En privat pumpestasjon virker ikke som forutsatt. Det er to eiere av dette anlegget (tinglyst på eiendommene) men de er ikke enige om noe som helst. Den ene av disse har koblet seg fra dette private anlegget, og har tatt i bruk en annen privat løsning. Vi antar at kloakken renner over og ut i grunnen. Vi har ikke påvist/dokumentert forurensing på eiendommene eller i sjøen nedenfor per dags dato.
Den ene av eierne (den som nå har frakoblet) har noen ganger engasjert en pumpebil til å tømme anlegget. Kan kommunen bruke forurensningsloven §§ 7 eller 22 på et slikt tilfelle, eller må det være konstatert forurensning først før vi kan bruke disse?
30.07.2015
Jeg forstår problemstillingen som at den private pumpestasjonen er knyttet til en stikkledning som fører til kommunens hovedledning. I slike tilfeller kan kommunen enten bruke sine abonnementsvilkår som anleggseier eller forurensingsloven § 7. Ved å bruke forurensningsloven vil kommunen også kunne bruke de tilhørende tvangsmidlene. Siden problemet er en pumpestasjon og ikke selve stikkledningen dekker ikke forurensingsloven § 22 denne situasjonen.
Etter forurensingsloven § 7 er det tilstrekkelig at det foreligger «fare for forurensning». Når pumpestasjonen ikke virker vil jeg mene at det foreligger en slik fare, uten at det er behov for å konstatere at det faktisk har skjedd. Hans Christian Bugge skriver i sin kommentar på Rettsdata følgende:
«I formuleringen «kan medføre fare» ligger føre-var-prinsippet implisitt, og i tillegg er det jo slik at definisjonen av forurensning omfatter at noe kan medføre skade eller ulempe. Men hva skal til for at det foreligger «fare» for forurensning? Det må foreligge en viss mulighet for at forurensning i det hele tatt vil inntreffe, og for at forurensningen eventuelt vil gå ut over det som er tillatt etter loven selv, en forskrift eller en utslippstillatelse. Det er ikke nødvendig at det foreligger en overveiende sannsynlighet for at dette vil inntreffe; en viss mulighet er nok. Det kan for eksempel ikke være et krav at det foreligger noe nær vitenskapelig bevis f.eks. at et stoff har bestemte skadevirkninger; pålitelige indikasjoner om en slik mulighet må være nok, jf. også føre-var-prinsippet slik det er formulert i lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven eller nml.) § 9 annet punktum. Men muligheten må ikke være for fjern. I forarbeidene uttales: «I praksis bør det ikke stilles for strenge krav. Det er imidlertid klart at ofte vil faren være så liten at en uten videre må kunne se bort fra den.» (Ot.prp. nr. 11 (1979-80) s. 96).»