Velg en side

Vi prøver å finne en rettferdig og riktig løsning for omgjøring av en gammel grunneieravtale med en bonde (næringsdrivende). Som ganske mange andre kommuner, har vi i tidligere tider inngått en avtale hvor gjengjeldelsen for grunnavståelsen er rett til fri tilkobling og  gratis vann. De ønsker nå å finne en rettferdig og grei løsning som er innenfor dagens regelverk.

23.07.2015

Det mest ryddige vil være å forhandle frem en avtale som tilsvarer grunneierens årlige fordel til en engangssum som utbetales, og deretter behandle vedkommende som en ordinær abonnent. En løpende avtale om kompensasjon, gjennom å motregne mot årsgebyret, er langt mer komplisert og innebærer en særordninger utenfor vanlig fakturering.

I Rt. 1981 s. 106 (Jahrenkildendommen) som er omtalt i Vann- og avløpsrett siden 91 under pkt. 2.5.5.1. var det inngått avtale om gratis vannlevering, som Høyesterett fant at Lier kommune var berettiget til å avkreve de som tidligere hadde hatt krav på gratis vann for ordinær vannavgift. Vannet i Jahren-kilden, der eiendommene opprinnelig hadde hentet sitt vann fra før de fikk kommunalt vann, kunne ikke lenger anses for å tilfredsstille drikkevannsforskriftens krav til forsvarlig drikkevann. Det ble lagt vekt på at de såkalte «friabonnentene» også om vannverket ikke hadde blitt overdratt, ville ha vært helt avhengig av at vannet i Jahren kilden ble tillatt brukt.

Se også Eidsivating lagmannsrett dom av 7. november 1984, der Moss kommune i en tvist med 16 boligeiendommer, fikk rettens medhold i at kommunen kunne forhøye vannavgiften. Her var det opprinnelig avtalt en meget lav vannavgift mellom eierne og det da eksisterende Grimsrød vannverk. Etter at Jeløy kommune, som i mellomtiden hadde bygget vannverk sammen med Moss, hadde kjøpt opp og nedlagt Grimsrød vannverk fremsatte kommunen i 1940 ønske om at huseierne på Grimsrød skulle betale samme vannavgift som kommunens øvrige innbyggere. Dette førte til avtale mellom Jeløy kommune som eier av borebrønn på Grimsrød og grunneierne, der det skulle leveres vann til eiendommene for kr. 60 pr. år. Etter kontraktens ordlyd var vannavgiften uregulerbar. Moss kommune anførte i ettertid at avtalen var i strid med avtaleloven § 36. Lagmannsretten påpekte at prisen pr. kubikkmeter hadde gått opp med 1320 % siden 1940 og at forutsetningene for kontrakten fra 1940 hadde endret seg på en uforutsett og vesentlig måte. Forrykkingen av balansen i kontraktsforholdet var etter lagmannsrettens mening så ekstrem- at det i lys av forholdene for øvrig måtte betegnes som urimelig å gjøre prisen i følge kontrakten fra 1940 gjeldende ved vannleveransen på domstidspunktet. Eierne av de eiendommer saken gjaldt ble derfor dømt til å betale vannavgift etter gjeldende reglement for Moss kommune.

I en dom fra Agder lagmannsrett fra 12. mai 1995, hadde en eiendom vært tilknyttet kommunalt nett i 20 år, før den ble avkrevd årsavgift. Eiendommen var opprinnelig forsynt med vann fra egen brønn, men denne gikk tom for vann som følge av at Risør kommune anla hovedledning over eiendommen. Det ble derfor inngått avtale med kommunen om at eiendommen som kompensasjon skulle få gratis vann fra den kommunale ledningen, og at det ikke skulle betales tilknytningsavgift. Kommunen fremmet i 1992 begjæring for Holt namsrett om tvangsauksjon av eiendommen til dekning av avgift fra 1. januar 1990. Dette ble tatt til følge av namsretten. Kravet ble deretter betalt under forbehold. Eieren reiste deretter søksmål om berettigelsen av kravet. Lagmannsretten, i likhet med tingretten frifant kommunen. Lagmannsretten fant at det aldri hadde vært avtalt at eiendommen skulle ha vært fritatt for årsavgift, kun for tilknytningsavgift. Kommunens rett til å kreve årsavgift fra 1990 og fremover ble ikke ansett for å være forspilt ved passivitet. Det ble i den forbindelse påpekt at det hadde all formodning mot seg at kommunen kunne ha ment å gi et slikt tilsagn, da denne form for særbehandling var av så ekstraordinær karakter at den ikke burde godtas uten et uttrykkelig tilsagn fra rette instans kommunen. Den manglende innkrevingen av årsavgift, ble antatt å skyldes at tilkoblingen ikke var blitt anmeldt på vanlig måte til kommunen, slik at forholdet ikke ble oppdaget før i 1987.

Av dommer fra nyere tid kan særlig nevnes Gulating lagmannsretts dom av 1. juli 2005 (LG-2003-5339) i sak mellom A/L Skånevik Vannverk og gården Millie i Skånevik. Situasjonen som forelå da avtalen ble inngått i 1947, var etter lagmannsrettens syn blitt en annen på grunn av senere inntrådte forhold, slik at det ovenfor vannverket ble ansett at det ville være urimelig om avtalen fortsatt skulle gjelde.

I den opprinnelige kontrakten fra 1947 hadde eieren av gård Millie, leid bort til vannverket damanlegg på fjellet og inntaksdam, mot å yte gratis vann til våningshus og uthus, samt til uttak av kraft, samt betale kr. 350 i årlig leie. Ved Gulating lagmannsretts dom av 19. mars 1999 ble leiesummen satt til kr. 30.000. Etne kommune påla i 1998 vannverket bl.a. å bygge renseanlegg og legge nytt ledningsnett, hvilket medførte behov for å inngå ytterligere avtaler med de berørte grunneierne i fjellet. Den 22. november 2000 ble det inngått avtale med Millie og den 14. desember med de øvrige grunneierne.

Det oppsto i ettertid tvist mellom Vannverket og Millie om hvilken betydning avtalen fra 2000 skulle få for avtalen fra 1947. Vannverket gjorde gjeldende at avtalen fra 1947 i sin helhet hadde falt bort, etter at avtalen ble oppsagt den 22. desember 2000, og etter at anlegget ble tilbakelevert til Mille ved brev av 29. desember 2001. Lagmannsretten fant at anlegget ikke lenger kunne nytes i samsvar med de nye offentlige krav som ble stilt til vannkvalitet. Vannverket hadde bygget renseanlegg og det var nødvendig å erverve rett til å anlegge ny vann- og avløpsledning over Millies eiendom, hvilket det ble oppnådd enighet om 22. november 2000. Det ville slik lagmannsretten så det være urimelig fortsatt å pålegge vannverket å betale til Millie for utnyttelse av vannet samt å yte fritt vann til Millie. Oppsigelsen av avtalen fra vannverkets side ble på denne bakgrunn akseptert av lagmannsretten.

Det er derfor en idé å undersøke faktum og bakgrunnen for inngåelsen av de eldre avtalene nærmere, for å se om det er grunnlag for å påberope seg tilsvarende synspunkter som i de ovenfor nevnte dommer.