27.08.2013
Reglene for hvem som er riktig klageinstans for kommunens vedtak på avløpsområdet er uoversiktlige.
Først må man sjekke om kommunen er gitt myndighet direkte i lovteksten. Kommunen er tildelt flere oppgaver direkte i forurensingsloven, eksempelvis i § 24 for drift og vedlikehold av avløpsanlegg og i § 26 for tømming av slam, uten at de er tildelt forurensningsmyndighet. Når kommune bare er tildelt oppgaver blir ikke spørsmålet om klageinstans relevant, siden kommunen ikke er tildelt myndighet til å treffe vedtak som kan påklages etter forvaltningsloven.
Når kommunen har fått delegert myndighet (delegasjonen er som regel gjort i forurensningsforskriften), som gjelder de fleste områder innen avløp, sier forvaltningsloven § 28 annet ledd at det statlige forvaltningsorganet er klageinstans, hvilket betyr statsforvalteren. Dette gjelder både der myndigheten er direkte delegert/tillagt kommunen i forurensningsforskriften, eksempelvis § 12-2, 13-2, 15-2, 15A-2, og der det er gitt særskilt delegeringsvedtak (se forskriften § 41-8) som for forurensningsloven § 22 annet ledd. Det samme gjelder der kommunen har fått delegert myndighet etter forurensningsloven § 7. I disse tilfellene er statsforvalteren klageinstans.
Etter forurensningsloven § 85 annet ledd, siste punktum kan imidlertid departementet bestemme at det skal være en annen klageinstans. Dette blir et slags «unntak fra unntaket», så her er det krevende å holde tunga rett i munnen. Heldigvis finner du svaret direkte i forskriftsteksten for kapittel 12, hvor Miljøverndepartementet har bestemt i § 12-15 at kommunestyret eller særskilt klagenemd skal være klageinstans for enkeltvedtak truffet av kommuner etter kapittel 12. Det er dermed valgt en annen ordning for saker etter kapittel 12 enn etter kapittel 13, 15 og 15A, hvor statsforvalteren er klageinstans.
Miljøverndepartementet har laget en oversikt over hvem som er myndighet etter forurensningsloven. Se også T 5/98 om kommunens forurensningsmyndighet.