1) Når det er en akutt og stor privat vannlekkasje som må utbedres raskt, hvilken hjemmel i plan- og bygningsloven kan bruke for selv å få det utført for eiers regning? Det må graves på naboeiendom hvor eier ikke er hjemme og ikke er mulig å få tak i, kan kommunen gjøre dette også med samme hjemmel?
2) Har vi hjemmel til å ilegge tilleggsgebyr på vanngebyret når vannlekkasjer ikke blir utbedret? Kan vi sette slik hjemmel i vår lokale forskrift? Hvordan følges det da opp?
07.05.2012
1) Jeg ville her tatt utgangspunkt i pbl § 31-3 første og annet ledd som sier følgende:
«Eier eller den ansvarlige plikter å holde byggverk og installasjoner som omfattes av denne lov i en slik stand at det ikke oppstår fare for skade på, eller vesentlig ulempe for person, eiendom eller miljø, og slik at de ikke virker skjemmende i seg selv eller i forhold til omgivelsene.
Blir plikten ikke overholdt, kan kommunen gi pålegg om sikring og istandsetting.»
Bestemmelsen gir imidlertid ikke hjemmel for kommunen å utføre arbeidet for eierens regning uten å gå veien innom å pålegge vedkommende å utføre utbedringen selv. Norsk Vann har gjennom sitt prosjektsystem utviklet standardbrev og informasjonsfolder for denne prosessen.
Etter standard abonnementsvilkår pkt. 3.7 tredje ledd kan kommunen gi pålegg om reparasjon, utbedring og omlegging av sanitærinstallasjoner og private vann- og avløpsanlegg som ikke er i samsvar med abonnementsvilkårenes administrative og tekniske bestemmelser. Som eksempel på dette er i kommentarene uttrykkelig nevnt lekkasjer. Bestemmelsen må leses i sammenheng med pkt. 1.5 om overtredelse og håndhevelse hvor det fremgår at kommunen etter forutgående varsel kan få arbeidet utført for abonnentens regning dersom slikt pålegg ikke etterkommes. Arbeid som ikke kan utsettes, kan kommunen få utført uten forutgående varsel. Dersom det er tale om en akutt og stor privat vannlekkasje som må utbedres raskt, og det ikke er mulig å få fatt i vedkommende, så gir pkt. 1.5 kommunen tilstrekkelig hjemmel til å gripe inn i dette tilfellet.
2) Plan- og bygningsloven § 32-8 første ledd bokstav h) hjemler en adgang til å ilegge overtredelsesgebyr for den som tross skriftlig pålegg ikke oppfyller plikten etter § 31-3 første ledd første punktum til å holde byggverk og installasjoner i stand. De nærmere grensene for dette er regulert i byggesaksforskriften kapittel 16.
Nedenfor følger en formulering som flere kommuner har valgt å ta inn i sine kommunale forskrifter, for å ha en sanksjonsmulighet ved store lekkasjer på private anlegg. Kommunens hensikt er ikke å straffe abonnenten for forbruk pga. lekkasjer som allerede har skjedd, men få reparert private anlegg og dermed redusere lekkasjene i framtiden. Kommunens hjemmel for teksten ligger i Forurensningsforskriften, Kapittel 16. Kommunale vann- og avløpsgebyrer.
”Kommunen kan henstille abonnenten om å utbedre privat stikkledning og sanitæranlegg innen angitt frist. Dersom forholdet ikke er utbedret når fristen er utgått, kan forbruket faktureres etter stipulert forbruk for perioden fra angitt frist til forholdet er utbedret. Dersom lekkasjevannet er registrert med måler, faktureres abonnenten for det registrerte forbruket.
Det skal svares både vann- og avløpsgebyrer i forbindelse med lekkasjer. Dersom lekkasjevannet beviselig ikke belastes kommunens avløpsnett, kan deler av forbruksgebyret for avløp frafalles.”
Ved forhold i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne plan- og bygningsloven, kan plan- og bygningsmyndighetene etter § 32-5 fastsette tvangsmulkt for å få gjennomført gitte pålegg innen en særskilt angitt frist. Tvangsmulkten fastsettes samtidig med pålegg om retting og løper fra fristoverskridelsen for retting. Der tvangsmulkt ikke fastsettes samtidig med pålegg, skal det gis eget forhåndsvarsel om tvangsmulkt. Det kan fastsettes at tvangsmulkten løper så lenge det ulovlige forhold varer, som et engangsbeløp eller som en kombinasjon av løpende mulkt og engangsbeløp. Tvangsmulkten ilegges den ansvarlige for overtredelsen, og tilfaller kommunen. Når det ulovlige forhold er rettet, kan kommunen nedsette eller frafalle ilagt tvangsmulkt.
Dersom ikke tvangsmulkt er tilstrekkelig eller hensiktsmessig for å få gjennomført pålegget kan kommunen vedta forelegg. Forelegg brukes vanligvis i spesielle tilfeller, hvor det for eksempel er grunn til å tro at tvangsmulkt ikke vil ha effekt. Dette kan være fordi kommunen trenger et rettsgrunnlag for å utføre et arbeid uten tiltakshavers medvirkning, for eksempel fordi et tiltak forurenser drikkevann. Tvangsmulkt vil heller ikke virke etter sin hensikt dersom den ansvarlige ikke har økonomi til å rette det ulovlige forhold. Forelegg vil være et alternativ der den fastsatte tvangsmulkten har løpt over lengre tid, uten at den ansvarlige motiveres til å rette det ulovlige forhold. Kommunen vil kunne kreve utgiftene for gjennomføringen av pålegget refundert.