Velg en side

Vår kommune har forholdt oss til hovedregelen om tre års foreldelsesfrist både ved tilbakebetaling og ved innkreving av gebyr. Den siste tiden har vi fått et par klagesaker hvor abonnenten har krevd tilbakebetaling utover de tre årene, med henvisning til foreldelsesloven § 10 nr. 1. I en av disse sakene ga klagenemnda medhold i tilbakebetaling for 13 år.

Har vi en generell forpliktelse til å vurdere tilbakebetaling ut over tre år for eiendommer hvor vi oppdager eller blir gjort oppmerksom på at det er betalt inn for mye avgift. Hvor langt strekker abonnentens egen undersøkelsesplikt seg mht. å påberope uvitenhet for kravet?

01.08.2018

Foreldelsesfristen vil løpe fra det tidspunktet som abonnentens krav om tilbakebetaling mot kommunen forfaller, og tidligst ett år etter den dagen da abonnenten fikk eller burde skaffet seg kunnskap om kravet på tilbakebetaling, jf. foreldelsesloven § 10 nr. 1. Foreldelsestiden kan ikke forlenges med mer enn til sammen 10 år. Det vil si at maksimal lengde er 3+10 år = 13 år.

Det sentrale vurderingstemaet vil gjerne være om abonnentene manglet nødvendig kunnskap om sitt krav. Dersom abonnentene hverken rent faktisk hadde kunnskap om eller burde ha kjent til sitt tilbakebetalingskrav før 12 år etter at kravet oppsto, vil et tilbakebetalingskrav først bli foreldet ett år etter dette tidspunkt, dvs. etter 13 år.

Spørsmålet ble belyst av Sivilombudsmannen i en uttalelse fra 2006, hvor han skrev følgende:
«Hovedregelen er at det foreligger full refusjonsplikt når en kommune har krevd for høye kommunale gebyrer. Det skal mye til for at kommunen kan høres med oppgjørshensynet etter læren om condictio indebeti i slike tilfeller. I denne saken måtte abonnenten anses å ha et tilbakesøkingskrav mot kommunen, og ombudsmannen ba kommunen behandle saken på nytt.» «Condictio indebeti» er den alminnelige læren om retten til å kreve tilbakebetalt beløp som betaleren ikke var forpliktet til å betale (tilbakesøking). 

RG-1998-163 ga lagmannsretten et sameie medhold i at læren om condictio indebiti ga dem et tilbakebetalingskrav etter at Oslo kommune i flere år hadde beregnet for høyt vann- og avløpsgebyr for et boligsameie (brutto gulvareal var satt for høyt blant annet fordi det ved en feil ikke var gjort fradrag for garasjearealer i kjellerne, slik det skulle ha vært gjort i henhold til kommunens egen praksis). Sameiets manglende kunnskap om sitt krav var i hovedsak basert på en rettsvillfarelse i det de ikke var kjent med kommunens praksis, men lagmannsretten fant at sameiet ikke kunne lastes for rettsvillfarelsen.