Velg en side

Gir et vanntrykk på 1,5 bar rett til prisavslag når kommunen har vedtatt Standard abonnementsvilkår?

02.08.2018

Gjennom Standard abonnementsvilkår punkt 3.9 har kommunen forpliktet seg til å levere 2 bar ved tilknytningspunktet på den kommunale vannledningen. Etter forbrukerkjøpsloven § 16, jf. § 15 første ledd vil det være en mangel dersom kommunen unnlater å levere vanntrykk på 2 bar, fordi vanntjenesten da ikke er i samsvar med de «krav til art, mengde, kvalitet, andre egenskaper og innpakning som følger av avtalen», dvs. abonnementsvilkårene punkt 3.9.

Abonnenten kan kreve prisavslag for et beløp som tilsvarer kostnadene ved å avhjelpe mangelen. Et slik prisavslag bør være oppad begrenset til 100% av abonnementskostnaden. Alternativt kan abonnenten kreve erstatning for sine kostnader til nødvendig utstyr for å avhjelpe mangelen, dvs. oppnå 2 bar trykk ved tilknytningspunktet, jf. §§ 31 og 33.

I andre tilfeller enn for manglende vanntrykk, hvor kommunen ikke har påtatt seg konkrete forpliktktelser til vannleveransen i sine abonnementsvilkår, er situasjonen annerledes, se NOU 1993:27 (om ny forbrukerkjøpslov) side 113;

«Vannleveranser kan skape enkelte særlige problemer i forhold til mangelsvurderingen. Dels oppstår spørsmålet om hva som skal regnes som en mangel, og dels er problemet hvilke beføyelser abonnentene kan kreve. Forholdet er at dersom vannkvaliteten er dårlig og abonnentene krever prisavslag, dvs. lavere kommunale avgifter, blir kommunene satt i dårligere stand til å etterleve de offentligrettslige forskriftene om vannkvalitet. Prisavslag vil derfor motvirke kvalitetsøkningen på vann.

Utgangspunktet må være at i alle fall helseskadelige vannleveranser rammes av mangelsbegrepet. Hvis vannet er helseskadelig, må mangelsvurderingen føre til at man kan kreve prisavslag eller erstatning. I slike tilfeller må bedømmelsen av kjøpsforholdet skje på samme måte som når det er andre varer som er mangelsfulle. 

Annerledes må bedømmelsen bli hvis mangelen utgjør dårlig trykk eller total uteblivelse av vannleveranser, typisk pga. for lav kapasitet. Å gjøre mangelsansvar gjeldende i slike tilfeller vil gripe inn i den kommunale prioriteringen. Utgangspunktet må være at ikke enhver svikt utgjør en kjøpsrettslig mangel. Det må noe mer til, typisk at kommunen kan bebreides for sin prioritering av vannutbyggingen. I så fall kan kommunen være ansvarlig også etter deliktansvarsreglene.» 

Som disse uttalelsene gir anvisning på, vil ikke enhver svikt i vannleveransen utgjøre en mangel i kjøpsrettslig forstand. Ved spørsmål om det foreligger en mangel ved vannleveransen bør derfor kommunene skille mellom de situasjonene hvor de har påtatt seg særlige forpliktelser knyttet til trykk, mengde, kvalitet og andre egenskaper til vannleveransen i sine abonnementsvilkår, og i de tilfeller hvor slike krav ikke er stilt. Der kommune ikke har påtatt seg særskilte forpliktelser må det nok kreves noe mer før mangelsansvar kan gjøres gjeldende. Mangelsbegrepet er nærmere omtalt i Vann- og avløpsrett side 308 flg.