Tidligere stilte spørsmål

Femten eiendommer har naturlig vannføring mot en bekken. Vannprøver i utløp av drensledninger og av bekken viser store mengder E.coli og koliforme bakterier. Avløpsanleggene i området er fra 1960-70 tallet og består for det meste av plassbygde slamavskillere i betong med ett kammer og sandfiltergrøfter. Nærmeste kommunale avløpspumpestasjon er ca. 700 meter i sjø fra området. I tillegg kommer det avstander på ca. 200 – 700 meter på land fra sjø til boligene på eiendommene. Grunneieren hvor bekken går har etablert en sjøledning mellom vårt kommunale avløpsanlegg og området. I tillegg har han søkt om ledningstrasé og fordelingskummer på eiendommen.

Kan kommunen bruke pbl. § 27-2 og pålegge alle eiendommene tilknytning til vårt kommunale anlegg? Er «nærliggende areal» et absolutt krav eller kan kommunen foreta en totalvurdering der kostnadene er viktig? Hvor grundig må eventuelt en kostnadsvurdering være? Må kommunen lage en kostnadsvurdering per eiendom? Er det eventuelt andre faktorer som er viktig å tenke på? Kan kommunen legge til grunn at alle eiendommene har «ulovlige» avløpsanlegg, eller må kommunen dokumentere ulovlighet ved alle de private anleggene hver for seg?

30.01.2020

Vurderingen av om den offentlige avløpsledningen går over «nærliggende areal» etter plan- og bygningsloven § 27-2 annet ledd inkluderer flere forhold enn bare den konkrete avstanden. Nedenfor er noen «knagger» som du kan vurdere dette ut fra.

I et brev fra 2012 uttalte Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) at kommunene, i tillegg til avstanden, skal legge vekt på om kostnadene ved tilknytningen blir høyere enn normalkostnaden for tilknytning i området. Det betyr at kommunen må vite hva normalkostnaden er. I situasjonen som du beskriver, vil kostandene antagelig bli langt lavere enn avstanden tilsier, fordi grunneierne kan knytte bygningen til den kommunal avløpsledningen via den etablerte sjøledningen. Dette mener jeg at må være et relevant argument. Du kan lese mer om betydningen av at huseieren kan dele kostnaden med andre gjennom å knytte seg til en privat ledning i det samme brevet fra KMD.

Betydningen av den totale forurensningssituasjonen er også et argument som kan tale for at begrepet «nærliggende areal» ikke må tolkes for snevert i den aktuelle saken, se uttalelser om dette i det samme brevet.

Forvaltningsloven stiller krav om at en sak skal være så godt opplyst som mulig. Du finner relevante uttalelser om hva dette innebærer i tilknytningssakene i et brev fra KMD til Sykkulven kommune fra 2016. Når det gjelder kostnadsvurderingen bør det være tilstrekkelig å innhente et tilbud fra en entreprenør.

En sak som kan minne litt om deres finner du beskrevet i klagesaken fra Asker kommune som ble avgjort av fylkesmannen i Oslo og Akershus i 2017. Du finner både de nevnte og flere andre uttalelser fra fylkesmenn og departement på va-jus.no.

Avløpsanlegg fra 1960-70 tallet har neppe noen utslippstillatelse, så da må dere benytte forurensningsforskriften § 12-16 og bestemme i forskrift (eller enkeltvedtak overfor hver enkelt anleggseier) at utslippene er ulovlige etter en fastsatt frist, med mindre de har søkt og fått innvilget utslippstillatelse.

Kan vi krevje tilknytting av næringseigedomar? Kan vi krevje tilknytting for dei som har septiktank? Kan vi krevje tilknytting for abonnentar som ligg lågare enn avløpsleidning (må ha pumpe)? Korleis må eller bør anleggseigar bidra om ein grunneigar må gå over naboeigedomen der naboen ikkje ønskjer dette?

31.07.2018

Kravene om tilknytningsplikt i plan- og bygningsloven §§ 27-1 og 27-2 bruker begrepene ”eiendom” og bygning” og skiller ikke mellom ulike bygningskategorier. Lovbestemmelsene skiller heller ikke mellom hva slags vann- og avløpsløsning en eksisterende bygning eventuelt allerede har etablert, før man krever tilknytningsplikt. Du finner mer om dette blant annet i KMD sitt brev til Fylkesmannen i Hedmark av 12.10.2012. Dersom kommunen nylig har godkjent en annen løsning som eieren har investert penger i å etablere, kan det være uforholdsmessig å kreve tilknytning kort tid etterpå. Det er ingen særskilt begrensning i å kunne kreve tilknytning selv om dette krever pumping til hovedledningen, så lenge kostnaden ikke blir uforholdsmessig.

Hvis naboen ikke ønsker å tillate legging av ledninger over sin grunn, må den som har behov for dette likevel forsøke å få en privatrettslig avtale eller anmode fylkesmannen om å ekspropriere en rettighet etter oreigningslova § 2 nr. 47. Dette er en privatrettslig problemstilling som kommunen ikke bør blande seg inn i. Norsk Vann har lagd en mal for denne type avtaler som ligger på va-jus.no.

Vi har anmodet om tilknytning til offentlig vann i forbindelse med utvidelse av offentlig nett med henvisning til plan- og bygningslovens § 27-1. To av de som har mottatt denne anmodningen har påberopt seg at de har nylig hatt store utgifter knyttet til sin private vannkilde og søker derfor om midlertidig fritak inntil anlegget ikke fungere eller det viser seg at vannkvaliteten ikke er tilfredsstillende. Kan tankegangen med 10 års nedskrivningstid, som vi bruker ved private avløpsanlegg, overføres til vann?

21.07.2015

Dette er skjønnsmessige vurderinger, så det er ikke så lett å si noe generelt. Den beste veiledningen får dere nok av brevet fra KRD:

«Der det nylig er investert i et anlegg på eiendommen, kan det være mye som tilsier at det foreligger særlige hensyn.»

 Når kommunen har innført en generell ordning med ikke å kreve tilknytning til avløpsledning før det eksisterende private avløpsanlegget er 10 år, kan det være naturlig å tenke en tilsvarende ordning for tilknytning til vannledning.

Plan- og bygningsloven § 30-6 sier at kravet om tilknytning til offentlig vann- og avløpsledning etter 27-1 og 27-2, som i utgangspunktet ikke omfatter fritidsbebyggelse, likevel kan hjemle tilknytningsplikt for fritidsbebyggelse hvis dette er bestemt i plan. I merknaden til bestemmelsene i Ot prp 45 (2007-2008) står det:

«Der fritidsbebyggelsens art tilsier det, kan kommunen imidlertid i arealdelen til kommuneplanen eller reguleringsplan kreve tilknytning til vann- og avløp etter §§ 27-1 andre, tredje og fjerde ledd og 27-2 andre , tredje og fjerde ledd.»

Kan vi hjemle tilknytningsplikten i kommunedelplanen for vann og avløp?

22.07.2015

Tilknytningsplikten kan gjerne hjemles i en kommunedelplan for vann og avløp, så lenge planen er utarbeidet etter bestemmelsene i plan- og bygningsloven.

I prinsippet er det ikke behov for noe enkeltvedtak for å utløse tilknytningsplikten, fordi kravet følger direkte av § 27-1 og 27-2. I et brev fra KRD til Fylkesmannen i Hedmark skriver imidlertid departementet:

«I Pedersen, Sandvik m.fl. Plan og bygningsrett (2. utgave 2011) vises det på s. 473 til at tilknytningsplikten følger direkte av loven, og at det ikke er nødvendig med nye vedtak når lovens kriterier er oppfylt. Departementet er i prinsippet enige i dette, men vil peke på at det forutsettes en utløsende handling fra myndighetenes side for at eiendommer må knytte seg til; det er ikke et brudd på plan- og bygningslovens regler om grunneiere unnlater å knytte seg til en ny ledning på eget initiativ når den legges langs eller over eiendommen.»

En plan bør kunne være tilstrekkelig for å utløse plikten, så lenge den «utløsende handlingen» rettes mot den enkelte eieren av fritidsboligen. Det beste er likevel å sende et enkeltvedtak til hver enkelt eier, i tråd med Norsk Vanns standardbrev. Tvungen tilknytning til vann og avløp er et inngripende krav som kan medføre store kostnader for den enkelte. Ved å bruker enkeltvedtak sikrer dere at alle relevante opplysninger kommer fram og innbyggerne/hytteeierne får mulighet til å bli hørt.

Etter forurensningslovens § 23 kan forurensningsmyndigheten bestemme at avløpsvann kan ledes inn i en annens avløpsanlegg. Det er en tilsvarende bestemmelse i plan- og bygningsloven § 27-3.
Betyr dette at kommunen kan pålegge en privat eier av vann- og avløpsledninger å gi tillatelse til at andre kan knytte seg til dennes eksisterende ledninger selv om eier ikke er villig til dette? Hvilke kriterier gjelder hvis kommunen skal kunne pålegge dette?

23.07.2015

Vurderingen etter forurensningsloven § 23 tilsvarer den som gjelder etter plan- og bygningsloven § 27-3, se omtale i brev fra KRD.

Selve tilknytningen besluttes i et enkeltvedtak og kan bestemmes selv om eieren av avløpsanlegget går imot. Både eieren av avløpsanlegget og den som ønsker tilknytning, er parter i saken med rett å påklage vedtaket, men det betyr jo ikke at de kan stoppe tilkoblingen hvis kommunen har fattet et riktig vedtak. Myndighet til å treffe vedtak etter første ledd vil være den forurensningsmyndighet som har fått delegert myndighet til å gi utslippstillatelse for vedkommende anlegg.

Den største hindringen ligger normalt i at man også trenger å gjøre inngrep (grave) på grunnen til den som eier ledningen. Dette kan ikke kommunen bestemme, sa da blir det enten snakk om en frivillig avtale eller ekspropriasjon. Dersom eieren av grunnen hvor avløpsanlegget er plassert, eller som rørsystemet må legges i, ikke godtar en frivillig ordning, må det søkes om ekspropriasjonstillatelse etter oreigningsloven § 2 første ledd nr. 47 for å erverve nødvendige rettigheter til tilknytningen.

Vi har utvidet kommunens vann- og avløpsanlegg i forbindelse med etablering av et nytt boligfelt og har anmodet alle naboeiendommer opp til ca. 200 meter til feltet om å tilknytte seg både offentlig vann og avløp. Vi har etablert en beløpsgrense for uforholdsmessig kostnad for tilknytning til offentlig avløp. Beboerne forespør nå enkeltvis entreprenører om pris og ser ikke på fellesløsninger. De ønsker å ha prisen høyest mulig, for å komme over beløpsgrensen for så «å slippe» å knytte seg til kommunale ledninger. Det hører med til historien at det ikke er det beste naboskap mellom flere av de involverte. Kan kommune kreve at de ser på felles løsninger?

24.07.2015

I sin tolkning av plan- og bygningslovens begrep «nærliggende areal» (og herunder «uforholdsmessig kostnad») i brev av 20.10.2012 uttaler KMD:

«Det vil derfor være en fordel om flere kommuner enn i dag angir et tak eller en anslått normalkostnad for forskjellige områder i kommunen».

Kostnaden må vurderes opp mot hva som er en normalkostnad, og hvis dette er det samme for avløp som for vann, vil det nok være naturlig å videreføre samme beløpsgrense («tak»). I det omtalte brevet skriver KMD:

«Kostnadene for eiendommen vil være summen av alle utgiftene for å få lagt ledning frem til bebyggelse, inkludert eventuelle kostnader til ekspropriasjon av rett til å føre ledningen over naboeiendom. Eventuelle reduksjoner i kostnadene kommer til fratrekk, for eksempel tilskudd fra kommunen, fordel ved å spleise med naboer, jf. også muligheten for å knytte seg til privat vann- og avløpsanlegg.»

Kommunen kan ikke pålegge en huseier å etablere en felles ledning, men dere kan legge til grunn en slik løsning når dere vurderer om vedkommende plikter å koble seg til det kommunale ledningsnettet. Muligheten for å knytte seg til en offentlig ledning via et eksisterende privat anlegg etter pbl. § 27-3 eller en felles løsning for flere eiendommer, vil kunne være tungtveiende momenter ved vurdering av om tilknytning kan kreves etter andre ledd i plan- og bygningsloven §§ 27-1 og 27-2. Dersom de har mulighet til å samarbeide om en felles løsning, er det altså kostnaden for denne løsningen som må legges til grunn når man vurderer hva som vil innebære en uforholdsmessig kostnad.

Der det allerede er etablert private anlegg vil det være hensiktsmessig å tillate tilkobling til dette etter § 27-3, og deretter legger kostnadene ved en slik tilknytning til grunn ved vurderingen av om den offentlige ledningen går over nærliggende areal, herunder da også om kostnadene er uforholdsmessige. Tillatelse etter § 27-3 gis i form av et enkeltvedtak (husk klageplikt for alle parter mv.).

I et brev fra kommunen fikk to hytter koble seg til et kommunalt feriehjems avløpsanlegg i 2005 mot å refundere deler av kommunens etableringskostnader som «tilknytningsgebyr». Kommunen har nå valgt å føre feriehjemmets avløp via et privat fellesanlegg til et kommunalt renseanlegg og legge ned infiltrasjonsanlegget og har følgende spørsmål:

1. I hvor stor grad forplikter brevet fra kommunen i 2005?

2. Kan hytteeierne kreve at de allerede er kommunale abonnenter?

3. Kan hytteeierne kreve at de ikke skal belastes med kostnader nedstrøms deres tilknytningspunkter?

24.07.2015

Brevet der kommunen tillater tilkobling fremstår som en privatrettslig avtale uten henvisning til lokal forskrift eller annet regelverk eller bestemmelser om innbetaling av kommunalt tilknytnings- eller årsgebyr etter vedtatte satser. Det vises da også til at «gebyret» er en refusjon av kommunens etableringsutgifter for dette anlegget. Det står ikke noe om oppsigelse i avtalen. En slik avtale kan da normalt sies opp med rimelig varsel når avløpsløsningen legges ned. Som eier av feriehjemmet må kommunen selv vurdere behovet for en bedre løsning. Det vil, i dette tilfelle, bety at de ikke har behov for den eksisterende løsningen. En naturlig konsekvens av at feriehjemmet velger en annen løsning er at de bli løst fra sine forpliktelser som vedrører det eksisterende  anlegget, og at dette overføres til de to hytteeierne. De bør skrive en avtale om overdragelsen av driften og eierskap. Denne saken er ikke unik. Kommunene har skoler, sykehjem osv som har fellesledninger med private. En slik fellesledning er å betrakte som en privat stikkledning. Tilsvarende gjelder for stikkledningen til feriehjemmet. Man kan sammenligne med husleielovens regler om oppsigelse av leieforhold ved rivning av bygning. Jeg tror ikke det vil vurderes som urimelig å legge ned avløpsløsningen, selv om det er innbetalt kr. 5 000,- i «tilknytningsgebyr» for ni år siden.

Eieren skal betale vann- og avløpsgebyr til kommunen når han/hun har en fast eiendom med tilknytning til kommunal vann- eller avløpsledning, enten direkte eller gjennom privat fellesledning, jf. vass- og avløpsanleggslova § 3. Etter forurensningsforskriften § 16-3 oppstår plikten til å betale engangsgebyr for tilknytning når «en ellers gebyrpliktig eiendom blir bebygd, eller når gebyrplikt for bebygd eiendom inntrer etter lov om kommunale vass- og kloakkavgifter § 1» (dagens § 3). Slik jeg tolker dette har ikke hytteeierne innbetalt ordinært kommunalt tilknytningsgebyr lovens § 3, og må derfor betale dette ved tilknytning til det kommunale anlegget via den private fellesledningen.

Hyttenes innbetaling til den private ledningen ligger utenfor kommunens ansvarsområde, så kommunen skal ikke ta stilling til hvordan disse fordeler kostnadene seg i mellom.

Har kommunen heimel til å krevje abonnent tilknytt privat fellesleidning som får vatn frå kommunalt vassverk? Situasjonen er at den kommunale leidninga stoppar og går over til å vere privat fellesleidning. Har vi muligheit til å pålegge nye abonnentar å bli tilknytt denne?

04.09.2015

Kommunene har ikke hjemmel til å pålegge tilknytning til det private anlegget.

Tilknytningsplikten må besluttes etter plan- og bygningsloven § 27-1 og være til den kommunale ledningen, men i vurderingen av hva som vil være «nærliggende areal», herunder uforholdsmessig stor kostnad, kan kommunen ta hensyn til at de har tillatt tilknytning til et privat anlegg etter pbl § 27-3, se siste avsnitt i brevet fra KRD til Fylkesmannen i Hedmark og et annet brev til Asker kommune.

Et privat vannverk forsyner 10-15 boliger i en del av et boligområde. Kommunen har lagt vannledning i det samme området, og vi ønsker nå å koble alle boligene til det kommunale nettet. Det er under 50 meter fra vår kum til deres ledningsnett. 

• Kan vi kreve at eierne av det private vannverket må ta den totale kostnaden med å koble sitt ledningsnett til vårt og fordele kostnaden internt? Eller må vi behandle hver enkelt for seg, dvs at vi må vurdere kostnaden for hver enkelt med å knytte seg på direkte i våre aktuelle tilknyttingspunkt?

• Ligger det noen plikt for oss til å overta deres ledningsnett, eller kan vi si at det eksisterende ledningsnettet deres også vil være privat framover?

27.09.17

Kommunen kan velge mellom å overta det private vannverket eller pålegge de enkelte eierne av eiendommene å knytte seg til det kommunale ledningsnettet med hjemmel i plan- og bygningsloven § 27-1 annet ledd.

Norsk Vann har utgitt en rapport 187/2011 om fremgangsmåten ved kommunal overtakelse av vannverk. Dersom vannverket du beskriver ikke er organisert som andelslag/samvirke, men eksempelvis er et sameie, vil dere måtte tilpasse fremgangsmåten. Da kan det være enklere å pålegge den enkelte eier å knytte bygningene på eiendommen til den kommunale ledningen, så kan eventuelt det ledningsnettet til det private vannverket være en felles stikkledning som de fortsatt eier sammen. Jeg vil da anbefale dere å sikre at sameierne har en tinglyst avtale som regulerer ansvarsforholdet.

Krav om tilknytning vurderes for, og sendes til, den enkelte eier av eiendommene. Krav om tilknytning krever at den kommunale ledningen går over «nærliggende areal», noe som tolkes ganske vidt (noen hundre meter), se utdyping av dette i brevet fra KMD fra 2012 og fra KMD fra 2016 og fra fylkesmannen i Oslo og Akershus fra 2014. Dere kan kreve at hver enkelt eier kobler seg til den kommunale ledningen der denne går i dag, så kan de eventuelt velge å gjøre dette gjennom en felles stikkledning. Norsk Vann har utarbeidet standardbrev på både bokmål og nynorsk for denne saksgangen.

Vi skal pålegge en eiendom i bysentrum tilknytning til kommunal spillvannsledning. Virksomheten på eiendommen har i dag direkteutslipp av sanitært avløpsvann til sjø som kommunen ga tillatelse til i 1962. Kan vi benytte plan- og bygningslovens § 27-2 annet ledd direkte eller om vi først må oppheve eksisterende tillatelse? Utslippet er mindre enn 50 pe, er det i så fall forurensningsforskriftens § 12-16 som her er hjemmel?

Eier av eiendommen har søkt om ca tre års utsettelse for å iverksette tilknytning med bakgrunn i reguleringsplan som tilsier at området skal utvikles til boligformål. Det er videre vist til at det må investeres i pumpeanordning og at hverken pumpe eller ledninger vil kunne nyttes når området bygges ut. Utslippet er i et industriområdet, kai/strandsone og benyttes ikke til friluftsformål. Det er ikke registrert synlig forurensning eller klager fra publikum. Fra kommunens side er det ønskelig å rydde opp i denne type direkteutslipp. Hvordan bør en slik midlertidig dispensasjonssøknad vurderes?