En virksomhet som faller inn under forurensningsforskriften kap. 15 har fått «godkjent» en sanitærsøknad med oljeutskiller, uten at de har utslippstillatelse. Bør jeg be virksomheten om å søke om utslippstillatelse eller bare pålegge dem å gjennomføre tiltak for at utslippet skal bli i samsvar med kravene i § 15-7?
28.01.2020
Det er selvfølgelig uheldig at kommunen gjennom sanitærsøknaden har kjent til og godkjent et ulovlig utslipp/påslipp. Det er uansett viktig å ta tak i dette, slik at virksomheter som har unnlatt å søke om utslippstillatelse ikke slipper «billigere unna» enn de som har søkt.
Kravet om utslippstillatelse etter forurensningsforskriften § 15–3 gjelder bare for nye utslipp og vesentlig økning av utslipp. En eldre forskrift om utslipp av oljeholdig avløpsvann viser imidlertid at denne type utslipp også skulle ha tillatelse i 1983. Med mindre utslippet er eldre enn fra 1983, kan dere trygt forutsette at det skulle hatt utslippstillatelse.
Forurensningsforskriften kapittel 15 hjemler ikke at kommunen kan gi pålegg til virksomhetene om å treffe tiltak. Det beste er nok derfor å gi tillatelse uten søknad etter forurensningsloven § 11 første ledd, annet punktum, og samtidig pålegge retting innen en angitt frist. Det står litt om dette i Ot.prp.nr.11 (1979-1980) i merknaden til forslagets § 12 (§ 11 i dagens lov):
Selv om utgangspunktet bør være at det bare kan gis tillatelse etter søknad, kan det i visse tilfeller være praktisk å gi tillatelse i samband med pålegg uten at det foreligger søknad. Paragraf 12 første ledd annet punktum gir adgang til dette. En slik fremgangsmåte er praktisk i to litt forskjellige typer tilfeller. For det første kan det i visse tilfeller være mest praktisk for både forurenseren og myndighetene å sløyfe kravet til søknad. I forbindelse med Aksjon Mjøsa har således forurensningsmyndighetene gitt pålegg til huseiere om å ordne sine avløpsforhold. Pålegget innebærer samtidig tillatelse. Det ville være mer tungvint for alle om eierne måtte utarbeide formell søknad. Det understrekes at myndighetene ved utarbeidelse av pålegg har fulgt forvaltningsloven slik at huseieren er gitt varsel, det har vært befaringer og sakene har vært diskutert med parten før pålegg er gitt. For det annet har en tilfeller hvor ulovlige utslipp oppdages. Dersom utslippet ikke kreves stanset øyeblikkelig, men det stilles krav om at forholdene blir rettet innen en nærmere frist, er det praktisk at forurensningsmyndigheten kan gi de pålegg som er nødvendig for at utslippet kan bli lovlig, uten at forurenseren må utarbeide søknad.
Jeg antar det mest hensiktsmessige vil være å utforme en utslippstillatelse i medhold av § 15-5, eventuelt med krav som avviker fra § 15-7, og utforme et pålegg i tillatelsen om retting innen en angitt frist.