I et brev til Fylkesmannen i Hedmark utdyper Kommmunal- og regionaldepartementet blant annet hva som ligger i begrepene nærliggende areal, uforholdsmessig stor kostnad og særlige hensyn og i hvilken grad og eventuelt under hvilke forutsetninger kommunen kan kreve tilknytning til offentlig ledningsnett via private anlegg/ledningsnett.
Kommunal og regionaldepartementet viser i sitt brev til at tilknytningsplikten følger direkte av lovens §§ 27-1 annet ledd og 27-2 annet ledd, men at det kreves en utløsende handling fra myndighetenes side for at eiendommer må knytte seg til. Det er med andre ord ikke et brudd på plan- og bygningslovens regler om grunneiere unnlater å knytte seg til, så lenge kommunen ikke har konstatert at tilknytningsplikten foreligger for eiendommen.
Departementet konstaterer at nærliggende areal er et ganske vidt begrep og at det ikke bare er den fysiske avstanden mellom ledningsnettet og eiendommen som er avgjørende. Det er overlapp mellom vurderingen av om ledningen går over nærliggende areal og om det foreligger uforholdsmessige kostnader. Kommunen må foreta en konkret vurdering, der det (i tråd med Rt 1983 s. 152) legges vekt på om tilknytningskostnadene kan anses akseptable sett i forhold til hva som vil være en forventet kostnad ved tilknytning. Det kan foreligge en tilknytningsplikt også der kostnadene blir betydelige, så lenge gevinsten ved tilknytningen står i forhold til kostnadene. Hvis det foreligger helsemessige forhold eller fare for forurensning som kun kan løses tilfredsstillende ved tilknytning til offentlig ledning, kan tilknytning kreves selv om kostnadene er betydelige.
Begrepet uforholdsmessig kostnad har både relevans i vurderingen av hva som er nærliggende areal, men også en selvstendig betydning for når kommunen kan unnta fra tilknytningsplikten. Departementet mener det ville være en fordel om flere kommuner enn i dag angir et tak eller en anslått normalkostnad for forskjellige områder i kommunen.
Departementet skriver videre:
Kostnadene for eiendommen vil være summen av alle utgiftene for å få lagt ledning frem til bebyggelse, inkludert eventuelle kostnader til ekspropriasjon av rett til å føre ledningen over naboeiendom. Eventuelle reduksjoner i kostnadene kommer til fratrekk, for eksempel tilskudd fra kommunen, fordel ved å spleise med naboer, jf. også muligheten for å knytte seg til privat vann- og avløpsanlegg (se egen omtale nedenfor). Ved vurdering av kostnadene for eiendommen kan det tilsvarende legges vekt på eiendommens utnytting og formål. Høyere kostnader kan således være akseptabelt for flere boliger, for næringsbygg fremfor boliger osv. Økonomien til eieren av den aktuelle eiendommen vil ikke være avgjørende ved vurderingen.
For at kostnadene skal være uforholdsmessige er det ikke tilstrekkelig at de er noe høyere enn normalkostnadene, men må ligge ikke uvesentlig over de høyeste sjikt i kommunen. Fylkesmannen i Hedmark stadfestet i sitt vedtak fra april 2007 kravet om tilknytning, forutsatt at kostnadene for den enkelte eiendom ikke oversteg tre ganger normalkostnaden ved tilkobling, i det tilfeller ca. kr. 200 000,-. Departementet bemerker på generelt grunnlag at både en kostnad tilsvarende tre ganger normalkostnad og en kostnad på kr. 200 000,- kan ligge innenfor rammene av andre ledd, første punktum.
Med den nye plan- og bygningsloven § 27-3 fikk kommunen (på samme måte som etter forurensningsloven § 23) anledning til å bestemme at den som skal knytte seg til offentlig ledning får rett til å gjøre dette via et privat ledningsnett. Den som skal knytte seg til må i såfall betale refusjon til anleggseier. Departementet mener kommunen kan tillate tilkobling til privat anlegg og deretter legge kostnadene ved en slik tilknytning til grunn ved vurderingen av om den offentlige ledningen går over nærliggende areal, herunder om kostnadene er uforholdsmessige.