Velg en side

Kommunen ønsker at lag og foreninger skal kunne splitte opp fakturaen på tilknytningsgebyr, slik at innbetalingsperioden strekker seg over en periode opp til ti år, uten at det svares renter. Etter vår lokale forskrift forfaller tilknytningsgebyret ved tilkobling.

Jeg kan ikke se at det er noe til hinder for at gebyret kan betales i rater. Etter vass- og avløpsanleggslova § 6 er det imidlertid bare det årlige gebyret som er sikret med lovpant i eiendommen, noe som gjør at sikkerheten for kravet blir svekket. Vil det være lovstridig å gå for en ordning hvor det bare er lag og foreninger som blir gitt mulighet til å dele opp tilknytningsgebyret over flere år, og i tillegg ikke skal betale renter?

30.01.2020

Etter forurensningsforskriften § 16-3 oppstår plikten til å betale tilknytningsgebyr når eiendommen blir bebygd (henvisningen til gammel lov § 1 er ikke aktuell her). I kommentaren til bestemmelsen skriver Miljødirektoratet at kommunen bestemmer når gebyrene forfaller til betaling. Både vass- og avløpsanleggslovas § 5 og forurensningsforskriften § 16-1 annet ledd delegerer til kommunen å fastsette nærmere regler for innkreving av gebyrene i lokal forskrift.

Jeg forstår gebyrregelverket dithen at kommunene står ganske fritt til å bestemme hvordan de vil kreve inn gebyrene, herunder om de vil fordele innbetalingen av tilknytningsgebyr over flere år. Samtidig er det selvfølgelig viktig å ta hensyn til både ulovfestede og lovfestede forvaltningsprinsipper, herunder at det ikke skal være usaklig forskjellsbehandling av abonnentene. At bare tilknytningsgebyret for lag og foreninger skal forfalle suksessivt over flere år, kan fremstå som en måte å bruke gebyret til å «sponse» disse gruppene, noe som kan oppfattes som usaklig forskjellbehandling i denne sammenhengen. Et slikt «lån» til lag og foreninger hører nok bedre hjemme innenfor det ordinære kommunebudsjettet.

Jeg har lurt på om ordningen du beskriver, hvor man indirekte «sponser» lag å foreninger på bekostning av andre gebyrbetalere, kan være i konflikt med selvkostprinsippet. Her er det jo snakk om utsatt innkreving av et gebyr, som får som konsekvens at lag og foreninger i prinsippet betaler et lavere tilknytningsgebyr enn de øvrige gebyrbetalerne. Kan den unnlatte innkrevingen ses på som en «nødvendig kostnad» etter § 16-1 første ledd?  Jeg tror imidlertid at en slik sammenheng blir for oppkonstruert. Ordningen kan imidlertid forstås som en omgåelse av bestemmelsen i forurensningsforskriften § 16-4 fjerde ledd om at særlige beregningsregler for eiendom som ikke brukes som bolig normalt ikke må føre til lavere gebyr enn de som ville bli pålagt etter kommunens ordinære forskrift.

Utfordringer ved forlenget nedbetaling over år kan være:

  1. Innenfor selvkost gjelder generasjonsprinsippet og inntekter/kostnader skal utjevnes fra 3-5 år. Man bør derfor ikke velge en nedbetalingstid over 5 år.
  2. Lik praksis for alle og ingen skal «sponse» andre forbrukere: I teorien kan man tenke seg at hvis en tilknytningsavgift faktureres over flere år (for eksempel totalt krav på 100.000 kr faktureres 20.000 kr pr år i fem år), vil dette kunne påvirke gebyr størrelsen på forbruksavgiften. Dette er satt litt på spissen, i og med at tilknytningsavgiftene utgjør en mindre andel av de totale gebyrene for en kommune (normalt sett) og slik sett skal de opp i en viss størrelse for å gi store utslag.
  3. Hvis nedbetalingstiden strekker seg over tre år, hvordan håndteres foreldelsesfristen på kravet?
  4. Hva hvis eiendommen selges etter fire år (eierskifte). Hvilken sikkerhet har man for det gjenstående kravet?