Velg en side

Advokat Guttorm Jakobsens innlegg om Høyesteretts avgjørelse i Alta-saken (HR-2011-1946-A) og om hvordan Stavanger-dommen (Rt. 2007:431) etter hans mening skal tolkes er interessant lesning.

I Stavanger-saken la Høyesterett til grunn at forurensningsloven § 24a kunne fravikes ved avtale, med henvisning til at (premiss 35):

”Hvis meningen hadde vært å sette til side gjeldende bestemmelser om ansvarsbegrensning i reglementer i mange kommuner, måtte etter min mening lovforarbeidene ta uttrykkelig stilling til spørsmålet om ny § 24 a skulle være ufravikelig.”

Forurensningsloven § 24a fastsetter et objektivt ansvar for anleggseier for skade som et avløpsanlegg volder fordi kapasiteten ikke strekker til eller fordi vedlikeholdet har vært utilstrekkelig.

Spørsmålet er om Høyesteretts avgjørelse i Stavanger-saken skal forstås slik at forurensningsloven § 24a kan fravikes både hvor skaden skyldes utilstrekkelig kapasitet og hvor skaden skyldes utilstrekkelig vedlikehold.

Advokat Guttorm Jakobsen, som representerte den vinnende part i Stavanger-saken, tolker Stavanger-dommen dit hen at Høyesterett mente at anleggseier kan fraskrive seg ansvaret både for utilstrekkelig kapasitet og utilstrekkelig vedlikehold.

Etter avgjørelsen i Altasaken er det imidlertid klart at Høyesterett selv tolker Stavanger-dommen dit hen at adgangen til å fraskrive seg det objektive ansvaret kun omfatter skader som skyldes utilstrekkelig kapasitet.  Dette begrunnes med at (premiss 29):

”Forurensningsloven § 24a omfatter flere skader enn vassdragsloven 1940 § 47 nr. 2. For så vidt gjelder ansvarsgrunnlaget, legges det imidlertid til grunn i forarbeidene at bestemmelsen innebærer en lovfesting av rettstilstanden, jf. Ot.prp.nr.39 (1998.1999) side 254. Når Høyesterett i Stavanger-dommen godtok kommunens ansvarsfraskrivelse, var det fordi den var begrenset til skader som skyldtes uvanlig store nedbørsmengder, jf. avsnitt 47, at det hadde vært vanlig at kommuner fraskrev seg ansvar for slike skader, jf. avsnitt 35, og at dimensjoneringsbeslutningene hvilte på et saklig og forsvarlig skjønn, jf. dommens avsnitt 50.”

Dette er etter min oppfatning en naturlig tolkning av Stavanger-dommen i det Høyesterett her viser til at forurensningsloven § 24a må kunne fravikes i samme utstrekning som tidligere, jf henvisningen til ”gjeldende bestemmelser om ansvarsbegrensning” i Stavanger-dommens premiss 35 (sitert ovenfor).

Advokat Jakobsen gjør et poeng ut av at Høyesterett overhodet tok stilling til spørsmålet om forurensningsloven § 24a kunne fravikes for så vidt gjaldt det objektive ansvaret for utilstrekkelig vedlikehold siden ingen av partene hadde problematisert spørsmålet.  Han mener at ”dette er betenkelig ut fra hensynet til manglende kontradiksjon og at saken bør være så godt opplyst som mulig.”

Jeg følger ham ikke på dette punkt heller.  Etter min oppfatning ville det vært mer betenkelig om landets øverste domstol hadde latt være å anvende de aktuelle lovregler.  Høyesterett kan ikke tvinges til å legge til grunn en lovforståelse som den mener er uriktig, jf tvisteloven § 11-3 om rettens ansvar for rettsanvendelsen og Rt. 1992 side 189.

Når det gjelder spørsmålet om hva som er den samfunnsmessig beste løsning, altså spørsmålet om anleggseier (kommunene) eller abonnenten (forsikringsselskapene) bør ha ansvaret for skader som skyldes utilstrekkelig vedlikehold av anleggseiers ledningsnett, trekker advokat Jakobsen frem fire forhold:

  • Usikkerhet med hensyn til hvilket ansvar kommunen kan fraskrive seg
  • Regressøksmål mot kommunene for ikke foreldete krav etter skade
  • Økt ressursbruk  i saker som gjelder vedlikehold av ledningsnettet, som ikke nødvendigvis vil føre til at vedlikeholdet blir bedre enn før
  • Uheldig rettsteknisk at det bare gjelder objektivt ansvar for en skadeårsak

Oppsummert synes advokat Jakobsen å mene at det blir merarbeid og merkostnader for anleggseier (kommunene) som følge av Høyesteretts avgjørelse i Alta-saken, og at dette tilsier at den samfunnsmessig beste løsningen er at anleggseier får anledning til å fraskrive seg ansvaret også for utilstrekkelig vedlikehold.

Høyesteretts flertall har i Alta-saken en noe bredere samfunnsmessig vurdering (premiss 35 og 36):

Jeg har tidligere påpekt at forurensningsloven § 24a er resultat av bevisste lovgiveroverveielser om plassering av risiko for skader som blir forårsaket av avløpsanlegg. Dette taler for at bestemmelsen ikke skal kunne fravikes med mindre det foreligger sterke grunner for det. I samme retning peker sammenhengen mellom forurensningsloven § 23, om rett og plikt til tilknytning til eksisterende avløpsanlegg, § 24, som bestemmer at kommunen er ansvarlig for drift og vedlikehold av avløpsanlegg som helt eller delvis eies av kommunen, § 24a om erstatningsansvar og § 25, som bestemmer at kommunen kan kreve dekning av drifts- og vedlikeholdsavgiftene gjennom innkreving av kloakkavgift i samsvar med reglene om slike avgifter. Disse bestemmelsene viser at erstatningsansvarsplasseringen inngår i en balansert modell for drift av avløpsanlegg.

Etter min mening taler også andre reelle grunner for at anleggseier ikke skal kunne fraskrive seg ansvaret etter forurensningsloven § 24a for skader som skyldes utilstrekkelig vedlikehold. Som regel vil ikke utilstrekkelig vedlikehold ramme like mange som kapasitetsmangler, og de som rammes, vil gjennomgående være abonnenter. Det vil være tilfeldig, og i noen grad variere fra gang til gang, hvor slike skader rammer. En adgang til å fraskrive seg erstatningsansvaret for skader voldt ved utilstrekkelig vedlikehold, vil medføre at tilfeldige abonnenter må bære omkostningene ved en besparelse den øvrige abonnentmassen nyter godt av. Samtidig er det av stor samfunnsmessig betydning at avløpsanlegg er velfungerende og tilstrekkelig vedlikeholdt. En adgang til å fraskrive seg erstatningsansvaret for skader som skyldes utilstrekkelig vedlikehold vil dessuten redusere det insentiv til forsvarlig vedlikehold, og dermed skadeforebygging, som erstatningsansvaret etter forurensningsloven § 24a er forutsatt å skulle gi. Jeg viser i denne forbindelse til det jeg har gjengitt fra NOU 1994:12 side 262.

Jeg slutter meg til Høyesteretts flertall i Alta-saken!