Velg en side

27.08.2013

Reglene for hvem som er riktig klageinstans for kommunens vedtak på avløpsområdet er uoversiktlige.

Først må man sjekke om kommunen er gitt myndighet direkte i lovteksten, noe som er unntaket. Eksempler på at kommunen er tillagt myndighet direkte i loven er § 46 annet ledd (aksjon mot akutt forurensning) og § 26 (tømming av slam). Når kommunen på denne måten har blitt tildelt myndighet direkte i loven (det står «kommunen» og ikke «forurensningsmyndigheten» i lovteksten) følger det av forurensningsloven § 85 annet ledd hovedregelen i forvaltningsloven § 28 annet ledd gjelder. Det betyr at kommunestyret, formannskapet eller særskilt klagenemd er klageinstans.

Når kommunen har fått delegert myndighet, som gjelder de fleste områder innen avløp, sier forvaltningsloven § 28 annet ledd at det statlige forvaltningsorganet er klageinstans, hvilket betyr fylkesmannen. Dette gjelder der myndigheten er direkte delegert/tillagt kommunen i forurensningsforskriften, eksempelvis § 13-2, 14-3, 15-2, 15A-2, og der det er gitt særskilt delegeringsvedtak (se forskriften § 41-8) som for forurensningsloven § 22 annet ledd. Det samme gjelder der kommunen har fått delegert myndighet etter forurensningsloven § 7. I disse tilfellene er fylkesmannen klageinstans.

Etter forurensningsloven § 85 annet ledd, siste punktum kan imidlertid departementet bestemme at det skal være en annen klageinstans. Dette blir et slags «unntak fra unntaket», så her er det krevende å holde tunga rett i munnen. Heldigvis finner du svaret direkte i forskriftsteksten for kapittel 12, hvor Miljøverndepartementet har bestemt i § 12-15 at kommunestyret eller særskilt klagenemd skal være klageinstans for enkeltvedtak truffet av kommuner etter kapittel 12. Det er dermed valgt en annen ordning for saker etter kapittel 12 enn etter kapittel 13, 14, 15 og 15A, hvor fylkesmannen er klageinstans.

Miljøverndepartementet har laget en oversikt over hvem som er myndighet etter forurensningsloven. Se også T 5/98 om kommunens forurensningsmyndighet.