Høyesterett har avvist anken over dommen hvor Frostating lagmannsrett opprettholdt Trondheim kommunes vedtak om å tilbakekalle utslippstillatelser for to hytter av hensyn til sikkert drikkevann fra Jonsvatnet i Trondheim.
I en dom avsagt 5. juli i år oppretthold Frostating lagmannsrett Trondheim kommunes vedtak om å tilbakekalle to utslippstillatelser.
Det ligger ca. 360 hytter i nedbørfeltet til Jonsvatnet, hvorav rundt 90 har hatt tillatelse til å slippe ut gråvann. For snart ti år siden sendte kommunen varsel til hytteeierne om at de vurderte å tilbakekalle utslippstillatelsene, og fulgte senere opp med å pålegge frakobling. Pålegget bygget på forurensingsloven § 18 jf. § 7 som gir kommunen har adgang til å trekke tilbake en utslippstillatelse når det er gått ti år siden tillatelsen ble gitt og tilbakekallelsen bygger på en forsvarlig avveining mellom private og offentlige interesser.
Lagmannsretten konstaterte at de fullt ut kunne overprøve kravet til lovhjemmel, de faktiske forholdene som vedtaket bygget på og om saksbehandlingen oppfylte kravene til utredning og begrunnelse. Samtidig viste retten til at det må overlates til kommunens administrative og politiske skjønn å avgjøre om vedtakene er hensiktsmessige. Retten kan bare overprøve om vedtakene er uttrykk for myndighetsmisbruk gjennom å sikre at det ikke bygger på utenforliggende hensyn eller innebærer en usaklig forskjellbehandling og om vedtaket er klart urimelig, herunder at det er foretatt en forsvarlig avveining mellom private og offentlige interesser.
Retten viste til at det må være en reell fare for forurensing og konstaterte at faren var stor for den ene hytteeiendommen, og at den også var reell for den andre som lå 550 meter fra Jonsvatnet.
Retten mente at kommunen hadde foretatt en forsvarlig avveining av de motstridende interessene, herunder at det var holdbart at kommunen hadde lagt vekt på det samlede utslippet fra hytteeiendommene og ikke fra den enkelte hytten. Retten viste i den forbindelse til at det var praktisk umulig å trekke et skille mellom hytteeiendommer der utslipp skal tillates og der det skal forbys. Videre innebar det ikke en usaklig forskjellsbehandling at landbrukseiendommer og boliger rundt Jonsvatnet fortsatt fikk lov til å ha innlagt vann med tilhørende utslipp og viste til at dette var i samsvar med gjeldende reguleringsplan for området, mens hytter var definert som et sekundærformål.