Miljødirektoratet har svart på et spørsmål om hvordan kommunenes oppgaver etter forurensningsloven § 26 andre ledd skal finansieres gjennom enten slamtømmings- eller renovasjonsgebyret, en annen øvrig gebyrordning, eller om finansieringen av disse oppgavene i sin helhet faller utenfor gjeldende gebyrregelverk. Direktoratets svar er et litt annerledes enn det som går fram av en artikkel fra Klif (i dag: Miljødirektoratet) som vi publiserte i Norsk Vann Bulletin i 2012.
Finansieringen av kommunens oppgaver reguleres i § 26 tredje ledd ved at bestemmelsen viser til at «[r]eglene … i § 34 om avfallsgebyr får tilsvarende anvendelse ved tømming av slamavskillere, privet m.v.»
Miljødirektoratet svarer følgende på spørsmålet:
«Ordlyden i bestemmelsen indikerer, gjennom henvisningen til § 34, at kommunens oppgaver etter bestemmelsen skal finansieres gjennom avfallsgebyret. Ordlyden gir allikevel etter vår oppfatning ikke et entydig svar på spørsmålet. Dette skyldes i første rekke bruken av ordet «m.v.» i ordlyden. Denne formuleringen skaper uklarhet om hvorvidt reglene i § 34 får anvendelse for «alt» kommunen er pliktig til å gjøre etter § 26, eller om reglene i § 34 derimot kun gjelder for deler av kommunens oppgaver etter bestemmelsen.
Forarbeidene gir etter vår oppfatning begrenset med veiledning ved dette spørsmålet. Som du selv nevner er det skrevet lite om finansiering i forarbeidene til endringsloven, ot.prp.nr.48 (1995-1996), som innførte plikten i andre ledd. Den mest direkte referansen til problemstillingen finnes så vidt vi kan se på s. 15 i nevnte forarbeid, der det heter følgende: «[d]et er kommunen selv som må avgjøre i hvilken grad etablering av slike anlegg er nødvendig, ved en vurdering av behovet sett i forhold til problemets størrelse lokalt. Kommunen kan videre enten velge å etablere nødvendige anlegg selv, eller for eksempel stimulere til opprettelse av slike anlegg på campingplasser, bensinstasjoner o.l. der bil- og båtturister kan tømme oppsamlingstankene, eventuelt mot et gebyr til eieren.» Det er tydelig forutsatt her at kommunen kan ta betalt for denne tjenesten. Hvordan dette praktisk skal gjøres, kommenteres imidlertid ikke nærmere.
Vår oppfatning er at kommunen ikke kan ta betalt for oppgavene etter § 26 andre ledd gjennom avfallsgebyret. Vi legger altså et annet standpunkt til grunn enn det Klif utrykte i artikkelen som du viser til fra Norsk Vann. Hovedbegrunnelsen for dette er at avfallsgebyret i forurl. § 34 etter vår oppfatning ikke i særlig grad passer for å finansiere kommunens oppgaver etter § 26 andre ledd. Etter § 34 fjerde ledd retter avfallsgebyret seg mot «eier [av] en eiendom» som er omfattet av ordning for innsamling av avfall, tømming av slamavskiller mv. En slik eiendomstilknytning eksisterer ikke for brukerne av kommunens tømmestasjoner for bobiler, fritidsbåter etc. Dette fordi tjenesten ikke knytter seg til eiendommer i kommunen. Personkretsen tilknyttet tjenesten, og også de som kostnadene vil skrive seg fra, vil i stedet være den enkelte båteier, bobileier osv.
I tillegg til det dette – altså at tjenesten etter § 26 andre ledd ikke knytter seg til en eiendom i kommunen – kommer også det faktum at brukerne av denne tjenesten ofte vil være boende i en annen kommune enn der de benytter tjenesten. Dette underbygger etter vårt syn at kommunene ikke kan benytte avfallsgebyret slik det er regulert i § 34 for å finansiere denne tjenesten. Dette altså på bakgrunn av at avfallsgebyret etter § 34 ikke i særlig grad vil plassere kostnadene hos dem som utgiftene rent faktisk skriver seg fra.
Etter vår oppfatning har kommunens oppgaver etter § 26 andre ledd mye til felles med kommunens oppgaver etter forurl. § 35. Finansieringen av sistnevnte oppgaver er eksplisitt unntatt fra reglene om avfallsgebyr jf. § 34 tredje ledd. Motsatt har kommunens oppgaver etter § 26 andre ledd lite til felles med kommunens øvrige oppgaver etter bestemmelsens første og tredje ledd, der tjenestene nettopp knytter seg til eiendommer i kommunen.
På denne bakgrunn legger vi til grunn at kommunes plikt til å sørge for nødvendige anlegg for tømming av avløpsvann for bobiler og fritidsbåter etter § 26 andre ledd, ikke skal inkluderes i opplistingen av oppgaver i fjerde ledd («m.v») der § 34 får tilsvarende anvendelse.
Når dette er sagt, mener vi derimot ikke at kommunen ikke kan «brukerfinansiere» etableringen og driften av slike tømmestasjoner. En slik finansiering må imidlertid etter vårt syn skje på avtalerettslig grunnlag, ved at kommunen kan kreve at den enkelte bruker betaler for tjenesten når denne benyttes. Det faktum at kommunene etter bestemmelsen har en plikt til å etablere og drifte tømmestasjoner, er etter vår oppfatning ikke til hinder for at kommunen på privatrettslig grunnlag kan kreve betaling for dette. Overordnede krav til saklighet og forholdsmessighet vil imidlertid naturlig nok gjelde ved inngåelsen av slike avtaler, som ved avtaler for øvrig mellom det offentlige og borgere.
Som vist til over er det tydelig forutsatt i forarbeidene til § 26 andre ledd at det er eieren av den enkelte båt, bobil etc. som skal betale for tjenesten. Vi legger altså til grunn at denne intensjonen kun kan nås gjennom betaling på avtalegrunnlag, og ikke gjennom gebyr. Forarbeidene utrykker riktignok at det kan tas et «gebyr til eieren.» Vi legger imidlertid til grunn at denne formuleringen ikke kan være helt gjennomtenkt, og at ovennevnte problem i relasjon til avfallsgebyret i § 34 ikke er tatt tilstrekkelig høyde for.
Avslutningsvis nevner vi at det i forurl. § 32a annet ledd foreligger en hjemmel for forurensningsmyndigheten til å gi forskrifter om betaling av gebyr for levering av avfall og lasterester fra skip ved anløp i havn. Denne forskriftshjemmelen er benyttet i forurensningsforskriften kap. 20. Etter forskriftens § 20-9 kan havneansvarlig kreve at omkostningene forbundet med mottak og videre håndtering av avfall fra skip dekkes gjennom innkreving av gebyr fra de skip som anløper havnen. Etter definisjonen av avfall i § 20-3 nr. 1, omfattes kloakk fra skip i dette begrepet.
For havner der kommunen er havneansvarlig jf. 20-3 nr. 9, har kommunen derfor hjemmel til å kreve inn gebyr for mottak av septik fra skip. Skipsdefinisjonen i forskriften er relativt vidtfavnende jf. § 20-3 nr. 4. Vi understreker imidlertid at hjemmelen for slikt gebyr i så fall vil være forurensningsforskriften § 20-9 jf. forurl. § 32a, og ikke forurl. § 26 andre ledd jf. forurl. § 34.«
Les om finansiering av mottaksanlegg for septik fra fritidsbåter her.