En eier av næringseiendom har ikke lest av vannmåleren på seks år. Når vi omsider fikk en avlesning, ble fakturaen rimelig stor, som følge av de manglende avlesningene og at vi hadde stipulert det årlige forbruk noe lavt.
Vårt regelverk sier at kunden er pliktig til å lese av samt sende inn denne avlesningen til kommunen. Videre viser regelverket at kommunen kan sende ut mannskap for tvangsavlesning. Dette er imidlertid ikke gjort. Eier nekter nå å betale restbeløp for mer enn tre år tilbake, dette med grunnlag i lov om foreldelse av fordringer. Eiers advokat støtter seg til en uttalelse fra Sivilombudsmannen datert 6.5.2011, sak 2010/ 1888. Uttalelsen drøfter ikke (eller begrenset) eiers ansvar for avlesning, men sier at kommunen kan selv velge å lese av måler. (Dette ser vi slik at det er en forskyvning av ansvaret). Uttalelsen drøfter heller legalpanten, hvilket vi også ser som en svakhet i uttalelsen.
Slik vi ser saken, legger sivilombudsmannen grunnlag for mulig utnyttelse av systemet ; Eiere kan spekulere i å la være å lese av, eller lese av for lavt tall på måler, og når rett avlesning på et eller annet tidspunkt foreligger, hevde at det kun er forbruk de siste 3 år som skal betales.
Dette er selvkost, hvilket gir at det er andre abonnenter som må betale. Dette bør tilsi strengere moral enn i et forretningsregime.
Har dere noen erfaring med problemstillingen? Fins det noen tilsvarende saker?
07.05.2012
Etter foreldelsesloven § 2 er den alminnelige foreldelsesfristen tre år og regnes normalt etter § 2 fra den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse.
Normalt vil kommunen ha krav på gebyr for de tre siste årene etter ordinært forfall for den enkelte termin. Dersom forfallstidspunkt for 1. termin er pr. 20. januar 2009, vil krav på avgift for denne terminen, stipulert eller målt, være foreldet etter 20. januar 2012, dersom fristavbrytende skritt ikke innen denne dato er tatt av kommunen. Fristavbrytende skritt kan være forliksklage eller stevning eller å begjære tvangsfullbyrdet legalpantet til tingretten som kommunen har for forfalt krav på årsgebyr.
Borgarting lagmannsrett uttalte i en kjennelse av 08.03.2016:
«Lagmannsretten anser at det er rettslig og praktisk mulig for kommunen å inndrive gebyr basert på det reelle forbruket hvert år. Dette forutsetter at måleren leses av ved kalenderårets avslutning. Lagmannsretten finner at bestemmelsens ordlyd «har rett til å kreve oppfyllelse», klart taler for at fristen løper fra dette tidspunktet. Etter rettens syn vil det i utgangspunktet ikke være i samsvar med bestemmelsen dersom foreldelsesfristen for forbruksgebyret først begynner å løpe når avlesningen rent faktisk skjer. Lagmannsretten viser også til Sivilombudsmannens uttalelse 6. mai 2011, SOM-2011-627. At eieren av eiendommen har primæransvar for slik avlesning, kan ikke avgjørende tale mot en slik forståelse av bestemmelsen. Det er uomstridt at også kommunen har rettslig og faktisk adgang til avlesning. Lagmannsretten tar ikke stilling til om forhold på skyldnerens side kan gi grunn til å fravike utgangspunktet. I denne saken er det uansett ikke opplysninger om forhold som tilsier at utgangspunktet skal fravikes. At forbrukeren ikke har fulgt plikten til avlesning fastsatt i forskriften, kan som nevnt ikke alene være tilstrekkelig. At forbrukeren er et selskap, og ikke en privatperson, kan slik saken her er opplyst, heller ikke gi grunn til et annet utgangspunkt for foreldelsesfristen.
Lagmannsretten legger således til grunn at foreldelsesfristens utgangspunkt her regnes fra 31. desember i det året vannet er forbrukt. Dette er tidspunktet fordringshaver tidligst kan kreve oppfyllelse. Hvilken frist innbetalingskravet ville vært gitt, kan i relasjon til foreldelsesloven § 3 ikke få betydning. (…)
(…) Lagmannsretten legger som nevnt til grunn at avgiften for merforbruket for 2012 tidligst kunne beregnes og kreves 31. desember 2012. Lagmannsretten anser at merforbruket for 2012 tidligst «skulle ha vært betalt» sammen med første termin for 2013.»
Når man vil kreve tilbakebetaling for mer enn tre år kommer man raskt borti kompliserte vurderinger om hva kommunen visste eller burde visst om sitt krav på avgift tidligere, og disse vurderingene har medført at kommuner har vært tilbakeholdne med å kreve for mer enn tre år tilbake i tid.