Vi pålegger næringsvirksomheter som driver med ferskvare, gatekjøkken, cateringvirksomhet o.l. å etablere fettutskiller på sine stikkledninger før avløpet tilledes det offentlige nettet. Det er vanskelig å få abonnentene til å etterkomme de tilhørende vilkårene om service/vedlikehold og rapportering på tømminger. Har kommunen hjemmelsgrunnlag for å administrerer en tvungen tømme- og ettersynsordning på fettutskillere med gebyrordning eller lignende for abonnenter med fettutskillere?
18.01.2018
Forurensningsloven § 26 fastsetter kommunens plikt til å tømme alle mindre renseinnretninger for avslamming av sanitært avløpsvann og overvann, som slamavskillere, med henvisning til § 34 om eierens plikt til å betale gebyr for denne tjenesten. Gebyrplikten gjelder uavhengig av om slamavskilleren er knyttet til offentlig nett eller et privat anlegg, men gjelder altså ikke for fettavskillere. Eieren av slamavskilleren pålegges ingen plikt til å benytte seg av tømmeordningen, men skal han/hun unngå å forurense (som jo er forbudt etter forurensingsloven § 7), er normalt tømming nødvendig. Eieren av anlegget må betale tømmegebyr, uavhengig av om han/hun velger å bidra til tømmingen. Dette er de samme reglene som for avfall, hvor man heller ikke er forpliktet til å sette frem søppeldunkene for tømming, men det er nødvendig for å hindre ulovlig forurensning fra avfallet som husholdningen produserer. Og man må jo uansett betale avfallsgebyret. Fettutskillere faller utenfor virkeområdet til forurensningsloven § 26. Det betyr at tømming av fettutskillere ikke kan omfattes av lokal forskrift om kommunal tømming av slamavskillere/tette tanker og at kommunen dermed ikke kan ta gebyr for tømmingen.
Kommunen kan i forskrift eller enkeltvedtak kreve at virksomheter installerer fettavskillere og sette vilkår om tømming med hjemmel i forurensningsforskriften § 15A-4. Bruken av denne bestemmelsen er beskrevet på miljøkommune.no. Mange kommuner har vedtatt forskrift om fettholdig avløpsvann med krav om tømming av fettavskillere. Jeg kjenner ikke til kommuner som har fastsatt vilkår om at tømmingen skal gjennomføres av kommunen med tilhørende betalingsplikt for tjenesten, men antar at dette kan ligge innenfor hva slags vilkår som kan fastsettes med hjemmel i § 15A-4 første ledd bokstav b). Jeg er imidlertid svært usikker på om det vil være hensiktsmessig at kommunen påtar seg en slik oppgave. Jeg anbefaler at dere heller benytter muligheten for å føre tilsyn og følge opp manglende tømming gjennom sanksjoner overfor virksomheten/huseier.
Kommunen er forurensningsmyndighet og fører tilsyn med at bestemmelsen og vedtak fattet i medhold av denne følges (se § 15A-2). Dersom virksomheten ikke oppfyller krav og tilhørende vilkår og dette medfører en fare for forurensning, kan kommunen etter forurensningsloven § 7 fjerde ledd pålegge at de etterlever kravene, i dette tilfellet å tømme fettavskilleren. Pålegget må angi konkret hva de skal gjøre, tømme fettavskiller, montere prøvetakingskum osv.
Miljøkommune.no angir følgende sanksjonsmuligheter som kommunen kan benytte overfor ulovlig forurensning:
- Kommunen bør i første omgang påpeke overfor virksomheten at utslippet er ulovlig, og at dette må rettes opp. Melding om at dette er rettet opp skal sendes kommunen innen en fastsatt frist.
- Sammen med en melding om at utslippet er ulovlig, kan kommunen også varsle vedtak om tvangsmulkt etter forurensningsloven § 73 om tvangsmulkt ved forhold i strid med loven. Se veiledning om tvangsmulkt.
- Alvorlige brudd på krav kan også være straffbare. Forurensningsmyndigheten kan anmelde straffbare forhold til politiet. Forholdet må etterforskes av politiet som straffesak, og straff ilegges av domstolene eller vedtas av virksomheten gjennom et forelegg utstedt av politiet. Slikt forelegg kan prøves for domstolene.
- Overtredelser kan også gi grunnlag for krav om skadeserstatning. Dette forutsetter at det ulovlige påslippet medfører økonomisk skade eller tap. Eksempel er merutgifter for kommunen til ekstra rensing av påslipp, eller miljøskade ved at skadelige påslipp føres videre ut i resipient. Ansvar for forurensningsskade er regulert i forurensningsloven kapittel 8 om erstatning for forurensningsskade. Kommer ikke kommunen og virksomheten til en løsning, er det domstolen som må avgjøre spørsmål om erstatning for forurensningsskade.
Jeg minner om at påslipp fra virksomheter alternativt kan reguleres i særskilte påslippsavtaler, mer om dette i Norsk Vann rapport 183/2011 Veiledning for VA-tjenester til næringsmiddelindustri.
Lokale krav om vedlikehold og drift av fettavskillere for påslipp fra husholdningsabonnenter må hjemles i de lokale abonnementsvilkårene. I standard abonnementsvilkår er påslippenes beskaffenhet regulert i punkt 3.12. Punkt 3.7 gir kommunen rett til å kontrollere og å pålegge reparasjon, utbedring og omlegging av abonnentenes anlegg og installasjoner. Dette er imidlertid privatrettslige vilkår (kommunen setter vilkår for å få lov til å være tilknyttet deres anlegg). Slike vilkår gir ikke mulighet til å ilegge tvangsmulkt eller tvangshåndheving på vegne av abonnenten, uten å ha en rettslig avgjørelse først.