Velg en side

Lokale forskrifter

En forskrift er en avgjørelse som treffes under utøving av offentlig myndighet og som generelt eller konkret er bestemmende for rettigheter eller plikter til private personer (enkeltpersoner eller andre private rettssubjekter) og som gjelder rettigheter eller plikter til et ubestemt antall eller en ubestemt krets av personer. Forvaltningsloven kapittel VII har regler om fastsettelse av forskrifter.

Lokale forskrifter gjelder normalt for den enkelte kommune og gis av kommunestyret. Lovavdelingen i Justisdepartementet har utgitt en veiledning i forskriftsarbeid for kommuner. I tillegg kan veiledning i lovteknikk også være nyttig når kommunen skal utarbeide forskrifter.

Forvaltningsloven § 38 setter krav om at forskrifter skal kunngjøres i Norsk Lovtidend, noe som gjøres ved å sende dem inn til Lovtidendredaksjonen i Lovdata. Etter forvaltningsloven § 39 kan en forskrift ikke påberopes overfor den enkelte, før den er kunngjort som fastsatt i § 38, med mindre kommunen har gjort den kjent for offentligheten på annen forsvarlig måte eller for vedkommende erverv, fag, interessegruppe eller for den forskriften påberopes overfor, eller at vedkommende har fått kjennskap til forskriften. Se for øvrig rundskriv G-148/92 og 149/92. For kommunale avgifter, se særlig rundskriv G 149/92 pkt 6:
Statsministerens kontor vedtok i 1987 i medhold av forvaltningsloven § 38 at kommunale avgiftsforskrifter ikke skal kunngjøres i Norsk Lovtidend. Dette gjelder alle typer avgifter, bl.a. for vann og kloakk, feiing, avfallsbehandling, bygnings- og oppmålingssaker. Vedtaket gjelder hele den kommunale forskriften på området, ikke bare selve avgiftsvedtaket. Den enkelte kommune må selv kunngjøre disse forskriftene i den lokale pressen, enten i hel tekst eller med en kort omtale med opplysning om hvor en kan få forskriften.