunnboka med eige gards- og bruksnummer, eller eige festenummer eller seksjonsnummer (under felles gards- og bruksnummer), som er tilknytt kommunal vass- og eller avlaupsleidning direkte eller gjennom felles stikkleidning.»

I andre seksjonerte bygg må hver seksjon betale fastledd og variabel del av vannavgift. Er denne praksisen med forskjellsbehandling mellom abonnenter lovlig?

02.08.2015

Forurensingsforskriften § 16-4 setter rammerfor beregning av årsgebyr. I første ledd åpner bestemmelsen for at det kan tas hensyn til bebyggelsens art og den bruk som gjøres av den, samt eiendommens størrelse og beskaffenhet. I sin kommentar til første ledd skriver Miljødirektoratet:

 «Det kan tas hensyn til bebyggelsens art og den bruk som gjøres av den, samt eiendommens størrelse og beskaffenhet. Prinsipielt gjelder at vann inn = vann ut.

Med bruk av bebyggelsen menes varige bruksmåter. Midlertidig ikke-bruk er ikke relevant, slik som at en bolig står tom i en periode. Gjelder det derimot eiendom beregnet på fritidsbruk eller som av andre grunner har lavt vannforbruk, er bestemmelsen relevant. Det kan således fastsettes særlige regler f.eks. for bebyggelse som bare er i bruk deler av året, som har et særlig stort areal i forhold til vannforbruk og avløpsmengde, som har tomt som medfører stort vannforbruk osv. Andre kriterier, som f.eks. gebyrpliktiges privatøkonomi (minstepensjonister, uføretrygdede eller arbeidsledige), antall personer, antall våtrom i huset etc., kan ikke legges til grunn for gebyrberegningen. Bestemmelsen gir adgang til å fastsette ulike beregningsmåter for eiendommer med ulik bruk etc. Dette innebærer ikke at selve prisen pr. m3 vann/avløp kan settes forskjellig for de forskjellige eiendommene.»

Så vidt jeg forstår er det her inngått en avtale som avviker fra kommunens forskrift, og som innebærer at de aktuelle leiligheten ikke skal betale den faste delen av årsgebyret. I fjerde ledd åpner forurensingsforskriften § 16-4 for at det kan inngås særlige avtaler for eiendom som ikke brukes som bolig. Avtalene må imidlertid normalt ikke føre til lavere gebyr enn det som ville bli pålagt etter kommunens ordinære forskrift. Denne bestemmelsen retter seg primært mot næringsvirksomhet, men kan også brukes for fritidsbebyggelse (jf. «eiendom som ikke brukes som bolig»).

Avtaler som fraviker fra kommunens gebyrforskrift  og gir lavere gebyr for de seksjonerte leilighetene kan bare inngås hvis det er særlige grunner for dette (se begrepet «må normalt ikke føre til lavere gebyr» i fjerde ledd).

Er det riktig å gi fratrekk i gebyret for bygget som ble revet når det skal bygges et nytt leilighetsbygg på eiendommen?

11.08.2016

Hvis forholdet er regulert i kommunens eget gebyrreglement, må dette naturligvis følges.

I følge vass- og avløpsanleggslova § 4 første ledd og forurensningsforskriften § 16-3 skal det betales et engangsgebyr for tilknytning til kommunens nett. Dersom det er betalt tilknytningsgebyr for det bygget som er revet, tenker jeg at dette må trekkes fra når dere beregner tilknytningsgebyr for det nye bygget. Dersom dere ikke trekker fra arealet som det er betalt tilknytningsgebyr for tidligere, vil det medføre at abonnenten betaler tilknytningsgebyr for det samme arealet to ganger. Det vil i så fall virke urimelig og ikke helt i tråd med loven og forskriften. Den mest rimelige løsningen vil  derfor normalt være å trekke fra arealet som det er betalt tilknytningsgebyr for tidligere når dere beregner tilknytningsgebyr for det nye bygget.

Kan kommunen benytte sykelønnsrefusjonen fra selvkostområdet VA til kommunal bruk?

11.08.2016

Den langtidssykemeldte personen får sin vanlige lønn fra selvkostområdet VA. Sykelønnsrefusjonen skal finansiere arbeidsgivers utbetaling av lønn til den sykemeldte. Den sykemeldtes lønn er bokført som utgift i VA-regnskapet, og derfor skal sykelønnsrefusjon inntektsføres i VA-regnskapet. Det har  ikke noen betydning at det ikke er hyret inn en vikar.

Kan kommunen kreve abonnementsgebyr fra eiendommer som har fått pålegg om tilknytning, men ikke er fysisk tilknyttet?

11.08.2016

I følge vass- og avløpsanleggslova § 3 første ledd «har eigaren skyldnad til å svare vass- og avløpsgebyr til kommunen (…) når kommunen med heimel i plan- og bygningslova §§ 27-1 eller 27-2 har kravd at eigedomen skal ha slik tilknyting». Innkreving av gebyr kan motivere huseiere som er uvillige til å følge opp kravet om å knytte seg til de kommunale ledningene til likevel å gjennomføre dette.  Etter forurensningsforskriften § 16-4 femte ledd kan kommunen fastsette særlige regler for gebyrberegningen eller inngå særlige avtaler for ubebygde tomter.

Manglende oppfyllelse av den fysiske tilknytningen følges opp etter kapittel 32 om ulovlighetsoppfølgning i plan- og bygningsloven. Her kan kommunen, foruten pålegg om retting og pålegg om stans etter pbl. § 32-3, også benytte tvangsmulkt (§ 32-5), utferdige forelegg om plikt til å etterkomme pålegg eller forbud etter § 32-6, som har virkning som rettskraftig dom dersom det ikke blir reist sak for å få forelegget satt til side innen 30 dager etter at forelegget er gitt, og det kan også bli aktuelt med tvangsfullbyrdelse av tilknytningsplikten etter pbl. § 32-7. Overtredelsesgebyr etter § 32-8 kan også være aktuelt. Etter § 32-10 må imidlertid sanksjonene stå i rimelig forhold til ulovligheten. Dersom det utferdiges flere ulike sanksjoner for samme overtredelse, må disse samordnes slik at overtrederen ikke rammes på en urimelig måte.

Kan kommunen nå kreve tilknytningsgebyr for hyttefeltet, når kommunen overtok vannverket som hyttene får sommervann fra i 2014, men som kommunen har krevd årlig vannavgift siden 1993?

11.08.2016

I følge vass- og avløpsanleggslova § 3 første ledd første setning har eieren plikt til å svare vann- og avløpsgebyr til kommunen når en fast eiendom har tilknytning til kommunal vann- eller avløpsledning, enten direkte eller gjennom privat fellesledning.

Spørsmålet er om tilknytningen til kommunal vannledning skjedde i 1993, da kommunen overtok driften av det private vannverket, eller i 2014, da kommunen overtok eierskapet til vannverket. Her må dere se om dere kan finne en nærmere avklaring i avtalen fra 1993 og forholdene rundt da kommunen overtok driften. Hvis kommunen kommer til at eierne plikter å betale tilknytningsgebyr, må dere vurdere om de har krav på fratrekk for anleggskostnadene eiendommene hadde da vannverket ble etablert. Dersom kommunen kommer til at eierne ikke plikter å betale tilknytningsgebyr, er trolig kommunen kreve tilknytningsgebyr for eventuelle påbygg og tilbygg, jf. forurensningsforskriften § 16-3 annet punktum. Se for øvrig Norsk Vann veiledning om kommunal overtakelse av vannverk.

Det har ingen betydning hvorvidt eiendommene har innlagt vann eller bare sommervann ute på husveggen.

Kan kommunen hjemle tømming av fettavskiller i forurensningslovens § 26 og ta dette med i kommunale årsgebyr for avløp på lik linje med tømming av septiktanker/slamavskillere?

11.08.2016

Fettutskillere faller nok utenfor virkeområdet til forurensningsloven § 26. Videre gjelder kommunens plikt bare mindre renseinnretninger fra bolighus o.l. For fettavskillere må den ansvarlige selv sørge for tømming. Det betyr at tømmingen ikke kan omfattes av lokal forskrift om kommunal tømming av slamavskillere/tette tanker og at kommunen dermed ikke kan ta gebyr for tømmingen.

Krav om tømming av fettavskillere kan fastsettes i vedtak med hjemmel i forurensningsforskriften § 15A-4, enten i forskrift eller i enkeltvedtak.  En god del kommuner har forskrift om fettholdig avløpsvann som stiller krav om tømming av fettavskillere.

Dersom virksomhetene ikke oppfyller kravene i forskriften, vil det være et brudd på forskriften. Kommunen kan da gi de aktuelle virksomhetene pålegg etter forurensningsloven § 7 fjerde ledd om å etterleve kravene forskriften, i dette tilfellet å tømme fettavskilleren. Pålegget må angi konkret hva de skal gjøre, tømme fettavskiller, montere prøvetakingskum osv. Dersom pålegget ikke blir gjennomført, kan kommunen fatte vedtak om tvangsmulkt. Miljødirektoratet har for øvrig gitt ut en veileder i bruk av tvangsmulkt som kan være til hjelp.

Et eldre hyttefelt har lagt nytt felles avløpsanlegg inn til området. Anlegget er nå tilknyttet kommunalt og stikkledninger er lagt ferdig frem til hytteveggene. En av hytteeierne som har fått nye stikkledninger for vann og avløp lagt frem til hytta, har ennå ikke påbegynt arbeidet med innvendig sanitær. Hytta har fremdeles kun sommervann. Hytteeier er positiv til å betale tilknytningsavgiften, men ønsker at vann- og avløpsgebyrer ikke skal belastes før innvendig sanitær er ferdig bygd. Kommunen er i utgangspunktet ikke negative til dette, men usikker på hva lovverket sier.
Når kan/skal kommunen kreve at gebyrer skal betales? Ved utvendig tilknytning, eller først når innvendig sanitær er på plass? Kan det for eksempel kreves fastgebyrer frem til arbeidet er ferdig?

12.08.2016

Når fast eiendom har tilknytning til kommunal vann- eller avløpsledning, enten direkte eller gjennom privat fellesledning, er eieren forpliktet til å betale vann- og avløpsgebyr til kommunen.Det samme gjelder når kommunen med hjemmel i plan- og bygningsloven §§ 27-1 eller 27-2 har krevd at eiendommen skal ha slik tilknytning. Se vass- og avløpsanleggslova § 3 første ledd. Etter fjerde ledd kan kommunen ta bort alt eller noe av gebyret for eiendom som det ikke er hus på. Denne muligheten gjelder ikke eiendommer med hus.

Loven åpner i § 5 for at kommunen kan bestemme størrelsen på gebyrene og gi nærmere bestemmelser for gjennomføring av gebyrvedtaket og innkreving av gebyrene i lokal forskrift, men det står ikke noe om at kommunene kan unnta fra plikten til å betale gebyr. Forurensningsforskriften § 16-5 regulerer ulike gebyrsatser (altså ikke unntak fra gebyr totalt) kommunene kan ha: Det kan fastsettes lavere tilknytningsgebyr for eiendommer der det er betalt refusjon eller annen form for opparbeidelseskostnader for vann- og/eller avløpsanlegg som er utført etter planer godkjent av kommunen. Det kan fastsettes ulike gebyrsatser for tilknytnings- og årsgebyr dersom et vann- eller avløpsanlegg eller større enhet av dette medfører vesentlig høyere eller lavere kostnader enn de øvrige. Det kan videre fastsettes ulike gebyrsatser for tilknytnings- og årsgebyr for ulike boligkategorier, der det er ulike kostnader forbundet med betjening av ulike boligkategorier.

I følge forurensningsforskriften § 16-4 første ledd siste setning kan det tas hensyn til bebyggelsens art og den bruk som gjøres av den, samt eiendommens størrelse og beskaffenhet når man skal fastsette forbruket. Det følger av kommentarene til forurensningsforskriften  at midlertidig ikke-bruk ikke er relevant. Som eksempel nevnes en bolig som står tom i en periode. Hytteeieren planlegger å installere innvendige sanitæranlegg. Inntil det  står ferdig har man en midlertidig situasjon.

For å redusere kostnadene til forbruksdelen, kan hytteeieren eventuelt montere vannmåler dersom det han sparer i årsgebyr er mer enn kostnadene ved å montere og å ha vannmåler.

Kan landbrukseiendommer si opp tilknytningen til den kommunale vannledningen for landbruksdelen?

17.08.2016

Etter plan- og bygningsloven § 30-1 første ledd gjelder ikke tilknytningsplikten til offentlige ledninger etter § 27-1 andre til fjerde ledd og § 27-2 andre til femte ledd for oppføring av driftsbygning i landbruket eller for endring og reparasjon av bestående driftsbygning.

Det innebærer at et landbruksbygg som er tilknyttet et kommunalt vassverk har anledning til å si opp sitt abonnement, dersom de anser at de kan skaffe seg vann på annen måte som tilfredsstiller kravene i pbl. § 27-1 om at det må foreligge «forsvarlig adgang til hygienisk betryggende og tilstrekkelig drikkevann, samt slokkevann.» Dette kravet gjelder også for landbruksbygninger.

Kan vi kreve gebyr både for manglende installasjon og for manglende avlesning av vannmåler? I boka Vann- og avløpsrett står det på side 183: «Kommunen kan ikke ilegge tilleggsgebyr eller øke gebyrsatsen ved manglende etterlevelse av pålegg.» I rapport 179 – 2011 (Veiledning i utarbeidelse av kommunale gebyrforskrifter for vann og avløp) er det en mal for kommunale gebyrforskrifter. Der står det i § 4-4: «Unnlater abonnenten å foreta avlesing, kan kommunen fastsette årsgebyret skjønnsmessig etter purring. Kommunen kan også selv foreta avlesing uten ytterligere varsel til abonnenten og kan kreve særskilt gebyr for dette.» Blir dette gebyret i strid med det som står i boka?

17.08.2016

Kommunale VA-gebyrforskrifter er hjemlet i lov kommunale vass- og avløpsanlegg § 5 og forskrift av 1. juni 2004 nr. 931 om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften) § 16-1 annet ledd. Loven åpner ikke for at kommunene skal kunne kreve straffegebyr for abonnentenes manglende etterlevelse av forskriftene. Kommunen kan imidlertid kreve å få dekket sine kostnader for å utføre oppgaver, som gebyr for avlesning av vannmåler og gebyr for leie av vannmåler, forutsatt at dette er definert i den kommunale forskriften. Kommunen kan imidlertid ikke kreve gebyr fra abonnenter som ikke har installert vannmåler, da dette er en straffereaksjon som ikke knytter seg til konkrete utgifter kommunen har hatt.

For eiendommen som ikke har vannmåler beregnes årsgebyret ut fra stipulert forbruk, jf. forurensningsforskriften § 16-4 første ledd. Dersom en husholdningsabonnent ikke har installert vannmåler, må gebyret kreves inn iht. areal, inntil abonnenten har installert måler.

Ved manglende måleravlesning fastsettes forbruket skjønnsmessig. Kommunene kan ha ulike modeller for det. En måte å gjøre det på er å benytte samme forbruk som ved forrige avlesning eller et gjennomsnitt av de siste måleravlesningene. Alternativt kan man fastsette forbruket på den måten som er beskrevet i  malen for kommunale gebyrforskrifter. Det er uansett viktig at kommunen har en bestemmelse i sin lokale forskrift om hvordan årsgebyret fastsettes ved manglende måleravlesning.

Er «innbaking» av tilsynsgebyr (kontrollgebyr) i slamgebyret en lovlig løsning, eller må gebyret skilles ut som eget tilsynsgebyr (kontrollgebyr)?

02.10.2016

De to gebyrene har forskjellige hjemler og er to forskjellige gebyr. Når kommunen kaller noe et «slamgebyr» henviser dette til forurensningsloven paragraf 26, jf. paragrafene 30 og 34. Forurensningsloven paragraf 26 hjemler ikke å ta betalt for annet enn «tømming av slamavskillere, privet m.v». Det er altså ikke hjemmel for å «bake inn» kontrollgebyret.

Gebyret for saksbehandling og kontroll kan på samme måte heller ikke inneholde utgiftene til tømming av slam, siden forurensningsloven paragraf 52a bare hjemler gebyr for «behandling av tillatelser» og «kontrolltiltak» som spesifiseres nærmere i forurensningsforskriften paragraf 11-4. Se for øvrig veiledningen til Miljødirektoratet.

Man fratar den gebyrpliktige muligheten til å klage på gebyret, dersom man ikke spesifiserer hva gebyret faktisk dekker (hvis gebyrene er fullt ut standardiserte er det imidlertid et spørsmål om det i det hele tatt er klageadgang).

Dette hindrer likevel ikke at gebyrene sendes ut på en og samme faktura.

Skal kommunens gebyrforskrift hjemles i lov om kommunale vass- og avløpsanlegg eller i forurensningsforskriften?

29.09.2017

Hovedhjemmelen for gebyrforskriften er forurensingsforskriften § 16-1 annet ledd (forskriftsteksten ikke er oppdatert etter ny lov) hvor departementet delegerer myndigheten de har fått etter vass- og avløpsanleggslovens § 4 annet ledd til å gi forskrifter om beregning og innkreving av gebyrene videre til kommunen. Det som står om gebyrenes størrelse og innkreving i forskriftsbestemmelsen er egentlig allerede lagt til kommunen i  vass- og avløpsanleggslova § 5. Jeg ville derfor også henvist direkte til denne.

Det ligger en kort omtale av selve forskriftsarbeidet her: http://va-jus.no/sentrale-og-lokale-forskrifter/lokale-forskrifter/

En utbygger har søkt igangsettingstillatelse for to lagerhaller hvor det ikke er foretatt en seksjonering enda. Antallet leiligheter som går frem av tegningene stemmer ikke med det utbygger oppgir, og kan uansett endre seg. Normalt utløser igangsettingstillatelse fakturering av tilknytningsgebyret, og da fakturerer man antall leiligheter når det er et leilighetsbygg. Her gjelder det lagerbygg, og usikkerheten er da hvor mange tilknytningsgebyr det skal faktureres for, siden det ikke er seksjonert enda. Jeg ser tre alternativer.

1. Fakturere for to tilkoblinger – en for hver lagerhall, siden det ikke er seksjonert enda?

2. Fakturere for det antallet tegningene viser, selv om det ikke er seksjonert enda?

3. Fakturere for det antallet utbygger oppgir?

Dersom vi fakturerer og tallet endrer seg, hvordan fanger vi opp riktig antall. Det er sannsynlig at ledninger er/blir lagt inn til bygget, og at alt ligger til rette for å koble seg på.

29.09.2017

Kommunen bestemmer når gebyrene forfaller til betaling, med den reservasjon at det ikke kan stilles krav om betaling av tilknytningsgebyr før byggetillatelse er gitt, jf. forurensningsforskriften § 16-3.

Siden tilknytningsgebyret er et engangsgebyr, kan ikke kommunen kreve nytt gebyr ved bruksendring eller ominnredning av bygningsareal som forelå på tilknytningstidspunktet. Det kan imidlertid kreves tillegg i gebyret ved tilbygg eller påbygg som utvider bygningsarealet. Kommunen kan bestemme at tilleggsgebyret bare skal betales når utvidelsen utgjør et visst minsteareal, jf. forskriften § 16-1. Dersom det er betalt tilknytningsgebyr for en bolig som senere seksjoneres, kan det i følge en dom fra Borgarting lagmannsrett ikke senere kreves nytt tilknytningsgebyr for den enkelte boenhet.

Kommentar til forurensningsforskriften:

«Kommunen kan velge om beregningen av gebyrene for boligeiendom (tilknytningsgebyr og årsgebyr) skal baseres på hele eiendommen under ett eller separat for den enkelte boenhet. Med boenhet forstås bolig med ett eller flere rom og med separat inngang, samt eget bad/wc og kjøkkendel. Som boligeiendom regnes i denne forbindelse også eiendom med fritidsbebyggelse. For eiendom med næringsbygg i kombinasjon med bolig, beregnes gebyrene også for hele eiendommen under ett eller separat for den enkelte enhet.» 

I deres lokale forskrift § 5 står det følgende:

Ved utbygging av boligfelt tinglyser ofte ikke utbygger eiendommene på seg selv, men lar det stå på opprinnelig hjemmelshaver frem til endelig salg. For å unngå at opprinnelig hjemmelshaver får fakturaene for tilknytningsgebyr, har kommunen etablert en nettportal, hvor rørleggere oppgir en fakturaadresse når de søker om tilknytning til kommunalt vann og avløp. Det stilles ikke krav om ordrebekreftelse fra den som skal motta fakturaen.

Et utbyggingsfirma som en rørlegger har oppgitt som fakturamottaker mener kravene skal sendes til firmaene som i mellomtiden har kjøpt boligene.

Har eierforholdet til boligen på tilknytningstidspunktet noe å si, når vår lokale forskrift sier at «abonnenten er ansvarlig for innbetaling av gebyr» og at innbetaling forfaller senest ved tilknytning?

04.10.2017

Vass- og avløpsanleggslova § 3 regulerer gebyrplikten. Etter både denne og etter forurensningsforskriften § 16-2 er eier av fast eiendom ansvarlig for gebyrene. I følge forurensningsforskriften § 16-3 oppstår plikten til å betale tilknytningsgebyr når eiendommen blir bebygd. Miljødirektoratet skriver i sin kommentar til denne bestemmelsen at kommunen bestemmer når gebyrene forfaller til betaling. Det kan imidlertid ikke stilles krav om betaling av tilknytningsgebyr før utstedelse av byggetillatelse. For å finne ut hvordan forurensningsforskriftens bestemmelser skal tolkes i den enkelte kommune, må man kjenne til hvordan kommunen har regulert dette i sine lokale gebyrforskrifter.

En dom avsagt i Agder lagmannsrett i april 2017 illustrer denne problemstillingen.

En abonnent krever tilbakebetalt vann- og avløpsgebyr, fordi vannkvaliteten har vært dårlig over flere år. Noen ganger de siste par årene har det vært kloridverdier over grenseverdiene i drikkevannsforskriften. Da har beboerne blitt varslet. Kommunen tar ukentlig prøver av vannet, men tidligere har vi kun testet årlig på klorid, eller etter at det kom inn klager. Det er altså snakk om korte perioder der vannet hadde for høye kloridverdier, men vi har ikke prøveresultater som viser at det har vært OK resten av tiden. Har han rett på tilbakebetaling av det han mener er for dårlig vann?

18.01.2017 Spørsmål om prisavslag er drøftet i Vann- og avløpsrett kapittel 3.5.

Forbrukerkjøpsloven gjelder for levering av vann, se § 2 bokstav b). Vannet har normalt en mangel som kan føre til krav på retting, omlevering, prisavslag, heving eller erstatning når det ikke er i samsvar med krav som stilles i lovgivning eller i vedtak, hvis ikke forbrukeren har til hensikt å anvende vannet på en slik måte at kravet er uten betydning.

Det følger av forbrukerkjøpsloven § 15 annet ledd bokstav f) sammenholdt med § 16 at det er en mangel ved leveransen hvis ikke vannkvaliteten oppfyller kravene i drikkevannsforskriften. Utover dette er begrepet «mangel» elastisk. Etter forarbeidene må i alle fall helseskadelig vannleveranse rammes, mens lav kapasitet ikke er dekket. I følge Justisdepartementet er ikke et hvert brudd på drikkevannsforskriften en mangel, og det var ikke ment å foreta noen innstramming i forhold til Forbrukertvistutvalgets tidligere praksis. Det skal ganske mye til for at for brist i vannkvaliteten blir ansett som en mangel, se saken fra Forbrukertvistutvalget.

Abonnenten kan henvende seg til Forbrukerrådet/Forbruketvistutvalget hvis han/hun er misfornøyd med kommunens svar. Utvalget har imidlertid i flere saker mot kommunale vannverk funnet det vanskelig å overprøve de folkevalgte organers prioriteringer mellom oppgradering av kvalitetsnivået på vannforsyningen og andre viktige tiltak. De har uttalt at et langvarig sammenbrudd på forsyningsnettet og at vannet som ble levert var direkte helsefarlig, giftig eller totalt ubrukelig til ordinære husholdningsformål, bør gi grunn til prisavslag. Dårlig trykk er normalt ikke ansett som en mangel. Det blir lagt vekt på i hvilken grad kommunen har konkrete planer om å forbedre forholdene.

Kommunen kan gi prisavslag og erstatning ved mangelfull vannkvalitet, men er altså i begrenset grad forpliktet til dette.

Kommunen kan bli ansvarlig etter produktansvarsloven hvis eksempelvis en abonnent får klærne sine ødelagt på grunn av misfarget vann.

Kommunen er leverandør av vannet, og ikke forvaltningsmyndighet i disse sakene. Det betyr at klager ikke behandles etter forvaltningsloven, men som et spørsmål om prisavslag som følge av at vannleveransen lider av en mangel etter forbrukerkjøpsloven.

Forbrukere som blir påført et økonomisk tap (typisk har måttet kjøpe flaskevann) som følge av mangelfullt vann, vil etter produktansvarsloven ha krav på erstatning dersom det kan påvises at vannet ikke bød på den sikkerhet som en bruker eller allmennheten med rimelighet kunne vente under hensyn til alle forhold som har sammenheng med produktet, dets presentasjon, markedsføring og påregnelig bruk. Vannverkets eventuelle ansvarsfraskrivelser for denne type ansvar vil være ugyldige.

I hvilken grad har en kommune lov til å differensiere på vanngebyret (prisen pr m3 avlest på vannmåler) for å tilrettelegge for vannkrevende næring? I kommunens lokale forskrift står det at fastleddet kan differensieres etter brukerkategori, men ingenting om at forbruksgebyret kan differensieres.

18.01.2018

Dette er regulert i forurensningsforskriften § 16-4 fjerde ledd:

For eiendom som ikke brukes som bolig, kan det fastsettes særlige regler for gebyrberegning eller inngås særlige avtaler. Den fastsatte eller avtalte beregningsmåte må normalt ikke føre til lavere gebyrenn det som ville bli pålagt etter kommunens ordinære forskrift. Hvis det ikke er fastsatt særlige regler eller inngått særlig avtale, skal årsgebyret, eventuelt den variable delen av årsgebyret, beregnes på grunnlag av målt forbruk.

I sin kommentar til dette skriver Miljødirektoratet:

For næringsbygg og andre bygninger som ikke brukes som bolig, er hovedregelen at årsforbruket, eventuelt den variable delen av årsgebyret, beregnes på grunnlag av målt vannforbruk. Er det ikke installert vannmåler, kan det fastsettes særlige regler eller inngås særlige avtaler om beregning av gebyret. Kommunen har begrenset adgang til å sette lavere gebyrer for disse bygningene enn det som ville følge av kommunens ordinære beregningsmåte for boliger. Det er ikke adgang til å fastsette en ren kvantumsrabatt for storforbrukere av vann. For bedrifter, gartnerier, gårdsbruk og annen virksomhet hvor avløpsmengden avviker vesentlig fra vannforbruket, kan det inngås avtale basert på avvikende avløpsmengde.

Det kan gjøres fradrag for vann som går inn i bedriftens produkter, eller av andre grunner ikke slippes ut i avløpsnettet fra næringsbygg og andre bygninger nevnt ovenfor.

Det kan beregnes økt avløpsvannmengde i forhold til målt vannforbruk dersom overvann føres til avløp. For bygg med installert sprinkleranlegg kan det gjøres særlige avtaler slik at kommunens kostnader blir dekket.

Regelverket begrenser ikke kommunenes adgang til å fastsette høyere pris per m3 for næringsabonnenter enn for husholdninger.

Kan vi kreve årsgebyr (den faste delen) for et hus som ikke lenger er i bruk (f.eks revet, brent) frem til vi har fått endringsmelding om plugging?

18.01.2018

Etter forurensningsforskriften 16-4 femte ledd kan kommunen fastsette særlige regler for gebyrberegning eller inngå særlige avtaler for ubebygd tomt.

I Miljødirektoratets kommentar til denne bestemmelsen står det:

”For ubebygd tomt kan kommunen fastsette de regler for gebyrberegning som er nødvendig for å få dekket kommunens drift- og kapitalkostnader ved å bygge og opprettholde et tilfredsstillende vannforsynings- og avløpssystem.”

I hvilke grad kan vi utstede fakturagebyr på papirfaktura for å stimulere til overgang til efaktura. Kan vi gi andre incentiver for å gå over til efaktura, eksempelvis rabatt?

22.01.2018

For å ilegge gebyr for papirfaktura, må kommunen i utgangspunktet også kunne ta vanlig fakturagebyr. Det vil variere fra tjeneste til tjeneste om kommunene har adgang til dette. Fylkesmannen i Rogaland har vurdert spørsmålet om hjemmel for fakturagebyr i forhold til en del andre kommunale områder og gir der en del generelle betraktninger som også er relevante for vann og avløpsområdet. Se også Sivilombudsmannens uttalelse fra 2011 om feiegebyr, hvor Sivilombudsmannen uttaler:

”De samme begrensninger som ligger i selvkostprinsippet, om hva som lovlig kan kreves i gebyr, må antas å gjelde også for fakturagebyr. Kommunen har ikke hjemmel til å kreve et høyere fakturagebyr enn de reelle kostnadene den har ved innkrevingen”.

Prinsippet på selvkostområder er at kommunen bare kan kreve dekning for kostnader som har gått med til å yte den aktuelle tjenesten, inkludert kostnader til å kreve inn betaling. Indirekte kostnader (interntjenester) som understøtter de direkte brukerrelaterte tjenestene, skal normalt være med i beregningen av selvkost. For eksempel skal utgifter til fakturering vanligvis allerede regnes med som en del av de indirekte kostnadene som er en del av selvkostregnskapet. Det betyr at utgiften må være holdt utenfor, dersom kommunen skal kunne kreve fakturagebyr.

Gebyret skal være betaling for faktisk utført arbeid, og bør derfor ikke settes høyere enn merkostnaden kommunen har med å sende papirfaktura. På samme måte må reduksjonen i fakturagebyr tilsvare mindrekostnaden.

Kan abonnentene nekte installasjon av fjernavlest vannmåler når kommunen har tatt inn i sine abonnementsvilkår at de kan bestemme type vannmåler som skal installeres?

23.01.2018

Etter forurensningsforskriften § 16-4 annet ledd skal måling utføres med vannmåler etter kommunens anvisning. Etter Miljødirektoratets kommentar til bestemmelsen kan ikke tekniske krav til vannmålere være i strid med EUs måleinstrumentdirektiv, 2004/22EC, men ellers er det ikke spesifisert hva slags vannmålere som skal benyttes.

Både ordlyden i forskriftens § 16-4 og kommunens avtalevilkår hjemler at kommunen kan kreve at abonnenten installerer en bestemt type vannmåler.  Spørsmålet er om krav om fjernavlest vannmåler kan være i strid med annet regelverk, eksempelvis personopplysningsloven eller avtalelovens § 36 eller forvaltningsrettslige prinsipper om forsvarlig saksbehandling, herunder kravet til forholdsmessighet.

Personopplysningsloven § 8 jf. 2 nr. 1) forutsetter samtykke, lovhjemmel eller blant annet at behandlingen av personopplysningene er nødvendig for å oppfylle en avtale med den registrerte, for at kommunen skal kunne behandle opplysninger og vurderinger som kan knyttes til en enkeltperson. Se også personverndirektivet og den nye personvernforordningen som trer i kraft fra 25. mai 2018 og dom fra EU-domstolen. Det innebærer at innhentingen av vannmålerdata ikke kan strekkes utover samtykket, lovhjemmelen eller det som er nødvendig for å oppfylle avtalen omfatter.

Det kan nok være i strid med både forvaltningsrettens krav til forholdsmessighet og avtaleloven § 36 å kreve installasjon av fjernavlest vannmåler hos en abonnent som kan dokumentere at dette vil medføre helseproblemer. Dette må imidlertid vurderes konkret. Forskrift om kraftomsetning og nettjenester § 4-1 b) begrenser kraftselskapets plikt til å installere AMS dersom installasjonen er til vesentlig og dokumenterbar ulempe for sluttbruker, men gir ikke sluttbruker en selvstendig rett til å kreve unntak fra kraftselskapets installasjonsplikt. Vi har fått opplyst at rundt 2 000 målere ikke blir skiftet på bakgrunn av dette unntaket.