Velg en side

I en enstemmig dom av 24 juni 2014 slo Høyesterett fast at en kommune kunne holdes ansvarlig på ulovfestet objektivt grunnlag etter at en stor stein hadde kommet inn i et lukket kloakksystem og blokkert stikkledningen til en bolig slik at kloakken slo tilbake gjennom et sluk i kjelleren. Kommunen ble imidlertid ikke holdt ansvarlig for huseiers tap som følge av innredning av og leieinntekter fra to hybler, siden kommunen hadde fraskrevet seg ansvaret for skader på kjellerrom som mangler byggegodkjenning.

Forurensningsloven § 24a ilegger kommuner og andre eiere av avløpsanlegg et objektivt erstatningsansvar for tilbakeslag som skyldes at kapasiteten til avløpsanlegget ikke strekker til eller fordi vedlikeholdet har vært utilstrekkelig. I tidligere dommer har Høyesterett slått fast at kommunene kan fraskrive seg dette ansvaret knyttet til kapasitet (Rt. 2007 side 431 – Stavanger), men ikke for utilstrekkelig vedlikehold (Rt 2011 1304 – Alta).

Høyesterett behandlet flere spørsmål i denne nye dommen av 24 juni 2014:

  1. Var kommunen ansvarlig etter § 24a pga. manglende vedlikehold etter at en stein kom inn i avløpsanlegget? Høyesterett svarte nei, kommunen hadde ikke til rådighet egnede og realistiske vedlikeholdstiltak som kunne hindret at steinen forårsaket skade. Det var ikke grunnlag for å snu bevisbyrden.
  2. Var kommunen ansvarlig på ulovfestet objektivt grunnlag for skade som skyldtes at en stein hadde kommet inn i avløpsanlegget? Høyesterett svarte ja, og uttalte at vann- og avløpsanlegg utgjør en vital samfunnsmessig infrastruktur, som samtidig representerer en særpreget og stadig risiko for omgivelsene. For skadelidte vil realisering av risikoen oftest fremstå som noe ekstraordinært og kunne ha et betydelig tapspotensial. Høyesterett uttaler:
    For eieren eller virksomhetsutøveren er skader statistisk påregnelige. Kostnadene kan derfor på ulike måter pulveriseres og dekkes som driftsomkostninger. Det finnes utvilsomt områder der hensynene bak dette ulovfestede objektive ansvaret står enda sterkere enn på vann- og avløpssektoren, hvor det først og fremst er materielle verdier som er eksponert, og virksomheten har et visst preg av servicetiltak uten komersielle formål, selv om kommunen kan kreve utgiftene dekket gjennom avgifter. Men vi er etter mitt likevel ikke i randsonen av ansvaret.
  3. Var kommunens fraskrivelse av ansvar i sine abonnementsvilkår (Sanitærreglement) for lokaler som manglet byggegodkjenning gyldig? Høyesterett svarte ja. Generelt uttalte Høyesterett at det er en del særegne forhold som gjør at rammene for ansvarsfraskrivelser bør være snevrere enn det som følger av avtaleloven § 36 om at avtalen ikke må være urimelig. Ansvarsfraskrivelser – avhengig av karakter og omfang- må i det minste ivareta tungtveiende saklige behov, og dessuten ikke avskjære ansvar i en slik utstrekning av man i realiteten rokker ved den grunnleggende risikofordelingen som det objektive ansvaret er et uttrykk for. Høyesterett la vekt på at kommunens ansvarsfraskrivelse var klar og lite inngripende og det var enkelt for huseiere å forholde seg til klausulen.
  4. Var kommunen erstatningsansvarlig for huseierens tap av leieinntekter? Høyesterett svarte nei. Høyesterett mente det kunne oppfattes bortimot utidig å kreve at kommunen – som også forvalter plan- og byggesakslovgivningen – skulle erstatte bortfall av det som ville være ulovlige leieinntekter og mente det var riktig å anvende lempingsregelen i skadeerstatningsloven § 5-2 andre punktum.